Finnes det alver…?

Det er en hel uke siden…

at jeg kunne lukke opp porten …

og booke meg inn her…

Nei, ikke akkurat meg…

Men før jeg kom så langt som til å se en eventyrverden, som min søster og hennes mann hadde laget som gull av gråstein,

noe var forresten plassert der fra før…,-

-,dro vi avgårde på helgetur…

Min datter, to barnebarn og jeg  kjørte til Stavanger…

for å henge med familiemedlemmer som bor der.

De to minste på 5 og 9 oppførte seg så og si eksemplarisk på hele bilturen …

Vi var ikke fremme før nesten natten og det var min datter og de to små som booket  seg inn i Alvehagen til søster…

Det er det den kalles, og her er så vakkert  at jeg er nesten sikker på at det må bo noen alver her…

Her er vi på tur i kolonihagen dagen etter. Det er lov å se seg omkring til faste tider.

Området er fullt av hager som blir godt tatt vare på av alle eierne…

Jeg. Booket meg inn her i stedet for…

Leiligheten  til søster, et lite stykke unna hagen ble min base i pinsehelgen.

Den stakkars, arme mannen hennes måtte i Nordsjøen, men jeg vet at jeg hadde kunne bo der selvom…:)

Den firbente var hjemme, men så lenge hun fikk oppmerksomhet og fikk ha lekene i fred , var alt i orden…

Jeg følte meg heldig, som kunne bo på søsterhotell i tre netter og hilse på en del av familien som jeg ikke akkurat ser så ofte…

Her på besøk hos en niese og hennes familie. En koselig dag med barn og voksne , grilling og nytt-hus-befaring…

Ett aldri så lite tre-søsters-treff siste kvelden…

før vi igjen var tilbake der vi hørte hjemme og jeg fikk meg en bitte liten hvil før jeg måtte avgårde på nattevakt.

En godt utnyttet helg, der jeg ikke gjorde noe særlig nytte for meg , men bare kunne henge med og være tilstede…

 

LOV eller ikke…og litt fra gårdsdagen…

Her på dette bildet er det ingenting som ikke er lov…

Tror jeg…

Men tar det med her bare for å vise hvor nydelig det er når japansk kirsebærtre blomstrer i hagen…

Oppi den lille vasen her på kjøkkenbordet står vel noe som strengt tatt ikke er lov å ha inni hus…

Og nei, jeg sier ikke hvor den finnes…

Liljekonvall altså…

Er dette lov da?

Å vise bilder av barn og barnebarn på so.me?

Jeg spurte og jeg fikk lov, ellers vet jeg akkurat hvilke regler som gjelder i min familie og hvem og hva jeg får vise bilder av. Og jeg spør på forhånd.

Bildet er av svenskene, min yngste datter og barnebarn som jeg ikke har sett på nesten ett år…

Hun har på seg bunaden som har vært min, og som jeg er så glad hun bruker nå…

mest av alt fordi jeg slipper å ta den på mer…:)

Gårdsdagen var vi 7 personer, 4 generasjoner,

her hjemme og feiret dagen.

5 besøkende, og det var lov.

Min nære familie, men for aller første gang

ingen av mine 4 barn.

Dagen var veldig fin likevel, selv om jeg skulle ønske jeg var litt mer våken…

Men både rømmegrøt m/tilbehør og denne

ble servert, og tilbakemeldingene var heldigvis gode…

 

 

Jeg liker aller best denne kaken…

Natt til 17 mai jobbet jeg, og på jobb var det stille og rolig.

Da satte jeg meg ned og leste i arkivet i bloggen min

om det jeg hadde skrevet fra 17.mai i årene som har gått…

De 7 årene jeg har blogget har jeg ALLTID jobbet natten til 17 mai eller natt til 18 mai og jeg tror jeg har gjort det alle de 10 årene jeg har jobbet på natt der jeg er nå.

Så jeg har bestemt meg for at til neste år har jeg tenkt å be meg fri.

Det må jo være lov?

 

 

TENK at det finnes …

 

slike fantastiske steder så nær der jeg bor …

som for noen timer kan få en til å glemme alt

negativt som skjer, både fjernt og nær oss…

Bare ved å VÆRE i turen…

En dag i midten av 6 netter, der det til alt overmål var godt turvær.

Det var torsdagen sin det..:) Det var jo selvsagt mange som hadde det samme målet for dagen som oss…

Kystpasstur i finværet på en helligdag.

