Selv om det har vært sommervarmt og fint her hjemme flere dager nå, så tror jeg vi gleder oss like mye for det….
I alle fall jeg.
Jeg gleder meg til å ha en uke med TID.
Tid til å gjøre det jeg vil , uten å tenke på det jeg MÅ ….
Tid å være sammen med to søstrer i en hel uke, og la alt gå i sakte tempo. Jeg har hvert fall ikke tenkt å løpe, men tenker å gå litt , i sol og sand og sjø…
Bade vil jeg , i sjøen. Lurer bare på om jeg kommer til å tenke på jelly-fishen fra Barcelona før i år….
Jeg har enda merker på armene etter den. Vil visst ikke forsvinne.
Tid å lese. Bøker har jeg pakket, som jeg egentlig skulle lest for lenge siden….:
Tid å bare være…..
Tror jeg har husket alt…Utenom så ordner det seg alltid…
Jeg tenker på ordentlige brev fra privatpersoner. Venner , familie, kjæreste eller andre….,
og som ble sendt i konvolutt med frimerke på.
Vi sender jo ikke brev lenger, jeg kan ikke huske det siste jeg fikk.
Da jeg var hos mor en dag overrakte hun meg to poser med diverse brev som jeg måtte ta med hjem. De hadde lagt på loftet i mitt barndomshjem.
Og jeg som trodde at jeg etterhvert hadde slettet alle spor….:)
Da jeg etter krabbe-spise-kvelden kom hjem til meg selv igjen, åpnet jeg posen. Og begynte å lese….
Dette var brev jeg hadde fått fra slekt , venner, og brevvenner da jeg gikk på internatskole i 2 år. På to ulike steder i landet.
Jeg leste, og leste . Og leste. Klokken ble 4 om natten før jeg var ferdig….
Så mye jeg hadde glemt! Og alle hemmeligheter som igjen dukket opp for mitt indre øye….
Jeg lo, jeg gråt , jeg lo så jeg gråt….
Her var nedskrevet hemmeligheter som ikke burde se dagens lys. Her var morsomme detaljer om levd liv der jeg ikke var tilstede. “Så vet du det…”
Mange av livets oppturer og nedturer , drømmer -noen som ble virkelige, andre som ikke ble noe av….Ulike små og store hendelser, over noen års tid…..
Brevene tok meg med tilbake til mye som var gjemt og siden glemt. Jeg forsto mer av hvordan jeg var, tenkte og opplevde livet på den tiden. Jeg fikk et tilbakeblikk om hvordan min familie hadde det, og mange av mine venner og bekjente.
Jeg tenker på brevene jeg skrev tilbake…. Jeg leser av brevene jeg fikk at jeg det første året på internatskole ikke hadde det så bra. Kanskje det var for tidlig å flytte hjemmefra, jeg var ikke fylt 16 engang….
Det året hadde jeg en brevvenn, en jeg hadde funnet i et blad. Vi fant hverandre slik den gangen….
Denne brev vennen var en mann som var 20 år eldre enn meg, og som satt i fengsel. Brevene kom ofte fra den kanten, han var en utrolig god brevskriver. og de var med på å holde meg “oppe” akkurat det skole året…..Jeg selv bodde jo på “fangeholmen” , “celle nr 4 ” ….:) Jeg kalte det for det….
Jeg lurer på hvor han ble av…., for jeg møtte han aldri.
Da jeg var ferdig med lesingen hadde jeg lagt de fleste brevene i kaste-bunken. Men noen bare må jeg fortsette å ta vare på…..
Kanskje jeg må ta de frem ved noen gyldne anledninger…:)
Når dagslyset sakte forsvinner og dagen blir til kveld og natt ….
Da er det godt å bare være stille, la tankene fare dit de vil….
eller være mindful og bare registrere mørket som senker seg…
For det er forunderlig hvor stille alt blir. Som et signal om at nå er det tid, tid for å falle til ro….
I dag opplevde jeg skumringstimen. Fordi jeg hadde ro inni meg til å sette meg ned. Jeg satt ute, tente lys i lykten og lot tankene fare, mens jeg så på skyene….
Vet dere at det er mørkt, helt mørkt før kl 21?
Nå har jeg mange timer enda jeg skal være oppe før det blir min natt….
Så var det spinat…
Dette har jeg laget flittig i det siste. Fordi jeg tenkte at jeg sikkert manglet jern, hadde vært litt trøtt og slapp i det siste….
Det var så godt samen dette, at jeg har spist det både dag og natt. Smaker godt, selv om det ikke er varmt .
