Og det er helt ok. Jeg som bor alene har rikelig med alenetid ellers i året, og har godt av det når huset fylles noen uker …
Av folk og ting…
Dette holder min datter på med når hun har hendene fri ,
hun er en dreven drømmefangerkunstner etterhvert, og bruker endel tid på det når hun ikke er opptatt med amming og annet, for en baby er altoppslukende…
Snøkunst var noe jeg fikk i julegave hos 6-åringen, og det er nesten eneste snøkrystall jeg har sett i desember, en snøfattig vinter så langt…
Ellers gjør jeg meg noen tanker om julefeiringen i de ulike hjem, og da tenker jeg på hvor ulikt man både feirer , lever og opplever juledagene. Det som er viktig og betydningsfullt for noen, er ikke det for andre…
Og følelser. Både gode og vonde følelser blir så mye “større”…
Jeg hører og leser om mennesker som er alene uten å føle seg ensom, noen som reiser bort, andre som mer enn gjerne skulle ha reist bort. Men jeg håper at det kan være aksept for hvor ulike dagene er for hver og en.
Jeg er en av de som lukker meg mer eller mindre inn i min egen “familiekokong”, jeg kjenner behov for det på denne tiden av året…
Ønsker alle kan fange noen gode drømmer i natt, drømmer er viktig dere, både om natten og ellers i livet…
Litt kaos men mest koselig når en stor del av klanen drar til mor (min mor ble 76 år 22 desember)for å feire hennes dag , 2 dager før julaften…
Julefred er det når mormor , to gutter på 6 og 3 , frivillig blir med i kirken julaften, sitter fint i ro så mormorhjertet blir stolt… Sammen med mamma og onkel da…
og litt julekaos når treåringen egentlig er for trøtt til å vente på nissen …For han har åpnet enorme mengder gaver allerede og spist sen middag med de andre 8 store og små, men det er ikke så viktig med gavene nissen har, det er bare OM han kommer. Og det samme gjelder 6-åringen…
Bildet over er fra prøving av nisseutstyr som min yngste sønn måtte til med kvelden i forveien.
Nissen kom han, i år også, og selv om 6-åringen prøvde å finne ut hvem som hadde kledt seg ut greide han det ikke. Lite visste han om to menn som hadde blitt “påtvungne” å være nisser for hverandres familier og måtte byttelåne nisseutstyr i en fart…:)
Julefred er det når den aller minste utforsker juletreet den aller første julen. Det har han fått gjort hver dag…
Og en mormor som har jobbet nattevakt både julaften og 1.dag bærer han gjerne…
Og enda har han noen dager igjen før han drar hjem igjen til Stockholm…
Men i grunnen var det ikke derfor jeg skammer meg litt i dag, selv om jeg har på netthinnen bildet av smultringene til BforB…
Tror jeg skal lage de sammen med mor til neste år…:)
Men det var noe med denne karen som er sjefen over alle sjefer for tiden.
Han som roter til mormorhuset med tøy og leker og skal ha det akkurat slik han vil til enhver tid…
Ellers blir det skriking…
Han liker nemlig IKKE å sitte i bilsetet når det er mørkt, og helst ikke i det hele tatt.
Og hva gjør man da, man må jo komme seg rundt i bil når man skal besøke familien som bor i Bergen og omegn.
40 minutters kjøringen TIL de to fetterne sine på 3 og 6 år gikk så fint at…
For jeg skulle på passedag til de to og da var det jo fint at min datter og minsten på 4 mnd. kunne være med.
Hjemover var det mørkt og Ailo skulle egentlig sove, men hadde ombestemt seg. Etter en stund med skriking stoppet mormor bilen ved en kiwi-butikk for å se om han kunne sovne til melk fra mammaen og julemusikk. Men han ville bare glo på det opplyste kiwiskiltet…
OK, vi prøver igjen likevel. Det blir en voldsom hylekonsert i baksetet og min datter greier ikke holde seg og tar han opp og holder han, så han blir stille.
Husker dere som er på min alder før? Når man puttet alle på to og fire bein i bilen og avgårde kåre…
uten hverken bilseter eller knapt nok bilbelter…
Men jeg, jeg kjørte ulovlig og skammer meg litt…
Noen som har noen gode forslag til en liten sjef som IKKE VIL…
Enda verre synes jeg det var med 6-åringen som jeg ikke ante gjorde noe livsfarlig hver gang jeg hentet han på skolen og gikk hjem…
Ikke nok med at veien er smal og uten fortau og farlig nok, men jeg er vant til at han alltid skal gå “omveier” i terrenget og på murer og der han finner ut…
På vei hjem til der min datter og to barnebarn bor går vi forbi en stor haug. Hver gang skal han opp der og jeg venter…
En dag så jeg bor dit fra barnehagen hvor jeg henter to-åringen etterpå og synes det var litt vel bratt fra haugen og rett ned i et vann og gav beskjed om at han ikke fikk gå opp der mer, og hvertfall ikke alene…
I går kom vi forbi der og jeg sier nei til at han får klatre opp der.
“Du sa jeg fikk lov om du ble med”
Søren at han skal huske alt mulig…
Ok, jeg tar mot til meg og klatrer opp…
og mister nesten pusten. Ett lite feiltrinn og her kan man falle rett ned steinrøysen og ut i vannet…
Til alt overmål kommer en av barnehagetantene forbi og flirer der jeg står som en gal person høyt på haugen…
Jeg forteller henne at her er det livsfarlig og at 6-åringen aldri mer får gå her.
Dessert og til kaffen var noe jeg ikke husker å ha smakt eller laget selv
Det er pære som er kokt i noe krydder, is og saus av bær. Smakte helt nydelig sammen!
Og disse sjeldne . Sikkert ikke mange som har smakt?
De bærer navnet sirupstynnkaker og er søte og mektige. Smaker fortreffelig til kaffe, og det holder med bare en…
Dette var gårdsdagen, og som overskriften sier, hver dag har nok med sitt. For dagen som har vært i dag må jeg sikkert bruke natten på å fordøye, så tror jeg skal ta en kopp gonatt te med en gang og gå tidlig til sengs.
En uke med fantastiske blåfarger og lys både dag og natt…
Dagene har vært hektiske som desemberdager pleier være…
Jeg hadde som mål å komme i havn med julegavene før tredje søndag i advent, men noen småting mangler jo…
Grunnen til å ville bli ferdig med julegaverushet er at det skjer så mye annet, og jo eldre en blir jo mer “var” blir en for stress… Synes jeg.
Huset har begynt å bli befolket av de jeg skal være sammen med i julen, og flere vil komme i dagene som kommer. Jeg har forflyttet meg til en annen “sovekupe”, for her kom noen svensker og “okkuperte” soverommet mitt…
Og ellers driver jeg og øver meg på dette nye på blogg og har ikke riktig bestemt meg for å være med eller ikke.
Jeg prøver en stund og kjenner litt på magefølelsen…
