Om middager og små og store menn…

Tid for dette, selv om november har vært den fineste på det jeg kan huske…

På værfronten

I dag er det surt, vindfullt , regn og kaldt og heldigvis helt unødvendig å gå ut annet enn til og fra bil og hus…

Uken som har gått har vært en litt tøff uke, synes jeg…

Med altfor mye å holde styr på,  både dag og natt…

Med 4 arbeidsnetter på rad, hender det jeg blir utsatt for et vanlig overgangsalderssymptom…,

nemlig hjernetåke..

På matfronten har det vært middagsspising til alle døgnets tider i ulike hus…

Jeg selv spiser jo nattmiddag sånn ca. kl 02 når jeg er på jobb. Det er da det pleier være stillest og jeg er mest middagssulten. Og forresten kunne jeg tenkt meg å ha stående litt suppe som jeg kunne varmet til de som er våken på natt. Det er vanligvis menn som står opp, og kanskje de hadde hatt godt av noe varm suppe…

Vi hadde det før på nattevakt, men det er vel snart 30 år siden…

 

Når jeg skal til  mor midt i mellom vakter for å ordne med middag…

vel, jeg forsov meg to av dagene.

En dag hadde jeg misforstått og trodde det var noen andre som hadde planer om det…

Neste dag ringte mor og lurte på om det hadde skjedd meg noe på jobb siden jeg var så sen…:)

For der kan det gå “en kule varmt” for tiden…

 

Med overnattingsbesøk i tillegg to helger på rad har det gått litt på “høgg og belegg” i det siste.

En kveld på vei til jobb, plaget jeg meg selv med at jeg ikke kunne huske hva jeg hadde hatt ,

eller laget til andre, til middag de siste dagene…

Men med nesten en times bilkjøring kom jeg på alt sammen og sa meg fornøyd…

Jeg er jo fremdeles så livende redd for å bli utsatt for Alzheimer, sånn helt på ekte frykt for det…

Forrige helgs overnattingsbesøk…

8-åringen og jeg var på kino og så filmen “den første jul i skomakergata”

En fin film, det var vi begge enige om, så jeg anbefaler gjerne, i alle fall opptil 10-årsalder.

De to nettene sov han så stille at jeg måtte opp og gå nattevakt…:)

Han sov nemlig på mitt walkin med skyvedør åpen til meg, og jeg måtte stå opp og se om han pustet…

Jeg har bare ett soverom i øverste etasje og siden han skulle være alene med mormor i to netter ble det en grei løsning, selv om jeg tidligere har sagt at klesrommet mitt ikke er til å sove på…:)

Små menn får ligge der selvom…

Denne dragen hadde jeg på overnattingsbesøk natt til lørdag. (Bildet er fra hjemme hos fam. til eldste sønn .)Heldigvis var pappaen, min eldste sønn med, og jeg gav villig fra meg både sengen min og walkin-garderoben til sengeplass for de,

så kunne jeg sove godt i underetasjen, der yngste sønn også hadde fått seg et rom for natten.

I går var det jeg som fikk spise middag uten å ha laget den selv. Yngste sønn og kjæreste var på kjøkkenet, mens jeg bare kunne sitte og vente på mat..:)

Crispi Halloumi taco.  Jeg skal lage det selv en dag for det var usedvanlig godt!

 

God søndagskveld! Jeg skal lage meg litt nattmiddag , laks og quinoa med litt grønt på menyen i natt.

 

 

 

 

 

Men så kom jeg plutselig på….

Slik tar novemberdagene seg frem…

Her som det pleier være rikelig med sterk vind og regn…,

så man nesten letter når man skal over broene, for å komme seg på jobb, eller i andre ærend…

4 turer rakk jeg før jeg måtte inn i nattevaktsboblen igjen…,

for da blir det ingen turgåing de dagene, ikke på denne tiden av året.

Mest tur sammen…

en tur alene.

Det gir energi og livsglede …,

spesielt når man får sol og lys i fjeset i stedet for regn og vind. Og i tillegg kan være sosial, og prate med mennesker som befinner seg i TIDEN.

I dag mellom vakter har jeg tatt en tur utendørs for å plante de siste løkene i jorden…,

det er gult jeg har plantet i dag…,

og raket bort det siste løvet…

Da jeg våknet gjør jeg som jeg pleier , for når jeg har sovet bort dagen så ligger det som oftest noen snapper og venter på å bli åpnet til min morgenkaffe utpå ettermiddagen…

I dag ,

en fra yngste datter, som bor i Stockholm og som jeg ikke kan klemme så ofte jeg vil…

Den aller minste har begynt å bevege seg på to bein og utvikler seg i rekordfart …

selvsagt ,siden det tar noen måneder mellom hver gang jeg ser han og storebror.

I alle fall, bildesnap fra min datter, med øynene igjen…

” I dag begynte jeg å grine fordi vaskemaskinen ikke virket” (ikke enkelt å ikke ha vaskemaskin som virker når man har hatt omgangssyke i hus…)

“Men så kom jeg plutselig på at det var krig i verden”

Jeg svarte selvsagt at det er lov å grine selvom…

Det er mye å gråte over for tiden, men heldigvis er vi mennesker laget slik at vi kan både glede oss i hverdagen, leve dagene som de kommer til oss, om det er aldri så mye krig i verden.

Og ingen vet når livets dager er over…

Lar vi alle bekymringer og galskap ta overhånd er vi ille ute…

God novembernatt til de som skal sove den bort!