Føler meg heldig…
Som kan tilbringe mange timer her om dagene…
Jeg har badet her i år. Det har jeg aldri gjort før…
Alt dette gule.
Som bare er å nyte synet av.
Sommerdagene soser avgårde, og jeg prøver å leve sakte…
Innimellom nattevakter og annet…
For her er ikke bare opplett, her er varmt. Så varmt at man kan hoppe i sjøen!
Hvertfall destinasjon Ormhelleren …
Nyte dagene og leve sakte…
Rett utenfor hagen min er det noen nye leieboere som har slått seg til…
Innimellom kalvedansen har de funnet seg en liten krok der de stort sett sover eller spiser roseblader og annet de finner. Det er nemlig hagebosskroken …
Inne på plenen har Ailo drevet med sin dans…
Jakken har mormor strikket på nattevaktene sine…
Jeg bare nevner det…:)
Nå er han ferdig med å rote i skap og skuffer, han har reist hjemigjen til Stockholm,
for å bli 1 år i morgen.
Ett år siden jeg var med på fødselen hans i Stockholm. Nesten ikke til å tro…
Mammaen hans var heldigvis med den dagen jeg fant ut jeg hadde bruk for noe materialer…
Kommer tilbake til hva det skal bli en an gang…
Litt mer på byggefronten en dag min andre datter var her…
Jeg er en kløne når det gjelder slikt, men denne jenta er virkelig handywoman…
og se her! Dette var noe som foregikk i søre enden av tomannsboligen jeg holder på å venne meg til å bo i…
Noen i familien har vært på linefiske, og det blir det matauk av…
Det har vært folksomme uker her, men nå er det blitt ganske så stille rundtom, bare kalvene
som akter å bli her til høsten kommer…
Tror jeg
Jeg er fortsatt ganske fersk med å bo på landet, er 40 år siden sist…
Men kjenner at det er rett for meg…
Trur eg…:)
Juli er og har vært en sosial måned. Barn og barnebarn har vært en stor del av hverdagene mine…
(To første bildene er fra bølgekraftverket i Øygarden)
3 svensker har hatt 2 uker ferie i mitt nye hjem, og selv om det ikke har vært sommertemperaturer så har det vært opplett og de tøffeste og yngste har vært i sjøen mer enn en gang…
Barn og barnebarn har kommet og gått, noen har vært her en natt eller tre, og det har vært ganske “livat” til tider…
Disse bildene er fra Ormhilleren. Vi sitter på “barnestranden” , ikke der mor/mormor pleier å være når hun går alene …:)
Her er Leiro stranden, og denne dagen greide til og med jeg å labbe litt uti , for her i denne lagunen er det slett ikke så verst temperatur i sjøen.
Barna fanget krabber , gav de navn og laget krabbedam.
Se bare her hvordan man kan fiske etter krabber…
Jeg synes sommeren har vært og er sjenerøs selv om varmen har uteblitt…
Etter å ha vært hjemme en stund har jeg gjort meg noen tanker om turen vår.
Jeg er glad at jeg ikke lot mine begrensninger hindre meg fra å vandre de 116 km fra Sarria til Santiago.
Jeg hadde før turen lest endel fra ulike mennesker som hadde vært på vandring.
Vi møtte mennesker i alle aldre, og fra mange ulike land og jeg tror nok at grunnen for å legge ut på vandring kan være så ulik, men lysten til å gå pilgrimsleden var den samme hos alle.
Det var mange som vandret alene , noen i store grupper , flertallet i små grupper eller som oss , bare to.
Jeg hadde ikke villet vandre alene, at jeg tok turen sammen med en søster, var for meg svært viktig.
At vi kunne legge opp turen fra dag til dag , uten å være avhengig av andre, og ikke måtte komme frem til et avtalt sted, det kjentes riktig for oss og gav meg en egen ro.
