Krystallkongens hjelper og OnklP…

Årets siste ferieuke er snart over og jeg er glad jeg har tatt noen bilder …

så jeg kan huske på at jeg har da gjort noe fornuftig…

En lang kystpasstur f.eks.

Da vi var fremme ved målet, Liatårnet i Øygarden-341 moh. minnet jeg på noen vi møtte at ” det er mørkt kl. 20.30″…

for det var langt ned igjen…

 

Her er søster, takknemlig for at hun ble med meg på tur, for slike langturer liker jeg ikke å gå alene…

Dette gjør at jeg gruer meg litt til å ta fatt på nattevakter igjen, for hvem kan sove på dagtid når det bråker for fullt i overetasjen…

Gleder meg veldig til det blir ferdig med noe fornyelse oppe, men det er noe “herk” når det står på…

og jeg er innforstått med at TTT…

Ellers har jeg brukt de siste to ukene til å være travelt opptatt med innkjøp av “alt”, mye som jeg egenhendig har skrudd fast, hengt opp og fått på plass, men enda gjenstår en god del jeg må ha hjelp til…

Høstlyng har jeg kjøpt og plantet, selv om jeg ikke liker det ,

bare fordi det minner om mørketid…

 

September er jo årests bursdagsmåned og i forrige uke var jeg med på å feire hele 3 på noen dager.

Først en 13-åring-min niese, så en 7-åring-mitt barnebarn nr.2 i rekken,

og til slutt en som ble 60-år ung, ja for det er det hun sier hvertfall…:)

og ung er hun, gjør alt mulig jeg ikke tør, som å kjøre motorsykkel og padle i kajakk f.eks…

Sølvi er en tøffing!

I går.

Hva kan vel være kjekkere å gjøre å gjøre på en lørdagskveld for en mormor…

enn å være barnevakt og henge noen timer med to barnebarn på 7 og 10…

Da får man hvertfall være med på å bygge en liten stund,

på krystallkongens hjelpere og slikt…

samtidig som vi hører på musikk som både 10-åringen og mormor liker…

OnklP, bl.a. “vi hadde en greie som vi sku greie”… Panderosa het den visst…

Nå skal jeg i gang med høstmiddag, for jeg fikk så ubendig lyst på kålrotstapp i går,

og det kommer noen som holder meg med selskap…

God søndag til alle. Vær glad, selv om det er høst…

En kule i ræven…

Septemberdager…

det er blikkstille…

Kan ikke huske å ha opplevd en slik stillhet i naturen før…

Ikke et vindpust, ingen mennesker, ikke et fugleskrik , ingen båter som “bråkte” på sjøen

Det var selvsagt en kort opplevelse på tur alene,

men en god opplevelse…

 

Her er det også stillhet. Men ikke helt , for denne septemberdagen da jeg dro til Ormhilleren innimellom en haug nattevakter var det mange her. Flott å se at folk bruker naturen. Mange som teltet, eller bare hadde med seg mat og drikke for å oppholde seg UTE.

Fantastisk med slike utedager, med fravær av regn og vind og mørke…

Er nesten redd å si det , men det har vært mange fine sensommer-og sensommer/høstdager i det siste.

Her bilde fra søstertur før nattevakt.

Det gjør underverker…

Etter tur kunne jeg meske meg med  dette her…

Før jeg igjen befant meg på nattevakt der jeg gjentok at ” Ja, det er natt, jeg vekker deg i morgen tidlig, frokost på sengen…egg og bacon… lommeboken er i safen… jeg passer på…

6 netter på en uke. Da er det godt med lyse dager, så man kan gå og sette seg med frokostkaffe på terrassen utpå ettermiddagen, og ta seg en tur med eller uten følge, bare være ute. Det er det som gjelder…

I forgårs fikk jeg for meg at : jeg går og ser om det er noen tyttebær igjen…

Har fuglene spist de skal tro, eller noen dyr, hjort f.eks? eller har noen rett og slett plukket rent bord….

Jeg holder en knapp på fuglene…?

I alle fall, 2 dager på rad har jeg jaktet tyttebær.., med magert resultet.

For sent sier mor…

Det var bare å kle seg i noe fargerikt, ellers kunne jeg risikere å få en kule i ræven…

For vi snakker hjortejakt…

Og jeg er ikke sikker på at alle de med våpen i hånd har så gode øyne …,

og menn med våpen…

Skyter vel på alt som beveger seg….?

Så her er best å passe seg på denne tiden…

Jeg hørte traktoren for noen dager tilbake og måtte selvsagt kikke ut

Hjortekadaver i traktor, etter mørket frembrudd…

Jeg venner meg ikke til det… De flotte dyrene…

Men jeg er ikke verre enn at jeg forstår at det må skytes…

det er for mange av de

og selv om jeg ikke spiser døde kadavre av noen sort så aksepterer jeg at noen gjør det…

En kveld da jeg skulle ut og vanne tomater etter å ha vært en tur hos mor…

jaggu , det var bekmørkt!

Jeg leitet etter hodelykten men den ville ikke lyse…

lommelykten på mobil ble “redningen”

Det er høst , med fine sensommerdager som kan varme en liten stund til…

Som vanlig gruer jeg meg til mørket, og er ikke sikker på hvordan komme meg gjennom…