Så dette har vært min natt mat på jobb i det siste.
Jeg bruker frossen spinat. Det tar ikke lang tid å tine på stekepannen. Så er det bare å lage til en omelett i mellomtiden,
Jeg bruker som vanlig to egg, salt, pepper og litt melk.
Hell det over spinaten , la stå til den er stivnet.
På tallerkenen her har jeg avocado, litt salat og reddiker. Og tomat, som jeg alltid har til omelett.
Legger du til brød så er dette en fullverdig veggis middag, og jeg lover du blir mett!
Jeg er ikke av de som kjøper denne type mat på butikken, jeg liker helst å få den rett fra havet og nykokt…
Det kan man når man drar til Øygarden.
Mor bestilte krabbe og mens vi ventet på at den skulle bli hentet fra sjøen og kokt, tok vi en marka tur.
Dette var målet vårt. Det er vår bortgjemte badeplass som få egentlig vet om. Man må gå i terreng en liten halvtime, men det er det verdt….
Det er fin natur å gå i , og jeg har vel aldri satt så mye pris på den som i voksen alder….
Her er det mor som lurer på om hjorten har vært her nylig. Det er hjortejakt nå, og den er nok flink å gjemme seg bort….
Jeg er ikke noe glad i noen som helst jakt på dyr, men havets delikatesser er jeg svært interessert i….
Var ikke denne et flott eksemplar? vet ikke hvilke det er men den var stor og fin…
Leiro heter det her, og jeg var her mye i min barndom. Var ikke så pysete heller av meg da, så badet gjorde jeg selv om det ikke alltid var så varmt i sjøen.
Man kan dra hit i småbåt ,inn fra Hjeltefjorden. Er bare at man må vite om stedet og akkurat hvor man kan komme seg inn hit.
Dette var det nærmeste jeg kom bading her i år, men til neste år…:)
En nydelig plass å bare være en stund.
Vi drar hjemover igjen. Rett utenfor huset går disse kalvene og gresser og har gode dager før vinteren ….
Min onkel har hengt opp fisk til tørk , så kanskje jeg kan spørre etter det neste gang jeg er “hjemme”…
For tørrfisk, tilberedt med hvit saus….NAM!
Krabbene er på bordet , og Vi setter oss utenfor huset. Det er best å spise det utendørs, synes jeg.
Vi er det samme trekløveret som i fjor på disse tider. Min mor, onkel og jeg.
Dette er mat som ,- i alle fall for meg, er lett å forspise seg på. Men så trenger jeg bare et par måltider i året med akkurat denne type mat, da er jeg fornøyd…..
God og mett og fornøyd med den fine dagen er jeg , når jeg om kvelden kjører hjemover til meg selv igjen….
Slik så jeg ut i juni 1981- 18 år gammel, og hele livet skulle leves ut i en eneste stor jafs…
Jeg var overalt og en mer turbulent tid kan jeg ikke huske , selv om 80-årene for meg var mye turbulens….
Tenk at jeg kunne ødelegge det flotte håret mitt med afro…..:)
Nøyaktig ett år etter dette bildet var jeg mamma…..
Dette var året før. Og det ungdomsbildet jeg liker aller best…
Jeg har vist det her inne før.
Selv om jeg ikke er på FB , så har jeg fått med meg litt av bilder og tekst av andre, fra svunne tider. En ting jeg unngikk var det med kleskode. For meg betydde det heldigvis lite. Både før og etter ungdomstiden.
Jeg synes dette med å vise ungdomsbilder får en til å kjenne på hvordan man hadde det på den tiden, og det kan være en interessant følelse for de fleste.
Jeg kjenner på både spenning, -for det var det mye av-alt var spennende!
Og samtidig sårhet over vonde og vanskelige ting som skjedde..
Jeg har lest kongen sin tale , og jeg forstår godt at mange omfavner den…
” Så, hva er Norge”, spør Kong Harald og sier mye om hvordan landet vårt ser ut, om sol og mørketid, vintre og somre (“gussjelåv” sier han ingenting om at det regner så mye i Bergen)
Han ramser opp hvor vi er fra, har innvandret fra, hva vi tror på eller ikke, hva vi er opptatt av, jobber med , hvem vi liker. Det er ikke så lett å få med alt, for da hadde han stått der lenge….
Jeg tror talen til kongen har rørt oss fordi han sier det så enkelt, tydelig, ekte, og med raushet.
Til slutt uttrykker han sitt håp for Norge – at vi skal klare å ta vare på hverandre…..
