Enda kommer de …

gjennom fjorden.

Og jeg kan beundre de fra kjøkkenvinduet mitt…

Men det går mot høst…

Og se her, jeg har begynt med en ny vane. Kjøpe youghurtis når jeg drar på kjøpesenteret.

I går , etter nattevakt, skippet jeg frokost og dro rett på det store kjøpesenteret-en halvtimes kjøring-,  og handlet litt.

Nytt kjøleskap og tørketrommel stod på listen…

For det er ikke bare bare når to damer som er vant til å  bo alene, og er motpoler på det meste…

skal  bo sammen og dele hushold…

Nytt kjøleskap!!!

Ellers klikker jeg!!!

Det er mor og meg som deler bopel, og skal gjøre det en tid fremover…

Da må to motpoler som er veldig glad i hverandre og som er litt like også…, kanskje fordi vi er mor og datter…,

jenke seg litt.

For meg er mat viktig og dermed et kjøleskap som er stort nok, selv om mor synes jeg har altfor mye mat…

Da jeg satt glad og fornøyd med min yoghurtis i går og sendte snap rundtom, fikk mor også greie på at jeg hadde kjøpt nytt kjøleskap…

Da ble det kommunisert slik:

Og da må vi selvsagt erte litt…:) Vi er ganske like når det gjelder humor…

Ellers steller mor med rosehagen

Og jeg lærer litt av henne…

Og akkurat her på bildet

har jeg planlagt en flott terrasse til neste år…

Selv om mor synes det er helt unødvendig…:)

Jeg liker best de rosa…

Hun liker best de røde…

Vi gjør det beste vi kan utav det. det med å være motpoler…

Og kalvene…

De har skiftet beite

og har nå opphold noen meter fra soveromsvinduet mitt…

De tar fortsatt livet med stor ro

bare fordi de har mye grønt gress å spise…

5 dager baklengs…

I går hadde jeg lyst å lage pai siden vi fikk noen som jeg visste likte dette

på besøk…

Og dessuten var det svært lenge siden jeg hadde laget akkurat det…

Paien ble god den og man kan ha så mye forskjellig i fyllet.

Den til venstre var med skinke, rødløk, vårløk og paprika, creme fraiche, egg og ost.

Den til høyre : Annamafarse,  spinat, rødløk, vårløk , egg, fløte og ost.

Mest plunder med å lage bunn men man kan få kjøpt den ferdig…

Dagen før hadde jeg med verktøy og noe planker . ( Det var de som min datter-svensken, hadde hjulpet meg med å sage til… i et innlegg for litt siden.)

Her skulle nemlig lages bro over en liten bekk som mor nesten hadde falt ned i da hun gikk markatur…

Hadde ikke greid det uten en søster og niese. Til sammen ble det girlpower…:)

De har vært på besøk etpar dager…

 

På mandag husker jeg sannelig ikke hva jeg gjorde men tror jeg slo plenen , latet meg litt og gikk på jobb om natten…

Er de ikke nydelige de to kalvene som ligger mot hverandre…

og bare tar livet med ro?

Søndag var jeg og inspiserte min datters nye bosted…

Og hun som er tøffere enn toget, oppdaget jeg at var svært redd for edderkopper og spindelvev…

Det fantes nemlig i rikelig monn i kjelleren hennes og jeg måtte tøffe meg å trå til med både støvsuger og vaskefiller mens hun bare “åkket seg”…

Ja, ja, godt det er noe hun trenger meg til…:)

Dagene går, jeg river meg litt i håret over ulike frustrasjoner etter at jeg har flyttet på meg og det tar vel litt tid før jeg finner meg helt tilrette og kan ta det med ro…

Men det går seg til…

Her kan man bare stupe uti , eller…

Ganske skremmende å ta dette bildet av søster. Jeg skyndet meg å dokumentere galskapen i å sitte slik…

For her hverken stuper eller sitter jeg ned…

Destinasjon Skogsøy i Øygarden. En liten time å gå i terreng før man kommer ut til dette barske landskapet. Og for meg 10 min å kjøre.

