Snart er du fri…

Å ønske seg bort …

Være fri…

Disse to bildene er allerede 9 dager siden. Tur til Rambogen med yngste søster…

Hun bor for tiden hos mor …

Ikke fordi hun ønsker seg bort og fri fra alt…

Det er det mor som gjør…

Her fra første adventssøndag. Måtte jo feires med både sang og musikk og juletregang…,

pluss fyrverkeri…

I den flotte fjordparken her.

Julen er jo i gang…,

for så mange…

Denne flotte lysfiguren,

har fått plass utenfor senteret som jeg har vært på endel ganger de siste ukene.

Med en liste detaljert hva å kjøpe…

Likevel  greier jeg å komme hjem med to gaver i samme str…

trodde jeg skulle kjøpe til han som var to, men han hadde jeg jo vitterlig kjøpt noe til…

En aldeles nydelig pyntegjenstand greide jeg å knuse…

Jeg limer den og tar den selv og har kjøpt ny gave i dag…

Det er alltid noe som går skeis , men det er jo bare småting i alt som er så uendelig mye viktigere…

TID…

selv om jeg har hatt friuke fra jobb så skulle jeg gjerne hatt litt mer tid til “alt”.

Mor sin tid renner ut…

Jeg tar nattevaktene og yngste søster tar dagvaktene.

Hun skal få dø i sitt eget hjem og trenger noen som er der 24/7.

Alt er sagt og gjort som kan gjøres…

Hun har for lenge siden godtatt sin situasjon.

Vi ler og gråter rundt henne, for det er rom for begge deler…

I dag var hun veldig opptatt av hvor alle var hen , og ramset opp den store flokken sin.

Hun har sagt mange ganger den siste tiden at hun er heldig.

Hun er mer enn reiseklar

Snart er du fri mor.

 

 

 

 

Om middager og små og store menn…

Tid for dette, selv om november har vært den fineste på det jeg kan huske…

På værfronten

I dag er det surt, vindfullt , regn og kaldt og heldigvis helt unødvendig å gå ut annet enn til og fra bil og hus…

Uken som har gått har vært en litt tøff uke, synes jeg…

Med altfor mye å holde styr på,  både dag og natt…

Med 4 arbeidsnetter på rad, hender det jeg blir utsatt for et vanlig overgangsalderssymptom…,

nemlig hjernetåke..

På matfronten har det vært middagsspising til alle døgnets tider i ulike hus…

Jeg selv spiser jo nattmiddag sånn ca. kl 02 når jeg er på jobb. Det er da det pleier være stillest og jeg er mest middagssulten. Og forresten kunne jeg tenkt meg å ha stående litt suppe som jeg kunne varmet til de som er våken på natt. Det er vanligvis menn som står opp, og kanskje de hadde hatt godt av noe varm suppe…

Vi hadde det før på nattevakt, men det er vel snart 30 år siden…

 

Når jeg skal til  mor midt i mellom vakter for å ordne med middag…

vel, jeg forsov meg to av dagene.

En dag hadde jeg misforstått og trodde det var noen andre som hadde planer om det…

Neste dag ringte mor og lurte på om det hadde skjedd meg noe på jobb siden jeg var så sen…:)

For der kan det gå “en kule varmt” for tiden…

 

Med overnattingsbesøk i tillegg to helger på rad har det gått litt på “høgg og belegg” i det siste.

En kveld på vei til jobb, plaget jeg meg selv med at jeg ikke kunne huske hva jeg hadde hatt ,

eller laget til andre, til middag de siste dagene…

Men med nesten en times bilkjøring kom jeg på alt sammen og sa meg fornøyd…

Jeg er jo fremdeles så livende redd for å bli utsatt for Alzheimer, sånn helt på ekte frykt for det…

Forrige helgs overnattingsbesøk…

8-åringen og jeg var på kino og så filmen “den første jul i skomakergata”

En fin film, det var vi begge enige om, så jeg anbefaler gjerne, i alle fall opptil 10-årsalder.

