Jeg har ikke noen god finmotorikk, men prøver likevel med mer eller helst mindre hell. Kakene jeg baker blir som oftest gode men ikke akkurat vakre….:)
I går kom der noen på kaffibesøk , og da var det en gyllen anledning til å prøve ut denne kaken.
Oppskrift på denne er en kombo av to oppskrifter og jeg tror det er første gangen jeg har fått til en god bunn i en rund form, for denne var saftig og god, og jeg baker den garantert flere ganger…
Med det mektige fyllet/frosting er dette en kake til mange.
OPPSKRIFT KAKEBUNN: (Den er å finne på melk.no)
3 egg
3 dl sukker
4 dl hvetemel
4 ss kakaopulver
3 ts. bakepulver
2 ts. vaniljesukker
200g smør
3 dl lettmelk
Begynn med å smelte smøret. Så skal det avkjøles.
Egg og sukker til eggedosis ( ta eggene ut og la de bli litt romtempererte og pisk i flere minutter)
Ha de tørre ingrediensene i en bolle . Tilsett melk, så avkjølt smør, og eggedosis. (Dette vekselsvis, rør godt mellom hver gang.)
STEKES: 175 gr i 40 min.
SJOKOLADEKREM
200 gr smør
500 gr. melis (muligens litt mer-prøv deg frem , jeg brukte ikke mer enn 500)
2 ts. vaniljesukker
2 egg
200 gr. melkejokolde (kokesjokolade kan også brukes)
1 pose nonstop
Begynn med å smelte sjokoladen i vannbad. (Den kan være litt lunken, fingervarm, men ikke varm når du blander den med det andre.)
Pisk smør melis og vaniljesukker. Tilsett ett og ett egg om gangen. Til slutt den smeltede, avkjølte sjokoladen. Pisk godt.
Her er mye krem, du trenger ikke dele kaken , bare pynte oppå etter beste evne.
Like før servering slenger du oppå en pose nonstop. Det er jeg ganske god på….:)
Jeg legger med noen bilder fra min egen kakebaking i dag. Jeg er fornøyd selv om ikke kaken kan måles med min arbeidskollega sin i utseende.
Jeg laget den for første gang her forleden mens min datter var på besøk.
Vi spiser begge vegetar, men spisogspar hadde en veldig god suppebase og man kan jo toppe med “hva som helst”….
Nå laget jeg bare halvparten av oppskriften til spisogspar, og det rakk til 3 gode tallerkener. Neste gang lager jeg hel porsjon og spiser flere dager tenker jeg.
Jeg brukte et lite gresskar.
4oo gr. gresskar. Fjern skall og frø og skjæres i biter/terninger
1 liten løk- (sjalottløk i spisogspar sin oppskrift, men går helt fint med vanlig løk også. Det var det jeg hadde for hånden)
2 dl vann (jeg brukte 2 dl selv om jeg laget halv oppskrift)
en halv boks kokosmelk
salt og pepper
Stek løk i olje, tilsett vann og gresskar . Kok til de er myke, på middels varme. ca. 20 min.
Tilsett så kokosmelk og rør om. La stå en stund på svak varme. Bruk så stavmikser og miks til en fyldig og fløyelsmyk suppe.
Til topping hadde vi soltørkede tomater og creme fraiche.
Ristede gresskarkjerner som spisogspar hadde er nok også godt til topping.
Skal man ta fine høstbilder, er det best å løpe ut mellom regnbygene, og aller helst når solen viser seg en stund…
Det var det vi gjorde i dag. Vi løp til skogs -mor, baby og mormor.
Skulle gjerne vist noen nydelige bilder av prinsen på skogstur , men min datter her er det som lager reglene nå…
Mor og baby blir her over helgen, mens min yngste sønn, studenten-, dro avgårde til København igjen i dag for å gjøre seg ferdig med noen kunststudier der…
Han dro tilbake med en forkjølelse som han mente seg pådradd av det heftige været vi har hatt i Bergen i det siste, men jeg vet nå ikke jeg…:)
Denne korgen har huset mange babygutter og -jenter opp gjennom årene og selv om den er svært så velbrukt synes jeg det er stas å ha den fremme når vi har småfolk i familien.