På vei utover kan man se mot Kolsnes annlegget, som selvsagt  ikke passer inn i naturen her…

 

Så langt men tøffere er jeg ikke…

I 1995 ble 3 arkitektstudenter tatt av en bølge, og døde her i sjøen…

Det er helt sikkert facinerende å se når sjøen herjer i uvær, men det er  vanvittige krefter på gang…

En bok å skrive seg i.

Samt en liten hytte med god utsikt. Den er åpen, så det er  mulighet for å gå inn og være i ly om man behøver det, og en god utkikksplass.

Måtte ha trefuglen med på bildet også da…

En fin tur å gå, passer for alle siden løypen er tilrettelagt med trebroer så det er lett å gå.

Men jeg ville holdt godt fast i småbarn når jeg kom helt ut.

 

Tur til Skogsøy anbefales herved, og spesielt om du er glad i å gå til havet.

 

 

Pesto ost og tur til himmel møter hav…

En herlig lunsj denne uken…

Med hjemmebakst -Focacciabrød, her med oliven og soltørkede tomater. Foccacia brød kan jo inneholde så mye forskjellig, og jeg liker det meste. Dette var godt!

Ost er pesto ost , kjøpt i Amsterdam. Veldig god og til å spise opp med øynene…

Søster som hadde vært der og handlet forresten…

Tomater og agurk er selvdyrket i drivhuset til min søsterfamilie…

Greit å være på lunsjbesøk hos søster, etter å ha vært tur til havet…

For ordensskyld er dette søster nr 5, jeg er nr. 1 av 6 søstre…:)

Der himmel møter hav…

Algrøy i Fjell kommune. (Som snart blir en del av Øygarden kommune)

Flere ulike turløyper , denne ender opp her og det gjør vel gjerne de andre også.

Det er en god ro -i -sjelen-følelse å komme frem og se

nesten bare hav og himmel

Bare prøv…

 

 

Lever du sakte…?

Føler meg heldig…

Som kan tilbringe mange timer her om dagene…

Jeg har badet her i år. Det har jeg aldri gjort før…

Alt dette gule.

Som bare er å nyte synet av.

Sommerdagene soser avgårde, og jeg prøver å leve sakte…

Innimellom nattevakter og annet…

For her er ikke bare opplett, her er varmt. Så varmt at man kan hoppe i sjøen!

Hvertfall destinasjon Ormhelleren …

Nyte dagene og leve sakte…

Kalvedans og Ailodans…

 

 

 

Rett utenfor hagen min er det noen nye leieboere som har slått seg til…

 

Innimellom kalvedansen  har de funnet seg en liten krok der de stort sett sover eller spiser roseblader og annet de finner. Det er nemlig hagebosskroken …

 

Inne på plenen har Ailo drevet med sin dans…

 

Jakken har mormor strikket på nattevaktene sine…

Jeg bare nevner det…:)

Nå er han ferdig med å rote i skap og skuffer, han har reist hjemigjen til Stockholm,

for å bli 1 år i morgen.

Ett år siden jeg var med på fødselen hans i Stockholm. Nesten ikke til å tro…

 

Mammaen hans var heldigvis med den dagen jeg fant ut jeg hadde bruk for noe materialer…

Kommer tilbake til hva det skal bli en an gang…

Litt mer på byggefronten en dag min andre datter var her…

Jeg er en kløne når det gjelder slikt, men denne jenta er virkelig handywoman…

og se her! Dette var noe som foregikk i søre enden av tomannsboligen jeg holder på å venne meg til å bo i…

Noen i familien har vært på linefiske, og det blir det matauk av…

Det har vært folksomme uker her, men nå er det blitt ganske så stille rundtom, bare kalvene

som akter å bli her til høsten kommer…

Tror jeg

Jeg er fortsatt ganske fersk med å bo på landet, er 40 år siden sist…

Men kjenner at det er rett for meg…

Trur eg…:)

 

JULI-dager…

Juli er og har vært en sosial måned. Barn og barnebarn har vært en stor del av hverdagene mine…