Og her overrasket jeg meg selv. Jeg liker forutsigbarhet, her var det ikke mye som var forutsigbart. Vi visste ikke hvor langt vi kom til å gå, vi visste ikke hvor langt det var mellom stedene vi kunne spise og overnatte. Vi hadde svært lite komfort med oss og det var interessant hvor lite man egentlig trenger…
Jeg hadde trodd at jeg kom til å løse problemer ila. turen og at jeg hadde med meg bekymringer hjemmefra i sekken. Men jeg kjente meg harmonisk, rolig, og lett til sinns. Det var bare føttene som plaget meg…
Noen legger ut på vandring for å finne seg selv…
eller kanskje finne andre…
Om jeg ikke har funnet meg selv i en alder av 56 år, så tenker jeg at det toget har gått…:)
Og å finne andre, kanskje en spesiell en, det tror jeg at man kan om man vil og er klar for det, jeg så ingen Hugh Grant, og ikke så jeg etter heller…:)
En erfaring jeg har gjort på turen er hvor stor virkning lyset har på meg. Selv om jeg ikke sov altfor mange timer og selv om jeg stod grytidlig opp og vandret ,kjente jeg meg opplagt og våken dagen igjennom. Jeg tenker på hvor uopplagt jeg kan være når jeg jobber mye. Og bare på natt.
Jeg har erfart at jeg kan gå langt og lenge og at kroppen tåler det. ikke hatt vondter i rygg, hofter selv om jeg har sovet på mange ulike underlag, og jeg tror det at vi beveget oss i det tempoet vi gjorde gjennom dagen , at både kropp og sjel hadde godt av det…
Det som har gjort meg både forbauset og litt oppgitt på turen er hvor få i serviceyrker der vi oppholdt oss som kunne kommunisere på engelsk…Jeg hadde ikke forventet det…
Og maten. Vi gikk gjennom landbruksland på sitt beste , men jeg gir ikke tommel opp for maten. Spesielt for fraværet av frukt og grønt. Jeg synes det var merkelig. Men paellaen var god , og den ferskpressede appelsinjuicen, og de svære egg/potetomelettene. Og bakverkene i Santiago da…
Om du har lyst og tenker på å vandre caminoen, så er det mulig for de aller fleste. Om man kan bruke tid, gå i sitt eget tempo, og legge turen opp etter sine egne forutsetninger.
Man kommer frem og det svært tilfreds… Jeg vil rett og slett anbefale alle som har tid og lyst og ikke har altfor store begrensninger om å vandre i vei…
Lover en fin opplevelse!
Å se solen gå ned i havet i Finisterre, mens mennesker sitter stille rundt på platået og bare følger med…
er magisk…og vakkert…og helt naturlig,
selv om vi klappet når “forestillingen” var over…
Man kan gå til fots i 3-4 dager fra Santiago til Finisterre,
den endelige slutten for pilegrimer som ikke er fornøyd med å gå til Santiago…
Vi tok bussen i 1,5 time.
Og gikk opp på toppen i fiskerlandsbyen-tar ca 45 min å gå opp.
Denne møtte oss på veien opp.
Vi overnattet en av nettene der , på et spesielt og flott hotell, på toppen
Unte oss litt luksus etter den lange turen…
Søster er like fornøyd som meg, med å se , lukte og høre sjøen. Jeg er glad vi dro dit etter Santiago. En fin avslutning
Og sjekk her. 0,000 km. På veiviserne langs caminoen til Santiago stod det antall km igjen å gå.
Når det stod på som verst med føtter og smerter prøvde jeg ikke å se hvor langt det var igjen …
Dette bildet var bare veldig godt å kunne ta.
Man kan gå rundt på toppen her og finne seg en egen plass , space nok til mange…
Det er en ro i sjelen opplevelse…
Og jeg kunne vært der lenge…
Men det var på tide å forlate Finisterre og vende nesen hjemover…
Endelig i mål! Katedralen i Santiago er vakker. Og jeg reiser gjerne tilbake, jeg likte også byen.
Før vi kom til katedralen vandret vi ca. 1 time gjennom byen, og her ved parken hadde pilegrimer satt fra seg ulike vandringsremedier de hadde hatt med. Et lite symbol på at turen er over…
Vi fikk komme inn i katedralen, men det var ikke så veldig mye vi fikk se pga. rehabiliterings/ oppussingsarbeid som pågikk.
Katedralen er bygget over stedet som er regnet for å være graven til apostelen Jacob.
Den store uteplassen var full av folk, men det var fint å sitte ned og bare være…
Og denne vi hadde samlet stempel i på veien , var det viktig å finne stedet der den skulle leveres inn.