Hos meg blir den nå brukt som daghvileplass så lenge Ailo passer den når han kommer på mormorbesøk.
Mens han tar seg en liten hvil driver mammaen og trener seg opp igjen etter den tøffe fødselen.
Utrolig at man kan nesten brekkes sønder og sammen og komme i gang med trening igjen så snart. Men løpe får hun værsgo la vær en stund enda!
Så var det blitt natt igjen og siden jeg har fri får det bli godnatt te og propper i ørene, for lilleprinsen har det med å skrike litt om formiddagen.
Og jeg som skal sove lenge før nattevaktshelg får finne på det jeg kan så formiddagen min kan bli i drømmeland…
Det er i all enkelhet fortalt, vi som bærer samme etternavn , 6 søstre med familier, 4 generasjoner G-er og noen selvsagte…
37 små og store og endel 4-bente. Ikke alle som kunne møte, men jeg synes vi er heldige som kan samles en slik gjeng…,
for det skal både vilje og koordinering for å få det til. Det var fint å kunne presentere det aller siste tilskuddet, mitt yngste barnebarn som bare er 11 uker gammel.
Før herlighetene på bildene over hadde vi kost oss med diverse gryteretter. Etter middag dro en gjeng på bowling , mens andre hadde full jobb med å holde elven som hadde laget seg i hagen, unna huset…
Ikke bare, bare å ta ut en slik dag, se her hvor mye nedbør vi fikk i går!
For noen måneder siden fikk en i klanen en “genial ide”….
Felles snapchat! Det kan av og til bli et salig rot…:)
Som når jeg delte at jeg hadde fått forespørsel fra en journalist i en lokalavis om å stille til “dointervju”…:)
Fordi jeg hadde skrevet en klage på toalettsituasjonen for tilreisende ved Ormhelleren friluftsområde, et område jeg er så glad i…
Da kan det gå litt varmt for seg. Se bare
Dagen i går var en fin dag, tross uværet som herjet ute og litt “herjing” av de minste inne… og jeg håper at vi kan gjenta det en annen gang…
Jeg som er selverklært “mannehater” greier ikke på noen måte å unngå påvirkning av menn i livet mitt…
Den aller minste har kapret både hjertet og soverommet mitt for en stund…
Forresten, soverommet mitt for en stund og hjertet for alltid…
Mitt yngste barnebarn, som jeg fulgte på vei til verden da jeg var med på Stockholm-fødsel i sommer er på mormor-besøk etpar uker…
De andre to små menn som er mine barnebarn, og som jeg passer en gang i uken , gir meg stadig overraskelser og får meg heldigvis til å fokusere på andre ting enn det ” jobbmennene mine”, som befinner seg i den andre enden av livet gjør…
I løpet av den siste uken har det dukket opp disse menn- som -egentlig ikke -har- noe- med -mitt -liv -å gjøre…
De er nesten de verste.
Bare en liten sms en sen kveld : ” Vi kommer torsdag morgen kl. 08 og skifter ut terrassedøren din…”
Ååå, i huleste heite, gjør dere det tenker jeg og kjenner blodtrykket stige.