De to nettene sov han så stille at jeg måtte opp og gå nattevakt…:)

Han sov nemlig på mitt walkin med skyvedør åpen til meg, og jeg måtte stå opp og se om han pustet…

Jeg har bare ett soverom i øverste etasje og siden han skulle være alene med mormor i to netter ble det en grei løsning, selv om jeg tidligere har sagt at klesrommet mitt ikke er til å sove på…:)

Små menn får ligge der selvom…

Denne dragen hadde jeg på overnattingsbesøk natt til lørdag. (Bildet er fra hjemme hos fam. til eldste sønn .)Heldigvis var pappaen, min eldste sønn med, og jeg gav villig fra meg både sengen min og walkin-garderoben til sengeplass for de,

så kunne jeg sove godt i underetasjen, der yngste sønn også hadde fått seg et rom for natten.

I går var det jeg som fikk spise middag uten å ha laget den selv. Yngste sønn og kjæreste var på kjøkkenet, mens jeg bare kunne sitte og vente på mat..:)

Crispi Halloumi taco.  Jeg skal lage det selv en dag for det var usedvanlig godt!

 

God søndagskveld! Jeg skal lage meg litt nattmiddag , laks og quinoa med litt grønt på menyen i natt.

 

 

 

 

 

Men så kom jeg plutselig på….

Slik tar novemberdagene seg frem…

Her som det pleier være rikelig med sterk vind og regn…,

så man nesten letter når man skal over broene, for å komme seg på jobb, eller i andre ærend…

4 turer rakk jeg før jeg måtte inn i nattevaktsboblen igjen…,

for da blir det ingen turgåing de dagene, ikke på denne tiden av året.

Mest tur sammen…

en tur alene.

Det gir energi og livsglede …,

spesielt når man får sol og lys i fjeset i stedet for regn og vind. Og i tillegg kan være sosial, og prate med mennesker som befinner seg i TIDEN.

I dag mellom vakter har jeg tatt en tur utendørs for å plante de siste løkene i jorden…,

det er gult jeg har plantet i dag…,

og raket bort det siste løvet…

Da jeg våknet gjør jeg som jeg pleier , for når jeg har sovet bort dagen så ligger det som oftest noen snapper og venter på å bli åpnet til min morgenkaffe utpå ettermiddagen…

I dag ,

en fra yngste datter, som bor i Stockholm og som jeg ikke kan klemme så ofte jeg vil…

Den aller minste har begynt å bevege seg på to bein og utvikler seg i rekordfart …

selvsagt ,siden det tar noen måneder mellom hver gang jeg ser han og storebror.

I alle fall, bildesnap fra min datter, med øynene igjen…

” I dag begynte jeg å grine fordi vaskemaskinen ikke virket” (ikke enkelt å ikke ha vaskemaskin som virker når man har hatt omgangssyke i hus…)

“Men så kom jeg plutselig på at det var krig i verden”

Jeg svarte selvsagt at det er lov å grine selvom…

Det er mye å gråte over for tiden, men heldigvis er vi mennesker laget slik at vi kan både glede oss i hverdagen, leve dagene som de kommer til oss, om det er aldri så mye krig i verden.

Og ingen vet når livets dager er over…

Lar vi alle bekymringer og galskap ta overhånd er vi ille ute…

God novembernatt til de som skal sove den bort!

 

Kanskje sperret meg inne…

I år må jeg takke for oktober. I alle fall de siste ukene.

Mange og fine solrike dager, men dessverre har jeg ikke fått benyttet det å være ute så mye som jeg har villet…

Ett kne har begynt å tulle seg, og jeg vet ikke hvorfor.

Egentlig vil jeg ikke tenke så mye på det heller, for det blir sakte men sikkert bedre, men jeg beholder støttebandasje på en stund til.

I går prøvde jeg å gå en liten tur, for bare andre gang på to uker,

for å se rundt meg på all fargeprakten som høsten kan gi…

og som er mulig å  se her hjemme også når vind og regn er fraværende en stund.

Oktoberrosen utenfor, som blir altfor stor, er det siste stedet jeg ser sommerfugl hvert år.

 

Her for noen dager siden. Søster og jeg var bitte litt for sen til målet for ettermiddagens solnedgang…

Håper for alle som kan, at de kommer seg ut i lyset som ER om dagene.

For min del er det i alle fall viktig for min mentale helse på denne årstiden vi har foran oss nå.

Og jeg føler meg ikke i sutregjengen av den grunn…

Dagene blir mørkere, og JEG trenger hvertfall alt lys jeg kan få…

spesielt siden jeg så mange dager ikke står opp før utpå ettermiddagen.