I Dagbladet 3.september leser jeg om Tommy Sørbø sine tanker. Som handler om hva er det norske.
Det er en stor forskjell. Der kunne vi jo virkelig ha laget en salig lang liste. Alt fra marius genser, matpakke, født med ski på beina…, all norsk kultur til alle verdiene vi har , historie etc.
Kongen uttrykte et håp om at vi skal greie å ta vare på hverandre….
Og jeg tenker. Ja, selv om ikke alle nordmenn kan innstille seg på å leve ut det norske. Nordmenn er de selv om….
La oss ta vare på hverandre , respektere hverandre, leve sammen på en fredelig og fordragelig måte, være litt rause med hverandre….
Norge er , og kommer til å være, et flerkulturelt land, og nordmenn er akkurat så ulike som det kongen så fint får frem her.
I går natt leste jeg denne artikkelen i BT mens jeg var på nattevakt, og synes den var svært interessant.
“Stoffskiftet til mennesker med kronisk utmattelse ligner dyr som går i dvale, mener amerikanske forskere.”
“ME, eller kronisk utmattelse er en lidelse som ingen vet hva skyldes, og som ikke lar seg påvise ved medisinske undersøkelser.
Så mange som 10.000 nordmenn kan være rammet.”
Men nå har forskere funnet målbare forskjeller ved blodprøver, på stoffskiftet til friske mennesker og dem med ME.
Kanskje man er på vei til å finne ut at ME er en fysisk sykdom og ikke en psykosomatisk lidelse.
Jeg håper de kan knekke en kode og finne medisiner som virker. For det er mange som sliter i ulik grad med denne diagnosen.
Spennende er det , og så bra at det forskes videre på…..
I går da jeg skulle stå opp etter en rimelig tøff nattevakt, hadde jeg stilt klokken på 14.00. Siden jeg hadde en natt fri ville jeg ikke sove bort hele dagen.
Jeg prøvde flere ganger å komme meg utav sengen, men kropp og hode var bare “blytungt”, og jeg kom meg ikke ut av sengen før klokken hadde passert 15.
Det var da jeg husket artikkelen jeg hadde lest og jeg tenkte: Er det slik det føles, en del av det å ha ME….
Etterhvert som jeg våknet og til og med fikk kveldssol i fjeset, våknet jeg mer og mer, og er ganske sikker på at ME lider jeg i alle fal ikke av, men en litt “uheldig” døgnrytme…..:)
Det var min søster som kom med den og den ser ut til å trives på terassen min, der den får klore seg fast gjennom vinteren…
Så er det disse som er røde og mange i år. Rognebærene. Blir det mye snø mon tro?
Det er forøvrig huset mitt man skimter bak alt dette buskaset…
I dag er det siste dagen i august og jeg kjenner det gjør i grunnen godt.
Da kan jeg innstille meg på høst-modus og jeg håper å ta noen fine høstbilder også i år. For den kan jo være både fargerik og fin ,i hvert fall når det er opplett….:)
Og var ikke denne fin, som traff midt på Løvstakken en dag. Er da noe i all elendigheten med regn rekorder her i Bergen…..:)
Det var denne broen jeg ville prøve-gå her en dag det regnet så mye. Men den som venter på noe godt….
I går var det solskinns dag i Bergen by, og da ser alt helt annerledes ut….
I alle fall i mitt hode…:)
Dette er broen som er ganske ny , og kalles for småpudden. Det er en gangbro over Damsgårdssundet , og den er som så mange andre ting i Bergen, mange meninger om …..:)
Den er i alle fall flittig i bruk.
Før jeg gikk på tur var jeg og hentet søster , som bor like ved småpudden.
Her inne bor hun. Jeg måtte inn og se hva hun hadde gjort for noe nytt, for hun driver i “malebransjen for tiden…..
Dette er utsikten fra terassen. Det var mange som padlet rundt i sjøen en slik fin dag….
Her står vi på Småpudden . Jeg tar bilde av Puddefjordsbroen og verdens høyeste trehus på den ene siden
og innover sundet motsatt vei.
Vi ville gå en tur rundt Store Lungegårdsvann og her er noen bilder på veien
Bare si det som det er . Byen tar seg virkelig bra ut i solskinn…:)
Her har jeg forvillet meg inn i et kunstverk….
Dette er det norske bidraget i Bergen international woodfestival som gikk av stabelen tidligere i år….
Tar med enda noen bilder av denne flotte skulpturen
Er det ikke sant….. Hva er livet uten lek og drømmer…..
Takk for fin prate-og solskinnstur søster! Søster, sol og sensommer i Bergen…..