Her hadde vi fått stempel hver dag på caminoen, fra steder man spiste, sov eller bare dro forbi. Man bør visst ha 2 stempel fra hver by/sted man er innom, og det hadde vi.
Man kan kjøpe dette før man reiser, evt ved startsted for reisen. Om du vil ha godkjenningen for fullført tur, som jo er et fint minne å ta vare på, må man finne frem til stedet like ved katedralen og få det godkjent. Det kan være lang kø, og vi valgte å gå tilbake dagen etterpå om morgenen.
Etter å ha sovet ut her,(hotell Bonaval-anbefaler gjerne) og spist godt.
Det var litt høytidelig å gå frem en og en og bli spurt ut, fylle ut skjema og få det endelige sertifikatet.
Etterpå satte vi oss i solen på den store uteplassen ved katedralen og pratet med en av de to norske vi hadde møtt på.
Og lykkelig var jeg når jeg fikk overvære en fin konsert ved katedralen
Og nyte et godt måltid…
Pilegrimsmessen ville vi ha med oss og siden katedralen var under oppussing ble det samling i en kirke like ved. Den foregikk på spansk, engelsk og tysk.
Mange velger å dra rett hjem nå, men vi hadde andre planer.
Litt av “gulroten” med turen var at vi skulle dra til verdens ende. Ved sjøen. Fisterre…
(Fortsettes)
Vi har vandret 7-8 timer hver dag, bare avbrutt av spise-og hvilepauser…
Dette stoppestedet het 15 kilometro.
Bare 15 km unna Santiago og målet for vandringen av 116 km, og katedralen hvor pilegrimene samles.
Og målet der man får sitt endelige stempel og sertifikat på at man har vandret de kvalifiserte antall km.
Galicia regionen, som er der vi vandret, ligger nord i Spania og er ikke belastet med den varmen man finner i de vanlige sydenområdene. Vi startet å vandre 22 juni og da er temperaturen som en norsk sommerdag. Av og på med jakke og genser. I T-skjorte endel av turen.
Den behagelige temperaturen var med på å ikke gjøre vandringen så slitsom.
Her ryker mitt ene skopar til …,på hotellet den siste natten før målet.
Igjen var vi heldige, for de to første overnattingsstedene og de eneste vi fant her langs ruten, var fulle.
Og dette hotellet lå litt utenfor løypen.
Så en god huskeregel er å bestille overnatting de to siste nettene.
Her ville jeg ha valgt å bestille overnatting. Ca. 10 km unna Santiago. Vi stoppet her for å hvile og spise litt.
Nydelig var det der , og da kommer man til Santiago i rimelig tid dagen etterpå.
Se på disse takene av bøyde greiner med grønne blader og bundet med tau. Vi så det mange steder langs veien. kanskje det dukker opp i min hage … Veldig dekorativt i hvert fall.
På grensen til byen vi har vandret så langt for å komme frem til…
Mange har vandret både dager og uker lenger enn oss, men vi var begge fornøyd med innsatsen…
Siste stoppested før vi toger inn i byen. Den siste dagen var det virkelig et tog av trette , men glade vandrere som gikk inn i byen. Her kan vi skimte spirene til Santiago de Compostela-katedralen…
Er det her jeg skal bli emosjonell og begynne å gråte kanskje?
For jeg har veldig lett for å bli emosjonell…
Men jeg kjente på en god mestringsfølelse og visshet i at nå hadde jeg greid det.
For det er ikke til å stikke under en stol at jeg innimellom tvilte…
på grunn av føttene som jeg var redd skulle bli betent.
Smurte med Fucidin krem og surret de inn de siste kveldene før jeg la meg…
(Fortsettelse følger…)
Vandredag 4. Det har blitt rutine nå. Stå opp, pakke sekken, vandre…
Det kjennes godt å bare gjøre det uten så mye annet å tenke på…
Vi stopper heller ved det første spisestedet vi kommer til og tar frokosten der. Virker til å være bedre servering enn i byene, og da smaker det ekstra godt med kaffe…
Vi møter andre vandrere ofte, men går ikke akkurat i kø. Det er flest spanske, men vi møtte også tyske, franske, svenske, amerikanske, og etpar nordmenn…
Vi går ikke så fort, og de fleste går forbi oss og hilser BUEN CAMINO…
Det er også noen vi møter igjen flere av dagene, og slår av en prat med.
