Mange har vært på reise, så også i min nære familie.
Jeg har holdt meg hjemme, har ikke for vane å dra bort på denne tiden.
Jobbet litt,- eller litt mer enn litt-, kost meg på hjemme når jeg har hatt fri, hatt overnattingsgjester noen netter og vært mye utendørs…
Finværspåske er det mange som har hatt glede av i år…
6 april ble mitt eldste barnebarn hele 10 år, og det er ikke å benekte at jeg i det samme følte meg litt gammel…:) Etter å ha kjedet seg noe helt aldeles grusomt hjemme alene en dag, dro han til Stockholm sammen med mor og bror og kommer hjem i dag.
Med dårlig mormorsamvittighet for at jeg ikke dro og “joinet” han den dagen han kjedet seg,
tenkte jeg at jeg kunne hvertfall ringe til han…
Og prate ville han, mer nå enn de dagene jeg faktisk er der og han sitter med nesen i nettbrettet…
Jeg måtte spørre han om han savnet Hufsa. Den har også vært en del av mitt liv,
og har bodd hos meg en stund…
Det er pus det er snakk om, den måtte takke for seg etter 13 år.
“Det går bra” var det eneste 10-åringen ville si om den saken…
For noen dager siden ble det bestilt 3 enveisbilletter til Porto…
Da rømmer vi landet men er ikke sikker på når vi kommer hjem igjen…:)
Pilgrimstur fra Portugal til Spania kjennes med ett litt nærmere, ja det blir reise!
Jeg både håper og tror at vi kommer oss avgårde. Det er meg selv og to av søstrene mine som har tenkt oss på en laaaang vandretur med sekk på ryggen hele veien…
Med den i hodet er det at jeg prøver å bruke tid på å bevege meg litt mer…
Det har det vært anledning til, og vær til de siste dagene…
Noen bilder for å vise at dagene har vært fine på min hjemmebane. Det øverste fra en helt ny kystpasstur av året , og der yngste sønn var med meg.
Jeg kjenner meg glad hver vår når jeg ser fuglene begynner å jobbe i trærne.
Morgenen i forgårs sov jeg urolig , det var voldsom til trafikk frem og tilbake foran soveromsvinduet mitt…
Da jeg karret meg utav dynen og åpnet vinduet skjønte jeg hva som hadde skjedd, det var møkkatid- her skulle kuskjiten spres på alle kanter…
Jeg lukket fort vinduet igjen, og gikk ovenpå for sammen med skjæren å skue ut på elendigheten…
Jeg vet det må til, og det føltes som den aller første vårdag for min del. 1 april i år.
Påskeliljene blomstrer og sprer gult i hele hagen. Ja, våren er her selvom det innimellom kommer noen kuldegys…
Her er fra forrige helg. Da vi enda var i marsdager. Og bare så det er sagt, mars som jeg synes er en tung måned å komme seg gjennom, har i år vært en lett måned med mye fint utevær …
Søsterhelg… “Bare” 5 søstrer denne gangen, en ble nemlig liggende syk hjemme hos seg selv…
I nydelig landskap og vær dro tre av oss på tur. Men i høyden her lå det mye snø igjen…
og da vi var på vei hjemover utviklet det seg til en virkelig hard tur. Vi bakset i snø, oppetter og nedetter høye skråninger…
Ikke så lett å finne veien med snø over stiene…
Siden snøsmeltingen var i full gang forserte vi våte områder. Siste halvannen time gikk vi med sko som surklet av vann. Jeg beklaget meg over at jeg kom garantert til å bli syk av både det ene og det andre, men det kunne jeg spart meg…,
Etter en varm dusj når vi endelig var vel hjemme hos søster igjen var alt såre vel…:)
Med god mat og drikke på kvelden, samt gode samtaler, er slike søsterhelger noe som gir energi og som jeg tenker vi trengte nå…
Må ha med bilde av den litt særegne katten der i huset, den likte ro og fred og lite folk rundt seg og stakk så fort jeg hadde tatt bilde av den…
Som mennesker har alle dyr sin egen personlighet og jeg vet ikke hvor mye det er vi som påvirker de…?
Her på bilde er jeg hjemme igjen, en tur i godt selskap på kjente stier, 2 badeviker er det på dette bildet, og siden det var fjære var det bare sand å se på den ene stranden,
men noen timer senere var nok sjøen tilbake…
Naturen og årstidene går sin gang og jeg er like “månebedotten” over alt det vakre som skjer
denne våren som årene forut.
jeg gleder meg over skjoren som så mesterlig greier å manøvrere kvistene på plass i byggverket sitt til sin kommende familie, jeg godtar møkkakjerren som jeg vet kommer hver vår…
Jeg gleder meg over frø jeg har plantet i vinduskarmen og forhåpentligvis blir til no spisende i løpet av de neste månedene…
Jeg gleder meg ove å se alt som baner seg vei frem i naturen og jeg gleder meg over lyset som er tilbake…
Samtidig som jeg prøver å holde tristheten og klumpen i halsen over alt det grusomme som skjer rundt oss og som mennesker greier å få til , litt på avstand, for det hjelper så lite om man lar depresjon og sinne og angst få fritt leide…
selv om tankene er der hele tiden ved siden av alt dette gode og vakre som skjer…