(To første bildene er fra bølgekraftverket i Øygarden)

3 svensker har hatt 2 uker ferie i mitt nye hjem, og selv om det ikke har vært sommertemperaturer så har det vært opplett og de tøffeste og yngste har vært i sjøen mer enn en gang…

Barn og barnebarn har kommet og gått, noen har vært her en natt eller tre, og det har vært ganske “livat” til tider…

 

 

Disse bildene er fra Ormhilleren. Vi sitter på “barnestranden” , ikke der mor/mormor pleier å være når hun går alene …:)

 

 

Her er Leiro stranden, og denne dagen greide til  og med jeg å labbe litt uti , for her i denne lagunen er det slett ikke så verst temperatur i sjøen.

 

 

Barna fanget krabber , gav de navn og laget krabbedam.

Se bare her hvordan man kan fiske etter krabber…

Jeg synes sommeren har vært og er sjenerøs selv om varmen har uteblitt…

Pilegrimsvandring. Noen tanker etter caminoen…

Etter å ha vært hjemme en stund har jeg gjort meg noen tanker om turen vår.

Jeg er glad at jeg ikke lot mine begrensninger hindre meg fra å vandre de 116 km fra Sarria til Santiago.

Jeg hadde før turen lest endel fra ulike mennesker som hadde vært på vandring.

Vi møtte mennesker i alle aldre, og fra mange ulike land og jeg tror nok at grunnen for å legge ut  på vandring kan være så ulik, men lysten til å gå pilgrimsleden var den samme hos alle.

Det var mange som vandret alene , noen i store grupper , flertallet i små grupper eller som oss , bare to.

Jeg hadde ikke villet vandre alene, at jeg tok turen sammen med en søster, var for meg svært viktig.

At vi kunne legge opp turen fra dag til dag , uten å være avhengig av andre, og ikke måtte komme frem til et avtalt sted, det kjentes riktig for oss og gav meg en egen ro.

Og her overrasket jeg meg selv. Jeg liker forutsigbarhet, her var det ikke mye som var forutsigbart. Vi visste ikke hvor langt vi kom til å gå, vi visste ikke hvor langt det var mellom stedene vi kunne spise  og overnatte. Vi hadde svært lite komfort med oss og det var interessant hvor lite man egentlig trenger…

Jeg hadde trodd at jeg kom til å løse problemer ila. turen og at jeg hadde med meg bekymringer hjemmefra  i sekken. Men jeg kjente meg harmonisk, rolig, og lett til sinns. Det var bare føttene som plaget meg…

Noen legger ut på vandring for å finne seg selv…

eller kanskje finne andre…

Om jeg ikke har funnet meg selv i en alder av 56 år, så tenker jeg at det toget har gått…:)

Og å finne andre, kanskje en spesiell en, det tror jeg at man kan om man vil og er klar for det, jeg så ingen Hugh Grant, og ikke så jeg etter heller…:)

En erfaring jeg har gjort på turen er hvor stor virkning lyset har på meg. Selv om jeg ikke sov altfor mange timer og selv om jeg stod grytidlig opp og vandret ,kjente jeg meg  opplagt og våken dagen igjennom. Jeg tenker på hvor uopplagt jeg kan være når jeg jobber mye. Og bare på natt.

Jeg har erfart at jeg kan gå langt og lenge og at kroppen tåler det. ikke hatt vondter i rygg, hofter selv om jeg har sovet på mange ulike underlag, og jeg tror det at vi beveget oss i det tempoet vi gjorde gjennom dagen , at både kropp og sjel hadde godt av det…

Det som har gjort meg både forbauset og litt oppgitt på turen er hvor få i serviceyrker der vi oppholdt oss som kunne kommunisere på engelsk…Jeg hadde ikke forventet det…

Og maten. Vi gikk gjennom landbruksland på sitt beste , men jeg gir ikke tommel opp for maten. Spesielt for fraværet av frukt og grønt. Jeg synes det var merkelig. Men paellaen var god , og den ferskpressede appelsinjuicen, og de svære egg/potetomelettene. Og bakverkene i Santiago da…

Om du har lyst og tenker på å vandre caminoen, så er det mulig for de aller fleste. Om man kan bruke tid, gå i sitt eget tempo, og legge turen opp etter sine egne forutsetninger.