Må bare ha med ett bilde av de flotte murene vi gikk forbi…
Arzuo , som vi etter planen skulle rekke i går, passerte vi i dag. Vi satte oss ned og tok en pause og det var da jeg kom på at det kanskje ville hjelpe å ta smertestillende for smertene i føttene. Blemmer hadde begynt å revne og væske , og hvert skritt gjorde vondt…
Og fra nå av ble det Ibux x 3 om dagene. At jeg ikke hadde tenkt på det før…
Ja, jeg klemmer et tre! Majestetiske trær, og under den flassingen av bark var de glatte og gode å ta på.
Og holde rundt…
Tenker de ble brukt til noe spesielt, for det var flott tømmer.
Dagen begynte å gå mot sen ettermiddag og det ble litt langt mellom overnattingsstedene.
Vi hadde allerede snakket om at det ble nok sovesal på oss i natt…
om vi fant noe sted å sove inne i det hele tatt…
Vi spurte oss for, og møtte et ungt par som hadde bestilt overnatting et stykke utenfor løypen. Siste biten slo vi følge og det dukket opp et overnattingssted som lå godt gjemt,
men tro om det var plass til oss der…
Jeg holdt nesten på å begynne å grine av lettelse og glede da vi fikk tildelt et stort rom for oss selv, med eget bad, for denne dagen var vi i seneste laget og ikke i nærheten av noen by med mange overnattingssteder.
TIPS: Bestille overnatting de siste to dagene før Santiago kan være lurt. Da begynner vandrerne å samle seg mer.
Har du vondt noe sted-ta smertestillende! Alt er mye bedre når man ikke har vondt…
Fortsettelse følger
Det var disse vardeskiltene vi hele tiden måtte se etter når vi vandret. De var lett å få øye på, man må nesten være blind for å gå feil i pilegrimsleden…
Vi gjorde det likevel etpar ganger, men det var ikke så mange meterne før vi kikket bak oss og så andre svinge en annen vei. Vi gikk feil fordi vi pratet sammen og ble litt uoppmerksomme.
Første vandringsdag gikk vi som planlagt fra Sarria til Portomarin. Nydelige områder å vandre i , godt underlag for føttene.
Og disse flotte alleene å vandre gjennom , de fantes over mange kilometer i løpet av turen.
Mye lukt av kumøkk denne dagen, men vi gikk da både forbi og gjennom gårder…
Og de flotte små husklyngene av stein…
Jeg var glad da vi gikk over broen og opp trappen til den lille byen jeg synes var aller finest av de vi gjestet.Porto Marin.
Overnatting på et pensjonat , MAR. Anbefales herved. 40 Euro, og vi fikk en liten tomannshytte med gressplen utenfor.
Her er klesvasken hengt ut…
Senere spiste vi middag på en restaurant like foran her vi overnattet , og søster kunne løpe å redde klesvasken da det plutselig begynte å regne…
Jeg var svært fornøyd med dagen, at kroppen hadde tålt vandringen selv om jeg kjente det i rygg og hofter…
Farvel til Portomarin , vi legger ut mot Palas de Rei.
Tåke, gråvær og regn de første timene. Skyet og sol ellers, med helt passe vandretemperatur. Dessuten vandret vi gjennom skogsområder som tok noe av for regnet. Søster hadde tatt med regncape, ikke jeg…
overnatting på et heller dystert pensjonat i Palas de Rei, men den Paellaen…
Dag 3 ble den første utenfor planen vår. Litt for lang etappe, (Palas de Rei- Arzua 29,5 km) ,så vi stanset i Melide.
Egentlig den fineste etappen å vandre, da det var kilometer med løvaleer over oss.
og den fuglesangen glemmer jeg aldri…
Men jeg hadde vannblemmer og gnagsår som begynte å gjøre seg gjeldende og haltet meg fremover denne dagen. Flere av vandrerne vi møtte på (som gikk forbi oss) spurte om jeg trengte plaster. Men det hadde jeg… skulle heller ha hatt gips… Det gjorde virkelig vondt!
