GOD ADVENTSØNDAG!
For min del er tiden fremover nå litt mindre jobb og litt mer fritid…
Jeg har tilbrakt mye tid på jobb de siste månedene , eller rettere sagt mest tid…,
med de som har mistet tid og sted helt…
Jeg merker meg når de taper ferdighetene sine, språket som forsvinner, og når de bl.a mister forståelsen av å spise selv og hva wc skal brukes til…
De overrumpler meg stadig, spesielt med det de enda kan sette ord på…
selv om de flyr gjennom forskjellige tider og steder på en og samme time og natt.
I natt var det en som hørte at jeg var litt myndig i stemmen, en som er våken og rundt meg de fleste av timene på nattevaktene mine. Da jeg sa godnatt til han for n’te gang kom det:
“Ja, ja, vi skal nå være venner igjen før jeg skal på skolen i morgen…”
“Ja, vi er gode venner…” Godnatt!
Å minne han på at han er over 90 år er helt unødvendig…
En annen som kan observeres joggende i gangen om natten…som mange menn har han alltid vært ekstremt sportsinteressert…
og kroppen er sprek som en ungdom…
Det er lite meningsfylt han kan fremføre, men etter siste joggetur her en natt kom det:
“Du må være med meg å slå svenskene”
Jeg gapskratter og sier “Takk for tilliten”
I natt var det en som fikk meg litt rørt. En med godt språk,- selv om det er mye fagspråk om ulike systemer han har jobbet med…
For det meste er han raus med skryt og godord og ber meg alltid være forsiktig når jeg går…
Men i det siste har han vist litt andre sider av seg også, jeg har fått så “ørene flagret” når jeg har villet hjelpe han…
Det er tap det handler om igjen…
Sent i går kveld når det var leggetid for gamle gutter, kom det som jeg aller minst forventer å høre…
Han så intenst på meg og spurte:
“Hvordan har DU det egentlig?”
“Jo takk som spør…”
God adventstid! Ta en dag om gangen…
