Skritt for skritt på to bein, sakte gikk jeg fremover…
Lenge siden jeg hadde gått runden…
Fremdeles sykmeldt, men i dag var en liten seier…
Tenker jeg skal bli frisk igjen…, begynne å jobbe igjen…,
men jeg skal ikke ha hastverk…
Tror ikke det lønner seg, jeg er ikke 30 lenger …
Har vært fint og fargerikt inne…
Med blomster som jeg har fått ,
Men disse
har jeg selv vært og hentet i rosebedet. Vinden knakk flere av rosebuskene da den pisket på som verst.
Det har blitt tomt og mørkt…,
i søre enden av tomannsboligen jeg bor i.
Bortsett fra en og annen dag…
F.eks i helgen som var, da søstre drev med trappesnakking-en av mine søstre og jeg-,…
på samme måte som mor og tante hadde gjort i en lang rekke år , på hver sin trappeavsats…
Min tante , som den ene dagen kjørte bil, handlet , laget mat til seg selv og onkel , og stelte hjemme det hun greide tross sine 88 år…
Hun hadde klaget seg over smerter lenge , men fra den ene dagen til den andre var hele livet snudd på hodet…
Nå er hun klar og venter bare på å dra ut på sin siste reis…
Hun får ha onkel på 90 til å holde seg i hånden hver dag så lenge hun lever, før han får plass et sted han kan være trygg og får hjelp til det han trenger.
Selv om de har hatt et langt liv sammen er det både sårt og litt overveldende å se det skje så fort…
De har begge vært en så stor del av livet til familien vår, at det kommer ta tid å ta innover oss…,
at et langt kapittel i livene våre er forbi…