Beundrer alle som” klorer seg fast” oppe i nord.

Om det hadde vært meg så tror jeg kanskje de måtte  ha sperret meg inne og gitt meg lysbehandling.

Nyte dagene og ut i lyset!

 

Dans om natten og bare middagsspising i et døgn…

Denne her bare måtte prøvesmakes…

Det kunne jo hende at den ikke ble god…

Jeg har aldri laget sjokoladepudding fra bunnen av men måtte bare prøve i går.

Sausen er posesaus…

Middagen står på ovnen og putrer …

Jeg venter eldste sønn og fam. til middag , og selv om solen skinner aldri så mye så er det matlaging i dag.

Aner ikke om raspeballene blir gode, er så lenge siden jeg har laget, men fikk så ubendig lyst på da jeg inviterte til middag…

Dessuten har jeg bare sovet tre timer etter en laaaang nattevakt,med klokkesnuing “feil vei”, men satser på det blir spisende selvom..:)

Vel, middagsspising  var det i natt også, noe helt enkelt som er kjapt å varme, og når jeg tenker etter er det bare middag jeg har spist i et døgn nå, bortsett fra kaffe og sjokolade…

Etter vi har spist her i dag tar vi turen innom mor, med middag til henne.

Så får hun middag hos seg selv mens vi spiser dessert der hos henne…

Matlysten er bedre når man har noen å spise sammen med…

 

I natt var det bl.a annet dans som stod på agendaen…

Det var ikke meg, jeg satt bare og holdt rundt en som var i en krise og strigråt i nesten en time.

Det er direkte vondt å være vitne til, for jeg kan godt forstå at gråtetoktene kommer når man helt har mistet seg selv…

Da kan det hende som i natt, at en ørliten pille…

og musikk av Andrea Bocelli kan gjøre underverker…

Midt i gråtingen stanser hun omsider opp, hopper utav sengen og begynner å danse…

Og danse har hun gjort mye før, hun er helt fabelaktig!

Det var litt av siste døgn .

Nå må jeg se om maten er klar.

God søndag!

 

Aldri mer…

En uke siden, en travel uke siden…

Vi samlet oss , slik vi får til en og annen gang med nøye planlegging…

Ikke lett å finne en søsterhelg når 3 av 6 søstre jobber turnus med hver 3 arbeidshelg…

Helgen som plutselig har blitt dager som er forbi var en helg med mye latter, mye alvor, mye å snakke gjennom …

Søster med de raskeste strikkepinnene jeg vet om…

hadde strikket labber til oss alle…

Jeg innrømmer at jeg har tatt de med i sengen for å holde meg varm på føttene om natten…

Hvem skulle tro det om meg…:)

For noen er dette aldri mer…

Jeg tror aldri jeg har sett gresset  høyere enn i år …

og markene aldri vært så  gule.

Rosene i bedet var mange i sommer , og vakre, bortsett fra de røde rosetreet som er mors…

men de kommer nok igjen , jeg beholder det,

til neste sommer…

En sommerdag her hjemme med Magnus som får lære seg hvordan plukke blomster …,

av mammaen

og på tur til småskogen med hånden trygt i pappas hånd…

Når man går ut grinden her, eller le da, som det egentlig heter…,

da må man trekke pusten godt inn og puste godt ut, for da forsvinner alle vonde tanker og problemer for en stakket stund og man kan bare være…

Alt dette fine er aldri mer.

For mor.

Hun er i sin livs høst, og får aldri mer oppleve det.

Hun er så inderlig klar over det, men jeg vet ikke om noen som greier å  finne lyspunkter oppi alt…

Hun slipper jo å fryse mer i vinter, f.eks.

Hun er klar. En dag om gangen. Fremdeles kan dagene være gode.

Jeg er ikke klar…

Ikke enda…

 

 

 

Dager med… (2)

En av dagene på Kypros dro jeg på båttur sammen med andre som ville en tur på sjøen, mens søstrene mine var igjen på stranden…

Denne dagen fikk vi besøk av skilpadder som svømte rundt båten sammen med de som befant seg i  sjøen. Men de var rask med å forsvinne så det ble ingen bilder på meg…

Komme seg ut  på sjøen en tur, svømme i krystallklart vann ved flere badestopp, servering av lunsj og annet…

Det anbefaler jeg gjerne. Jeg var heldig med valg av dag, for de to neste dagene var det for mye bølger. Båtene som drar på turer ligger også like ved der vi bodde.

