I naturskapte tunneller under løvtrær er de aller beste stiene å vandre på…

Det skygger for den skarpe solen og tar av mye for varmen …

Det var herfra vi tok ut etter den gode frokosten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På sammen tomten som klosteret var , omgjort til hotel nå , var det en kirke.

Der var vi inne en stund kvelden før da det var messe.

Gjennom små landsbyer , idylliske og rene…

og stien gikk også gjennom store gressmarker der høyballer lå strødd og klar for å bli hentet…

Men første del av dagen var det mest slik..

Her er vi fremme ved Zubiri og har vandret ca. 22 km. Siste del av veien holdt det hardt…

Lange nedoverbakker på steinete underlag.

Og varmen, den  ble ganske intens etterhvert…

Vi visste vi skulle få “lønn for strevet” ved å stikke føttene i den kalde elven da vi var fremme.

Jeg var den første av oss til å komme meg uti det forfriskende elvevannet  like ved stedet vi skulle overnatte. Jeg hadde til hensikt å gå over, men det var svært glatt så jeg snudde og gikk over broen her i stedet. Mine to søstre greide strabasene, mens jeg fulgte med fra broen.

Om kvelden spiste vi middag sammen med andre vandrere på herberget der vi bodde-

Hosteria de Zubiri.

Herfra avtalte vi med hverandre å starte dagen tidligere. Da kunne vi gå endel kilometer før solen fikk skikkelig tak på oss. Det var en god ide siden temperaturene i dagene videre var stigende.

Vi startet vandringen opp Pyreneene i  14 grader og var oppi 38 til 39 de siste dagene. Det er svært slitsomt å gå når det er på det varmeste på dagen , og det var utpå ettermiddagene.

Så da var det best å ikke ha langt igjen å gå.

Distansene hadde vi jo gjort klar på forhånd og bestilt overnatting helt frem…

Forts.

Etter en lett frokost og vi hadde fått medbrakt lunsj fra Auberge borga-verten,

gikk veien igjen oppover , nå  langs en asfaltvei.

Da vi kom til dette korset som vi stoppet opp ved en stund , sammen med andre som også var på vei…

gjorde vi en stor tabbe…

Vi ble stående og se litt i en bok søster hadde med seg,  om pilgrimsveien , og plutselig var det bare tåke igjen å se . De andre hadde gått videre. Vi fortsatte langs asfaltveien, helt til en bil stoppet opp og en dame stakk hodet ut og sa at vi gikk feil vei. Vi skulle inn i terrenget ved korset…

Var ingen sti å se der men da vi gikk tilbake fant vi både veiviser og sti og andre som var på riktig vei. Jeg er veldig takknemlig for den hjelperen der, at hun stoppet opp og kom ryggende tilbake for å hjelpe oss på riktig vei.

Et annet symbol vi fikk øye på og gikk bort til i tåken.

Skritt for skritt gjennom tåkehavet hele dagen. Det var litt kaldt, og jeg var glad jeg hadde genser under jakken.

Her trodde vi at vi hadde kommet til grensen til Spania …

Men den var her, bare bitte litt lenger frem…

Så var vi snart på vei nedoverbakke…

Naturens eget kunstverk…

Tåken lettet omsider og vi kom inn i Roncesvalles…

Jeg kjente meg veldig lettet over at jeg hadde greid turen opp og ned Pyreneene…

Det er mange som går rundt langs motorveien i stedet, men det hadde ikke vi  lyst til.

Overnatting på hotel Roncesvalles, der vi hadde en liten leilighet med to soverom.

Bygget hadde fra før huset et kloster, men nå omgjort både til hotell og herberge.

Det fineste stedet vi overnattet synes jeg. Kanskje fordi vi  også fikk en god hotellfrokost der morgenen  etter…

Forts.

På vei ut fra  Sain-Jean-Pied-de-port

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi går innom en kirke før vi finner veien ut av byen.

Så er vi over i terrenget og starter vandring oppover Pyreneene på fransk side.

Det er lett yr,  tåke og ingen varme , ca.14 grader. Jeg kaller det tåkeregn, eller skodderegn.

Det var ikke mye vi kunne se hverken rundt oss eller foran oss. her var bare å følge stien…

Vi går oppover 8,6 km. Vi har god tid og det går i sakte tempo.

Sekkene våre er ikke så tunge men inneholder mye vann, fordi det ikke er noe tilgang på det før vi er fremme. Ellers så har vi sendt avgårde endel av baggasjen vår med en som frakter slikt for vandrere fra en overnattingsplass til den neste. Vi tre har tatt litt av hver vår baggasje, så vi bare sender avgårde en stk. baggasje.

Det har vært en god ting å kunne gjøre det slik, så sekken vi har på ryggen ikke ble så veldig tung. Det er forreste nytt i år at vi gjør det på denne måten.

Vi har en mat- og drikke stopp på veien oppover,

og må forsere en kuflokk som har lagt seg til midt i stien.

Den eldste må gå først sa søster, var ikke noe å diskutere…:)

Så er vi oppe ved Auberge Borga , der vi skal overnatte. Det er vanlig med tåke hele veien oppover her, så de som går videre får ikke utsikt , tåken letter først utpå ettermiddagen.

Denne overnattingsplassen har vi bestilt lang tid i forveien. Her er ikke så mange rom.

Tror det var plass til ca. 12 personer.

