Tre søstre har reist i 14 år sydover en uke i september måneden.
I år er det 14 år siden vi begynte med disse reisene , en uke og bare søstre.
Dette er første gangen jeg har måtte avlyse grunnet sykdom og håper det blir det eneste året…,
for septemberturene med søstrer håper og tror jeg at består…
Bildet over er forresten fra Kypros i fjor da vi reiste…
Det er Kypros vi har vært nesten alle år.
Dette året skulle vi prøve Gran Canaria og det er der mine søstre er nå.
Jeg har overlatt til de å bestemme om vi skal fortsette å reise andre steder enn Kypros,
så er spent på å høre når de kommer hjem igjen og har gjort seg opp en mening.
Det er i alle fall sommerfugler på oktoberrosen min nå, det har vært fine dager siste halvdel av september , og siden jeg er sykmeldt så står jeg opp tidlig , og får alt dagslyset med meg…
og hodet har kommet seg når jeg har kuttet ut mye av medisinene og ikke bruker de sterkeste lenger…
Bildet over er en vest til min datter, og som skal være til en Embla bunad hun har så lyst på.
Og boken bak der. Vel , jeg har i grunnen god tid om dagene…, og tok for meg en av dagbøkene jeg skrev fra ungene var små.
Akkurat i denne handlet det om turen til Spania , og tiden etter…
Det var den gangen jeg tok med meg mine tre minste og sammen med en venninne skulle overvintre i Spania. Jeg tok permisjon fra jobb, solgte en bil og lot eldste mann bo igjen hjemme. Vi skulle overvintre i Spania, en venninne med sine to barn og meg . Jeg skulle være lærer , og barna var i 5 ulike klasser!
Begriper ikke i dag at vi kunne gjøre det, men en opplevelse på godt og vondt…
Vi dro hjem igjen etter tre måneder. Da var det ikke varmt lager der vi var, min venninne var syk, og jeg lengtet fælt hjem.
Det var lenge før jeg ble vær-og vintersyk igjen…:)
I går hadde jeg besøk av eldste sønn og familie. De hadde pizza med som jeg plutselig fikk så lyst på å spise …
så jeg sendte de til en av pizzabakerne på veien hjem til meg. Blir en stund til jeg inviterer til middag igjen her hos meg, jeg lager bare enkle middager til meg selv en stund fremover nå…
Magnus på 3 år måtte forresten hjelpe farmor med å kjøre bort søppelvognen til plassen den skulle stå på, før han dro hjem til seg selv igjen…:)
Jeg har vært en liten tur rundt huset de siste dagene, inspisert tilstanden i hage og bed og klør i fingrene etter å gjøre noe, men det får bare vente…
Ellers så er det ikke så aller verst , jeg greier å sitte på en sittepute og drikke morgenkaffen og få i meg mat , jeg har ingen store smerter lenger , prøver så godt jeg kan å gjøre øvelser og kjenner at det går sakte men sikkert fremover.
Men må skynde meg sakte, noe annet tør jeg ikke…
Jeg sliter litt med det for de som kjenner meg vet at jeg alltid har hatt raske bein…
Folk som ser meg kan tro jeg stresser men det gjør jeg ikke, har bare alltid fått ting unna og hatt fart på beina.
Yngste sønn sier at jeg hadde fått ADHD diagnose, men vi hadde ikke slikt føritiden. Tror jeg…:)
Den dagen fikk jeg meg første tilbakefall og var hinsides av smerter i et døgn uten at de sterke smertestillende medisinene hjalp.
Etterpå gikk det noen dager med litt fremgang før jeg igjen fikk et slikt Helv…døgn.
Det var da jeg bestemte meg for å ta det i langsom fart…
Jeg kan fortsatt ikke sitte ned-prøver litt hver dag. Jeg kan ikke belaste venstre beinet. Ganske irriterende å stå og henge på et bein oppetter kjøkkendisken for å spise…
Fremmer ikke appetitten akkurat…
Men oppi alt er jeg heldig . Min datter og mine to eldste barnebarn var på overnatting der huset ble “shainet”, og det ble handlet og ordnet for at jeg ikke kom til å greie noe på en stund…
Det var forrige helg, og jeg kan ikke forstå at det har gått så lang tid…
Men dagene har gått til å prøve å ha det minst mulig smertefullt, og likevel ikke innta mer enn man må, for det gjør noe med både kropp og hode å innta smertestillende over tid…
Jeg tåler det hvertfall svært dårlig, det gjør noe med meg mentalt også, jeg blir så sårbar og det skal lite til før jeg gråter…
Her en kveld kom det søsterbesøk, hun hadde med seg deilig mat og jeg kunne ligge å spise…:)
og forresten har jeg lært meg å ligge å strikke også, så det er da noe…
Gode naboer har hjulpet meg med mye, slik som å fly på apoteket, handle litt og for ikke å snakke om å få bilen min på service og EU- godkjent…
En søster som jeg ikke ser på en stund,- hun reiser uten meg…
har vært her flere ganger og hatt med både roser og eplekake…, og gjort oppgaver jeg ikke mestrer…
og ikke minst har hun gode råd for opptrening igjen…
To av søstrene mine har vært i samme smertesituasjon som jeg og da er det litt til trøst at de vet hvordan jeg har hatt det , og har det nå…
Nå skal jeg legge meg på spikermatten min og på treningsmatten min på gulvet og få gjort noen veldig enkle øvelser, som står i sterk kontrast til å gå flere kilometer oppetter steinete veier …
eller det går vel kanskje under “bedre å være revelaus enn rådløs”…:)
En varm i dag…,
så jeg bestemte meg for å prøve å vaske og henge ut noen klær på ettermiddagen da jeg var minst smertepåvirket.