Stiens historie av Torbjørn Ekelund er en bok verdt å lese for “alle”.

Den kan være motivasjon til å ta på seg sko og begynne å vandre. Bare en helt fantastisk bok om det å bruke føttene…

I mange og ulike historier, og ikke minst om forfatteren selv.

Lesing når man ligger på stranden…

Ikke rart at tiden flyr…

Lunsje på stranden

Restaurantene på Kypros har et godt utvalg av mat, også for meg som ikke spiser kjøtt.

Bare det at det var altfor store porsjoner på de fleste stedene vi spiste.

Veldig god mat, derfor irriterende å ikke kunne spise opp maten flere av kveldene.

I døren på Cicero, restauranten der vi alltid vender tilbake til når vi er her.

Og ellers så hadde vi en fin uke alle tre selv om…

tankene vandret hjem til mor og situasjonen hun er i , og som hun så gjerne vil ut av…

Vi fikk veldig klar beskjed av henne at denne reisen skulle vi ta, selvom…

Takk for søsterturen i år og takk for følge.

Dager med påfyll til vinteren…

Noen dager siden vi kom tilbake herfra…

Skulpturen var så fin å ta bilder ved at det ble en aldri så liten fotoshoot…,

med tre søstre som i år var på høsttur der vi har vært så mange ganger før…

I år var en søster byttet ut med en annen…:) uten at det lå noen dramatikk bak det.

Søster nr. 6 i flokken-hun som gjemmer seg bak her,

var med oss to andre gjengangerne for første gang til Kypros i år.

 

En uke her med bare å leve sakte og ikke gjøre det skapte grann…

ja, jeg innbiller meg i alle fall…,

at det gir meg litt ekstra å gå på i mørketiden her hjemme…

Vi oppholdt oss på stranden de fleste timene av dagene, bortsett fra en og en halv dag.

Da blåste det så mye at vi ikke kunne bade. Da var det greiere å trekke inn til bassenget ved hotellet.

Fra hotellrommet by night

og by day.

Vi har bodd på dette hotellet før og jeg er ganske sikker på at vi kommer til å velge dette en annen gang når vi reiser i september.

Limanaki hotell ligger like ved stranden og også bare 10 min å gå inn til selve sentrum.

Rommet vårt hadde utsikt  mot stranden og det var blikkstille her om kveldene og nettene.

Vi reiste en uke senere enn vi har gjort før , men varmt og godt både dag og kveld…

Forts.

Noen travle høstdager…

Det er er noen dager nå …,

der jeg står opp når jeg til vanlig går og legger meg…

Huset har fått flere enn meg som er her om dagene og nettene.

Det er koselig å stå opp og lage frokost, være sammen, ha det litt travelt med å rekke over alt, og mye lyd…

og det er godt å  komme seg i seng om kveldene når det er normalt på døgnet…

Det er svenskene som er hjemme noen dager…

Min yngste datter, Ailo på 5 år og Julian på 7 mnd.  Godt hun kunne ta turen når hun er i permisjon .

og yngste sønn som også ville være her i helgen.

 

Innhøsting av bær er slutt for i år, jeg har  passe nok av blåbær, tyttebær og bringebær som har blitt syltet eller lagt i frys.

Forhåpentligvis var det slutt på plenklipping også for etpar dager siden…

Ganske dumt å tenke slik, siste gang for det ene og siste gang for det andre, men slik er jeg når det gjelder å lukke døren for sommeren og åpne for høsten…

Linerlen så jeg for ikke så mange dagene siden. Den drar sist og kommer tilbake først…

Tomater høster jeg av enda, men snart må jeg ta inn de grønne så de får rødme inne når det blir for kaldt i hagehytten…

 

Min del av tomannsboligen er nesten ferdigmalt -litt igjen på innsiden av terrassen, men det får bare være til neste vår. Var en siste dag med maling også…

Bildet for noen uker siden. Eldste barnebarnet mitt på 11år.

Her på besøk hos oldemor en helg jeg hadde han og 8-åringen  på overnatting.