Dette var en spesiell plass å overnatte, og en spesiell vert…

Han hadde klare  regler på det meste for hvordan han ville ha det…

Faste tider å spise på. Kl.19 var det middag om man ville ha mat…

Da skulle alle som overnattet der være samlet og vi skulle presentere oss.  Fritt frem for å fortelle hva man ville. Jeg tror vi var fra fem ulike land , de fleste var  alenevandrere.

Vi fortalte bl.a hvorfor vi vandret, dvs. yngste søster fortalte fra vårt ståsted.

Det kan jo være så mange ulike grunner til at man drar ut på en slik reise,

så et “hvorfor vandrer du?…, ” kan få en hel livshistorie til svar…

Det ble en fin samlingsstund. Flere av de møtte vi igjen på ulike møteplasser i dagene fremover.

Mine to medvandrende søstrer. Ikke vet vi hva dagene fremover vil bringe oss, dette var bare første dag…

Forts.

REISEDAG

I natt var vi vel hjemme fra Pilgrimsturen vår , og jeg har lyst å fortelle litt fra den.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi, -to av mine søstre og jeg -, startet i Saint-Jean-Pied-de Port.

For å komme dit ble det reist med tre fly, buss og tog.

Her leter vi etter togstasjonen som skal ta oss med til den aller første overnattingen til vandringen. Bilder fra Biarritz.

Denne dagen hadde tiden vært knapp til å rekke “alt”. Vi hadde løpt for å rekke fly, kom opp i en fiesta her i Biarritz som gjorde det litt kronglete for oss å finne frem…

Men ved hjelp av noen engler/hjelpere  satt vi omsider utenfor La villa Esponda og ventet på en som skulle låse oss inn der vi hadde fått overnatting første natten.

Etter at vi hadde spist på det nærmeste stedet vi fant, og det begynte å lyne, tordne , og regne var det bare å løpe inn og finne sengen.

Morgendagen skulle bli oppoverbakker i mange timer…

Forts.

Tre søstre i mål i Pamplona etter en varm vandredag. Vi har enda 6 dager igjen og det kommer bli varmere… Har det ellers fint på alle måter. Blogger og forteller fra pilgrimstur når vi er hjemme igjen🤗

Det er juli og og det nytter ikke lenger å syte over dårlig sommervær…

Det har enda ikke vært nødvendig å nærme seg badestrand her hjemme…,

MEN det har vært mulig,  siden det har vært godt med opplett, og jeg har hatt mye jobbefri , til å være ute.

Turer alene og sammen , oppetter og bortover…

Jeg pleier å ta ut 60-årsuken min om sommeren , vil ikke “miste” flere sommerdager enn nødvendig, til å sove bort, etter nattevakter…

Denne uken  er en slik uke og jeg har vært heldig med tre godværsdager på rad.

Men varmt er det ikke. Det er litt fascinerende,  at vi kan ha det så kaldt i sommermånedene her hjemme når flere land holder på å smelt bort…

Disse hilser meg fremdeles godmorgen. Jeg pleier å telle de for de holder seg i samlet flokk og den ene er en utbryter tror jeg. Den følger med på alt jeg gjør når jeg er ute, og jeg tror den snart kommer til å hoppe over gjerde…:)

Når jeg turer uten å kjøre noe sted er det ofte disse jeg møter. Det er blitt veldig mange av de her hjemme…Synes jeg.

En dag det var passe temperatur til oppoverbakker. Søster som sitter her på Løvstakkfjellet .

Var egentlig på og av med klær, derfor liker vi å ha med oss sekk på turer lenger enn 2 timer.

Mat og drikke må man ha med også.

Mandagens tur til Ulrikken. Her med yngste sønn. Han bor der i nærheten og vi hadde avtalt å gå her sammen. Jeg må jo fortsatt trene på oppoverbakker, og kjenne at jeg får litt puls …

I går var jeg hjemme og holdt på med beising av etpar vegger på hagehytten, samt ryddet litt og klippet gress rundt huset. Jeg var visst den eneste som var ute på den tiden med slikt fore…

For det var en viktig fotballkamp…

Og jeg innrømmer at jeg fløy litt inn og sjekket kampen innimellom , selv om jeg egentlig ikke er interessert i fotball…

Dagen som hart vært hadde jeg planer om en litt lang og litt tøff tur…

Men siden det ikke var noen som kunne bli med…,

så funderte jeg lenge i dag når jeg våknet tidlig …,

om jeg skulle ta turen alene?

Etter mye tankekjør der jeg hadde kommet på minst ti mer eller mindre, gode grunner til at jeg ikke skulle gå alene der, ble det heller tur til Kvitingsneset, 10 min. å kjøre, nesten to timer å gå. For meg.

Der er jeg trygg på å gå alene, jeg møtte ingen på veien til , men noen få på tilbakeveien. Og jeg kunne nyte turen uten å gå med høye skuldre og alle tenkom…

Bare for å mestre. For hadde det vært verdt det?

Akkurat i dag synes ikke jeg det var verdt det. Resten av dagen har vært en hvilepuls dag. Har lånt søsters altan og klessnor…

Følt meg heldig som kunne sitte ute og lese,  og ha nyttet dagen til akkurat det som står på hjertet på det øverste bildet…

Synes du det er verdt å gjøre noe du egentlig ikke har lyst til?

bare for å mestre?