Jeg hører henne lenge før jeg ser henne…
Gjennom døren, korridoren og stuen kan jeg høre den skingrende stemmen…
Det er ikke noe uvanlig denne morgenen, -selv om det er litt tidlig…
Hun roper når hun våkner…
Mammaaaa, Pappaaaa, Svein… hjelp meg!!!!!!
Hun sitter på sengekanten og ropingen stanser når jeg kommer inn i rommet.
“Det er litt natt igjen enda, vil ikke du hvile deg litt til”, spør jeg…
Men det har hun gjort nok, selv om det i følge klokken ikke er på tide å stå opp på lenge enda…
Jeg spør den eldre, -gammel er hun ikke…-damen som sitter på sengekanten og ikke vet hverken tid, sted eller hvorfor hun befinner seg her…
“Hva vil du egentlig”?
“Jeg vil være med deg…”
Det er et dårlig tidspunkt hun vil være med meg på, det er mye å gjøre de siste par timene på en nattevakt, jeg skal rekke inn til alle de andre, noen skal ha medisiner, rapport skal skrives osv. og det skal helst være litt stille så ikke alle våkner opp…
Jeg velger å la henne få bli med, hjelper henne opp i rullestolen og avgårde med oss.
Jeg plasserer henne ved kontorpulten etter å ha trillet henne med meg på runden, hysjet på henne når jeg kikker inn til de andre, og skyndet meg litt mer enn jeg pleier…, og håper hun kan være litt stille så jeg greier å skrive ferdig det jeg skal.
Så får jeg en innskytelse og gir henne papir og penn og sier hun kan skrive et brev mens jeg skriver på pc.
Jeg forventer ingenting for hun har mistet så mye, så mye utav den personen hun engang var…
Hun har mistet så mange av de ferdighetene hun engang hadde, hva de enkleste ting skal brukes til, helt i tråd med det som Alzheimes sykdom gjør med hjernen din…
Men språket sitt har hun enda i behold, hun kommuniserer godt.
“Hva skal jeg skrive da”, spør hun, med penn i hånd og blankt papir.
“Du kan skrive et kjærlighetsbrev til Svein…”, prøver jeg meg, og fester øynene mine på rapportskriving igjen.
Hun begynner å diktere mens hun skriver…
HUN SKRIVER, HUN KAN SKRIVE
Og jeg lytter og ser på henne der hun sitter:
Jeg elsker deg… Kom til meg… Klem fra Lisbeth.
For meg er det ren magi. Jeg greier fint å lese det hun har skrevet selv om noe er utydelig.
Når vi har noen minutter igjen setter vi oss på stuen og venter på at dagvaktene skal komme.
Brevet har hun brettet godt sammen og mens vi sitter slik og venter, åpner hun det igjen
“Jeg har fått brev fra Svein”, sier hun. Så leser hun høyt før hun sier:
“Han skriver pinade at han elsker meg” !
Og jeg bobler over av latter, og vi ler begge to.
Det er ikke verst i løpet av en tidlig morgenstund på sykehjemmet, både å ha skrevet og mottatt brev med
JEG ELSKER DEG…
Det er jo tragisk da at det har blitt slik med henne, men allikevel så er det jo både søtt og litt morsomt.
Atle: Ja, man må av og til bare se den siden og….
Fantastisk opplevelse <3 Jeg husker min svigermor. Hun hadde mistet språket men av og til skjedde det noe. Jeg satt ved siden av henne og ga henne healing hver gang vi var på besøk. En gang strakte hun ut hånden og strøk meg over kinnet. Det var så rørende. En gan tok hun borti smykket mitt og sa at det var veldig fint. En hel setning. Og når jeg sa me kjøm att, ja, sa hun, kjøm att. Når vi skulle gå. Det er de øyeblikkene som setter seg i hjertet når man ser at de er der inne i kroppen sin fortsatt <3
Det var nydelig<3
Mariann Sæther Tokle: Helt sant, man må minnes akkurat de øyeblikkene…
Ååå …. nå kom tårene her! Nydelig ….. Så godt at du tok deg tid!<3
Det var nå koselig at hun skrev brev, selv om hun trodde hun mottok det etterpå. Men det spiller ingen rolle så lenge hun fikk noe å glede seg over. Sånn kan livet bli for mange av oss, litt skremmende…men om man har det godt i sin egen lille verden så er det kanskje de pårørende som synes det er værst.
margarites: Ja, er øyeblikkets gleder som gjelder…
Alzheimers sykdom blir ofte nevnt som en pårørendesykdom, og ikke uten grunn…
Fantastisk!
Søt liten historie 🙂