8-åringen skal vi feire igjen i morgen, vi feiret han i forgårs, men da mest voksne…

Imorgen er det mulig jeg må ta på hørselsvern… for det blir garantert mye lyd. Jeg har sagt jeg skal være kjøkkenhjelp og sjåfør da…:)

I går var vi igjen hos mor med oldebarn, da med de jeg har besøk av nå. Julian fikk hun hilse på for første gang…

Mor har ikke vært så bra i sommer, og har vært lite ute , men det er stadig et rek med folk hos henne…:)

så hun er heldig tross alt…

og det vet hun, og setter pris på, når hun bare kan styre det litt selv…

Nå skal jeg legge meg på hjul igjen. Mine besøkende som tok buss til byen i dag for å farte rundt må hentes hjemigjen  og jeg skal møte de hos eldste sønn, der de har tatt inn…

Og forresten har de laget vegetarlasagne til meg…:)

God lørdag!

 

JEG- en festbrems…

August er måneden min i år med flest våkenetter…

Tro bare ikke at man kan lukke øynene og dra et teppe over hodet…

Når jeg er på jobb er en stor oppgave å fremme søvn.

Hvordan natten blir vet man ikke. Er det mange som er våken og ikke finner ro…?

skjer det noe ekstra…?

Vel, det kan man ikke vite  på forhånd…

En liten bit av natten kan forløpe slik:

Jeg tar  runden innom alle og ønsker  “godnatt” til de som ikke har sovnet,  og “må du drømme noe fint da”…

Det er helt ulikt hvordan beboerne responderer på det, men pr. i dag har vi mange som har språket i behold og de forstår hva jeg kommuniserer.

Jeg går inn til Alma og bruker litt tid der, hun er den eneste som synes jeg er verdens snilleste…:)

og hun blir glad når jeg sier hun må drømme noe fint…

For kanskje det er en av de få tingene de har igjen, de som ikke husker hvem det er, hvor gammel de er,  hvor de er-de er jo på reise, de fleste på en båt…, og flere kjenner ikke sine nære igjen.

Men drømme når de sover , det er jeg sikker på at de gjør, og jeg håper på at de har et fint drømmeliv…

 

Litt senere går jeg inn til han som sjelden sover og som ikke har et altfor stort vokabular å ta av lenger,

han sier av og til når jeg kommer smilende og vil få han i seng ” meeeget pen, men altfor gammel”…:)

 

Jeg ser at høreapparater er på plass, at gebiss er der de skal være. Heldigvis er det ikke så mange som har det lenger…

En kveld det nye gebisset hadde blitt bortevekk for jeg vet ikke hvor mange ganger…,

var vi sikker på at de hadde gått i bosset…Vi hadde letet mange dager og er det noe vi er god på er det å lete etter ting på de finurligste steder…

Triumferende finner jeg det i en kjøkkenskuff, sammen med noen brukte strømper..:)

 

Jeg går inn til Ole, han som i løpet av sin karriere har hatt “minst tusen ting” å ordne opp i for “alle”,

han sover ikke så ofte om nettene nå…

For en plage for han, når han skal avgårde på noe,  og begynner å få dårlig tid…

han befinner seg jo i en tid for mange år tilbake, en tid der han har hatt et stort ansvar …

Denne kvelden har han også mye han har ansvar for, i sitt hode…

Og jeg , jeg kan ikke ordne transport eller bare svippe han bort…, hvor mye han enn ber på sine knær om det….heller ikke  i det minste slippe han ut…

Det blir  senkveld etter mye støy med blant annet å riste i andre sine dører og rope høyt ut sin frustrasjon, så “går luften ut av han” og han står oppgitt midt på gulvet og ser på klokken.

Så sier han: “Nå er det en time til festen begynner…”

Og her står du i pysjen og kommer deg ingen vei. For en forferdelig følelse det må være….

 

Gjett om jeg følte meg som verdens verste festbrems da…

 

Om en liten stund skal jeg innom bygdefest, og jeg sier innom , for det er min jobbehelg…

Synd jeg bare tar med meg brus, for i grunnen hadde det passet godt å sitte ut i de små timer å drikke litt vin, det er nemlig så kort vei hjem..:)

Håper alle får en god kveld der, og håper ingen skal på fest der jeg skal være i natt…

God lørdagskveld!