Ja, ja , jeg får bare stå opp midt på natten da…
Men den dagen ble det ingen terrassedør, de måtte skifte ut naboen sin dør i stedet…, og det var ikke så viktig å si fra til meg…
Før neste sms : “Vi kommer mandag morgen kl. 08…”
Så jæ…perfekt ! Etter 4 jobbenetter så skal disse mennene inn her og bråke…, og jeg som må tidlig opp for å hente aller minste mann i familien på flyplassen…
Dagen er vel overlevd og jeg har ikke annet enn holdt ut timene med terrassedørskift…, for det var et voldsomt bråk når jeg skulle sove…
Men de aller verste menn den siste uken er “nattmennene”…
Jeg har blitt slått nesten fordervet, og fått hørt de verste ord og uttrykk som går an…,
Av og til får man lyst å låse døren og forlate stedet, men så står man det over denne gangen også …
Og ja, de er gamle , syke og trenger hjelp, selv om de ikke hverken innrømmer eller forstår det…
Siste uken på jobb har slett ikke vært kjedelig hvertfall…
Men har dere sett den fantastisk idiotiske reklamen for Solidox tannkrem?
Aldri i livet om jeg skal kjøpe den tannkremen…
Reklamen der menn står og skriker, gaper og gauler… Det er den mest idiotiske reklamen jeg har sett på lenge…
Ønsker alle herved en mannegod uke, men IKKE kjøp Solidox tannkrem da….:)
Det er ikke noe uvanlig denne morgenen, -selv om det er litt tidlig…
Hun roper når hun våkner…
Mammaaaa, Pappaaaa, Svein… hjelp meg!!!!!!
Hun sitter på sengekanten og ropingen stanser når jeg kommer inn i rommet.
“Det er litt natt igjen enda, vil ikke du hvile deg litt til”, spør jeg…
Men det har hun gjort nok, selv om det i følge klokken ikke er på tide å stå opp på lenge enda…
Jeg spør den eldre, -gammel er hun ikke…-damen som sitter på sengekanten og ikke vet hverken tid, sted eller hvorfor hun befinner seg her…
“Hva vil du egentlig”?
“Jeg vil være med deg…”
Det er et dårlig tidspunkt hun vil være med meg på, det er mye å gjøre de siste par timene på en nattevakt, jeg skal rekke inn til alle de andre, noen skal ha medisiner, rapport skal skrives osv. og det skal helst være litt stille så ikke alle våkner opp…
Jeg velger å la henne få bli med, hjelper henne opp i rullestolen og avgårde med oss.
Jeg plasserer henne ved kontorpulten etter å ha trillet henne med meg på runden, hysjet på henne når jeg kikker inn til de andre, og skyndet meg litt mer enn jeg pleier…, og håper hun kan være litt stille så jeg greier å skrive ferdig det jeg skal.
Så får jeg en innskytelse og gir henne papir og penn og sier hun kan skrive et brev mens jeg skriver på pc.
Jeg forventer ingenting for hun har mistet så mye, så mye utav den personen hun engang var…
Hun har mistet så mange av de ferdighetene hun engang hadde, hva de enkleste ting skal brukes til, helt i tråd med det som Alzheimes sykdom gjør med hjernen din…
Men språket sitt har hun enda i behold, hun kommuniserer godt.
“Hva skal jeg skrive da”, spør hun, med penn i hånd og blankt papir.
“Du kan skrive et kjærlighetsbrev til Svein…”, prøver jeg meg, og fester øynene mine på rapportskriving igjen.
Hun begynner å diktere mens hun skriver…
HUN SKRIVER, HUN KAN SKRIVE
Og jeg lytter og ser på henne der hun sitter:
Jeg elsker deg… Kom til meg… Klem fra Lisbeth.
For meg er det ren magi. Jeg greier fint å lese det hun har skrevet selv om noe er utydelig.
Når vi har noen minutter igjen setter vi oss på stuen og venter på at dagvaktene skal komme.
Brevet har hun brettet godt sammen og mens vi sitter slik og venter, åpner hun det igjen
“Jeg har fått brev fra Svein”, sier hun. Så leser hun høyt før hun sier:
“Han skriver pinade at han elsker meg” !
Og jeg bobler over av latter, og vi ler begge to.
Det er ikke verst i løpet av en tidlig morgenstund på sykehjemmet, både å ha skrevet og mottatt brev med