Man kommer frem og det svært tilfreds… Jeg vil rett og slett anbefale alle som har tid og lyst og ikke har altfor store begrensninger om å vandre i vei…

Lover en fin opplevelse!

 

 

FINISTERRE-verdens ende… (Pilegrimsvandring del 6)

Å se solen gå ned i havet i Finisterre, mens mennesker sitter stille rundt på platået og bare følger med…

 

er magisk…og vakkert…og helt naturlig,

selv om vi klappet når “forestillingen” var over…

Man kan gå til fots i 3-4 dager fra Santiago til Finisterre,

den endelige slutten for pilegrimer som ikke er fornøyd med å gå til Santiago…

Vi tok bussen i 1,5 time.

Og gikk opp på toppen i fiskerlandsbyen-tar ca 45 min å gå opp.

Denne møtte oss på veien opp.

Vi overnattet en av nettene der , på et spesielt og flott hotell, på toppen

Unte oss litt luksus etter den lange turen…

 

 

Søster er like fornøyd som meg, med å se , lukte og høre sjøen. Jeg er glad vi dro dit etter Santiago. En fin avslutning

Og sjekk her. 0,000 km. På veiviserne langs caminoen til Santiago stod det antall km igjen å gå.

Når det stod på som verst med føtter og smerter prøvde jeg ikke å se hvor langt det var igjen …

Dette bildet var bare veldig godt å kunne ta.

Man kan gå rundt på toppen her og finne seg en egen plass , space nok til mange…

Det er en ro i sjelen opplevelse…

Og jeg kunne vært der lenge…

Men det var på tide å forlate Finisterre og vende nesen hjemover…

 

 

I MÅL (Pilegrimsvandring del 5)

 

Endelig i mål! Katedralen i Santiago er vakker. Og jeg reiser gjerne tilbake, jeg likte også byen.

Før vi kom til katedralen vandret vi ca. 1 time gjennom byen, og her ved parken hadde pilegrimer satt fra seg ulike vandringsremedier de hadde hatt med. Et lite symbol på at turen er over…

Vi fikk komme inn i katedralen, men det var ikke så veldig mye vi fikk se pga. rehabiliterings/ oppussingsarbeid som pågikk.

Katedralen er bygget over stedet som er regnet for å være graven til apostelen Jacob.

Den store uteplassen var full av folk, men det var fint å sitte ned og bare være…

Og denne vi hadde samlet stempel i på veien , var det viktig å finne stedet der den skulle leveres inn.

Her hadde vi fått stempel hver dag på caminoen, fra steder man spiste, sov eller bare dro forbi. Man bør visst ha 2 stempel fra hver by/sted man er innom, og det hadde vi.

Man kan kjøpe dette før man reiser, evt ved startsted for reisen. Om du vil ha godkjenningen for fullført tur, som jo er et fint minne å ta vare på, må man finne frem til stedet like ved katedralen og få det godkjent. Det kan være lang kø, og vi valgte å gå tilbake dagen etterpå om morgenen.

Etter å ha sovet ut her,(hotell Bonaval-anbefaler gjerne) og spist godt.

Det var litt høytidelig å gå frem en og en og bli spurt ut, fylle ut skjema og få det endelige sertifikatet.

Etterpå satte vi oss i solen på den store uteplassen ved katedralen og pratet med en av de to norske vi hadde møtt på.

Og lykkelig var jeg når jeg fikk overvære en fin konsert ved katedralen

Og nyte et godt måltid…

Pilegrimsmessen ville vi ha med oss og siden katedralen var under oppussing ble det samling i en kirke like ved. Den foregikk på spansk, engelsk og tysk.

Mange velger å dra rett hjem nå, men vi hadde andre planer.

Litt av “gulroten” med turen var at vi skulle dra til verdens ende. Ved sjøen. Fisterre…

(Fortsettes)