Jeg tenkte lenge på hvordan jeg skulle gjøre det, for jeg hadde lyst å prøve…
Da vaskemaskinen var ferdig hadde jeg funnet en Ikea-pose og fikk tøyet oppi .
Så slepte jeg med det friske beinet og krykkene posen bort til trappen. Lurte på om jeg eller ikeaposen skulle gå først…
Men jeg slengte posen utfor kjellertrappen og gikk etter selv.
I kjelleren hadde jeg en vogn som min datter pleier å bruke når hun er hjemme.
Jeg hadde ikke fått til å slå den sammen da hun hadde reist så den sto der enda…
Posen oppi vognen og avgårde rundt hushjørnet. Da var det bare å henge opp og krykke seg innigjen.
Etter å ha tatt et bilde av disse fine .
Er ikke dette et søtt bilde. Linerla som holder sauen som beiter på feil side av gjerdet ,med selskap. Den stod der lenge , jeg var redd den kom til å bli påkjørt, men det gikk bra.
” Du må reise nå” , har jeg sagt til den i flere dager, men den fortsetter å stå på taket på hagehytten min hver morgen…
Den er jo en av de siste som drar sydover…
Jeg forstår det jo nå, at den venter litt siden det er noen varme dager , men den må komme seg avgårde slik at jeg kan begynne å lengte etter den til den kommer tilbake. Som den første fuglen om våren…
“Du må reise nå”. Jeg sa det mange ganger i fjor i desember. Innstendig den siste natten, da jeg var så trett og så på klokken at det var enda en stund til jeg skulle vekke søster for at hun skulle gi deg medisin…
Jeg sovnet av en liten stund og når klokken ringte og jeg forsto at jeg hadde sovet litt, visste jeg at du hadde funnet tiden din til å dra…
Linerlen kommer tilbake neste vår. Mor gjør det ikke…
5 dagen kan jeg fremdeles ikke sitte. Når jeg skal ut av sengen har jeg forresten avansert litt. I stedet for ,som de første dagene var-rulle seg ut av sengen, lande på knærne for så å reise seg opp, heldigvis har jeg litt styrke i armene .
Vel , så greier jeg nå å rulle meg over på siden og kreke meg ut på magen med beina i gulvet…
Så er det å forsere meter for meter på en veldig haltete måte og når jeg kommer frem til målet finner jeg ikke brillene mine…
Jeg har ganske mange par, så nå tror jeg at jeg har fått plassert de mange ulike rom og steder i huset…
I dag kommer forresten en søster med krykker så får jeg prøve om det er mer hensiktsmessig…
Det verste med dagene er, i tillegg til smertene, å ikke kunne sitte. Det er så mye jeg kunne gjort om jeg hadde kunne det…
Jeg kan ikke fordra å spise , hengende over kjøkkendisken, men gjør det fordi jeg må.
Jeg kunne strikket, sett på tv, lest, selvom hodet er litt “tommelomsk” av smertestillende.
Jeg ser på tv selv om jeg må ligge, men synes det er veldig anstrengende. Ellers blir det mye på mobil.
I går kveld var det veldig kjekt å facetime med yngstesønn og være på roomvisning i hans og samboers leilighet som de nettopp har kjøpt og flyttet inn i…
I går måtte jeg også ty til en nabo for å hente medisin og handle litt. Veldig takknemlig for det.
Så har jeg tenkt på om jeg skulle være så uheldig å bli så hjelpeløs flere ganger.
Noe jeg tenker er lurt å skaffe seg er en “daybed” og et trillebord. Kan jo veldig godt hende jeg får bruk for, man blir jo ikke yngre med årene…
Dette var litt syteinnlegg, men sånn ble det i dag. Heldigvis for meg regner og blåser det ute så det ikke blir så unormalt for meg å ville være innendørs.
Bildene fra en av de siste turene ut i slutten på august.
Mens jeg bare kan stå og henge i vinduet og kikke på de…
Kan ikke gå ut om jeg aldri så mye vil…
Akkurat nå når vi fikk opplett og soldager…
Ikke kan jeg sitte heller, så det er dårlige tider…
Det er Isjias som har kommet ubedt og holder meg med selskap…
Håper han ikke blir så lenge for det er veldig smertefullt i tillegg til alt man ikke greier gjøre…
‘Jeg kan “pingse ” meg rundt med nok smertestillende innabords, men ellers er det bare å ligge,
på sofaen om dagen og i sengen om natten.
Det er faktisk 30 år siden jeg var så dårlig av Isjias.
Da hadde jeg 4 små barn og kunne bevege meg enda mindre.
Min mann på den tiden måtte være hjemme en stund ,men så fikk jeg både hjemmehjelp og husmorvikar til å ta seg av barn på dagtid. Det er den verste tiden i hele mitt liv. Være så hjelpeløs at jeg ikke kunne gå på do engang.
Det er ikke fullt så ille denne gangen , men ille nok…
Men jeg er glad for finværet i dag. På bursdagen til min eldste datter. Hun er 36 år i dag.
Og på båtur med kjæresten nå i helgen…
Supert på sjøen når det er finvær!
Legger ved et bilde jeg tok da jeg var en liten markatur en augustdag for 10 dager siden.