Vi møtte mange vandrere med dagsekker, og som hadde fått sendt baggasjen med bil, men da må man komme seg til avtalt sted den dagen…
Vi valgte å bære sekkene hele veien selv. Men det er i alle fall mulig å få transportert baggasjen sin om man vil.
Han hadde gått litt for langt…:) Vet ikke hvorfor de hadde lagt han her så synlig fra løypen…
og litt artig kunst ved et av de mange spisestedene vi gikk forbi.
Glad da vi hadde funnet overnattingssted, som for øvrig ikke var noe problem selv for oss som bare tok sikte på overnattingssteder med rom og bad for oss selv.
Tidlig i seng, tidlig opp.
Men at en lilletå skal gjøre så innmari vondt!!!
TIPS: Gnagsårplaster på hver og en tå før man begynner å gå, plastrene kan man ha på noen dager til de løsner av seg selv. Da jeg kjente at jeg hadde fått vannblemmer og sår var det allerede for sent…
En vi møtte senere tipset om å bruke to par tynne strømper (aldri bomull) og en skostr. større enn man pleier bruke.
Ikke bær med deg så mye vann. Det finnes steder langs hele caminoen der man får kjøpt mat, drikke og brukt wc.
Vel hjemme igjen fra pilegrimstur har jeg lyst å dele litt fra vår vandring på caminoen .
Vi- søster og jeg begynte vandreetappen vår i Sarria. Vandring fra Sarria til Santiago de Compostela er 116 km og er den minste vandringsetappen for å få godkjent pilegrimssertifikat.
Reisen til startsted for vandringen tar også tid så det må man legge inn i reiseruten om man har begrenset med dager å ta av…
Vår planlagte vandring så slik ut, men vi hadde lagt inn en dag ekstra pga. noen lange etapper.
Sarria-Portomarin (vandreetappe 23 km)
Portomarin-Palas de Rei ( vandreetappe 25 km)
Palas de Rei-Arzua ( vandreetappe 29,5 km)
Arzua-Pedrouzo (vandreetappe 19 km)
Pedrouzo-Santiago de Compostela (vandreetappe 20 km)
Dagen før vi dro reiste jeg inn til Bergen for å vente på søster der og overnatte på Sunniva-hotell (min niese sin bopel).Bergen viste seg fra godværsiden så timene gikk fort.
Tidlig morgen etterpå var vi heldig å bli kjørt til flyplassen av en søster som orket stå tidlig opp i ferien sin, og kom oss avgårde til Madrid via Oslo.
(Utsikt fra hotellrom i Madrid)
Siden vi skulle videre med tog til Sarria morgenen etterpå overnattet vi på et hotell like ved togstasjonen i Madrid. Det er greiest å ta toget i stedet for buss til Sarria, men det finnes flere togstasjoner i Madrid så passe på å komme på riktig stasjon…
Tidlig morgen, riktig tog, bytte av tog som vi egentlig var for sen til og som foregikk i fullt firsprang, nærmet vi oss startsted for vandringen vår ,etter 6 timers togtur : Sarria
Etter litt vandring i byen fant vi frem til dette alberquet å overnatte på. Vi hadde ikke bestilt noen overnattingssteder langs vandreruten vår. Her var bare å håpe på plass, og det var ikke noe problem så tidlig på reisen…
Denne natten ville vi prøve “ekte pilegrimsovernatting”. Stor felles sovesal med andre vandrere.
Her har jeg funnet plass i silkelakenposen- og føler meg ikke helt bekvem..:) Folk i alle aldrer som skal sove her med oss-søster har fått plass i overkøyen. Etter å ha dealet med sovemed. prøver vi å legge oss.
Søster sov som en stein, hun er slett ikke vant til noe å sove på…, mens jeg våknet av durende lyder fra alle kanter før klokken 04…
Det ble første og siste natt på felles sovesal ila. reisen vår…
Sove må man om man skal være på vandring hele dagen…
(En veggtavle på Alberquet)
TIPS: silkelakenpose tar svært liten plass i sekken. Det er pledd på alle overnattingsplasser å ta over seg om man trenger, så ikke nødvendig å bære på mer til overnatting. Og den var bare nydelig å krype inn i og sove i hver natt, uansett overnattingsstandard…
Fortsettelse følger…