Det var fjære så vi kunne bevege oss inn her i grotten da vi kom frem…

Den blir jo full av vann når det blir flo så glem å telte her…

 

 

Turen til Bekhilderen i Telavåg var en unik turopplevelse

En spennende løype over smale stier i brattberget…

opp og ned, hoppe over gjørmepytter…

og forsering av kampesteiner før man kommer til selve diamanten som er grotten i Bekhilleren.

Ekstra viktig å være litt årvåken denne siste etappen over steinene…

for jeg innrømmer at det var nære på etpar ganger at jeg ikke gikk på “håvve” i steingrunnen…

Etter turen var jeg ganske sliten, og når jeg tenker meg om så var det nok all hoppingen som jeg ikke er så god til lenger…

For deler av løypen skulle jeg gjerne hatt på meg støvler.

Litt gjørmete, og om man da ikke kunne hoppe langt nok, vel da hadde det blitt gjørmebein…:)

Med Sølvi som hoppet foran gikk det bra, ingen av oss ble hverken våte eller gjørmete eller falt…

Eneste vi falt for var selve turen og målet…

Er du i nærheten av Øygarden og har tid og mulighet til en opplevelsestur  i naturen, så velg gjerne Bekhilleren i Telavåg som førstevalg

Jeg sier ikke mer. Det var overveldende…

 

 

 

 

NEI, ikke alene enda…, og fineste plassen?

Dette tror jeg er det fineste turmålet i Øygarden og i kystpasset?

Jeg har mange mål igjen, men akkurat denne turen var bare nydelig, både løypen til den røde postkassen , -turmål Grana, og utkikksplassene underveis…

Det er i Telavåg vi -Sølvi og jeg-befinner oss og er akkurat en uke siden med passe varmt vårvær…

Et stykke å kjøre, så vi gjorde oss ferdige med to turer her denne dagen…

Denne helgen dro de i søre enden med seg mor på blåtur, og jeg skulle plutselig være helt alene i en stor tomanns bolig…

Men jeg får si som et barnebarn sier av og til

“jeg er ikke klar for det”…

Da var det flaks at det passet noen å være på overnatting…

 

 

 

Da kunne de også inspisere hagehytten som er helt ny,

og blir slik jeg vil ha den litt etter litt…

Yngste sønn dro hjem etter noen timer mens eldste datter og to barnebarn ble igjen og “passet på mormor” til i dag…

Etter frokost i dag, og før regnet satte inn, kunne vi kombinere en heller kort kystpasstur til Rubbegarnståna – Hellesøy, med geocach…

De fant  hemmeligplassen og en boks med små ting de kunne ta med, mot at de la fra seg noe annet…

 

 

 

Etter å ha spist søte saker på en benk dro vi hjemover og øvde på kornettspilling. 9-åringen må øve til 17-mai…

Ikke visste vi at mor var hjemme igjen allerede og lå og sov ovenpå…

Men hun bedyret at vi ikke hadde vekket henne…:)

Datter og barnebarn har dratt hjem til seg selv og alle her i huset er hjemme, og da er alt såre vel til å ta fatt på en ny uke…

 

 

På ville veier…

Fuglavatnet heter denne turen som man får klipp i hjerteform i kystpassheftet…

Det var fredagens kystpass-og søstertur.

På veien rundt vannet om ettermiddagen var det i grunnen heldig at det ikke var noen langtur, for turene har svært ulik lengde og tid…

Da vi var avgårde fikk jeg en ekstravakt på veien og hadde derfor tid til å kjøre hjemom og ordne meg klar for nattevakt…

Gårdsdagens tur ble en god del lenger enn vi ante…

Tur til Sauafjellet. Sølvi er med, og hun vet hvor vi skal starte…

Som i går er det “Turar midten” i kystpasset.

 

Oppover gikk det, da får man jo pulsen opp så det er bra. Først landet vi på feil topp, men vi kan jo ta noen bilder…

Så fant vi rett topp og postkassen.

Dere forstår vel at det går an å gå seg litt vill her når det ikke er merket for de med TMPR…

 

Aldeles nydelig rasteplass for dagen før vi gikk tilbake.

Trodde vi da…

På hjemveien møtte vi på denne

Og den ser jo virkelig ut til å ville fortelle oss noe…

“Stopp en halv, dere er på ville veier f.eks…”

Ja, vi gikk feil og jeg tror at Sølvi har et snev av samme diagnose som meg

TMPR- total mangel på retningssans…:)

Vi kom oss hjem før det ble mørkt…

Skrittelleren min viser 17579 skritt, og jeg mistet foruten noen gram,

ja, jeg mistet brillene mine…

Så om noen finner etpar oppi lyngen i nærheten av sauafjellet vet dere hvem “misteren” er…