SKITUR…er det noe lurt da?

Eller kanskje det ikke er så lurt når man ikke har hatt ski på beina på godt over 40 år?

Men når snøen ligger der så fristende…

Jeg fant et par ski i boden og noen skisko på loftet…

og her en dag tenkte jeg at tiden var inne for å prøve.

Skiene ble tatt på like utenfor huset og jeg hadde bare tenkt å ta meg en tur der noen kunne se meg om jeg falt og ikke kom meg oppigjen…

På vei nedoverbakke, på en iskledd vei til høyre her, gikk det så fort unna at jeg i løpet av noen sekunder bestemte meg for å “slenge meg”.

Og jeg tenkte i farten på at jeg måtte slenge meg ned på den høyre hofta, for den venstre hadde jeg hatt vondt i en stund og den tålte vel mindre…

Som tenkt , så gjort…

Det ble slenging  hele 3 ganger på vei ned,

men ingen skade

Jeg lo godt av meg selv, vel vitende om at andre sikkert gjorde det samme…:)

Her har jeg funnet noen “slække” bakker

og etter å ha gått noen kjedelige lengder bortover

bestemte jeg meg for å prøve å stå ned en hel bakke uten å måtte legge meg selv i bakken.

Jeg ante ikke at man ble så svett og sliten av skigåing, men det skal sies at dette er trening gitt.

På vei ned for 3. gang uten å ha nådd målet med å bli stående…

tenkte jeg på alt som kunne gå galt og som kunne brekkes på eldre damer og jeg tenkte at det er bedre å slenge seg i 30 km i timen enn i 80 km, for skiene var for raske til meg…

Her labber jeg hjemover

egentlig godt fornøyd med å ha prøvd å stå på ski, og jeg forteller mor om den usannsynlige høye farten jeg kom oppi på vei nedover.

“Du må ploge”, sier hun.

Åå, det hadde jeg glemt gikk an, men om du ploger og faller så må du hvertfall brekke noe, eller?

Jeg lager meg en varm kopp kakao, setter meg utenfor , med skistaver med votter på oppetter veggen…:)

Er det ikke slik man gjør på afterski…:)

Nattevakter på hvit-og-blåtur

Kan ikke huske å ha vært så mye ute i februar,

noen gang før…

og ikke bare for få få mosjon og lufte vettet, men få sol i fjeset attpåtil…

Av solen blir man glad!

og som dere ser, her har vært en engel…

Kan være verdt å ha med seg ordentlig kamerautstyr for de som har det, nå om dagene.

Det er sjeldent vakkert ute.

og med mulighet for å sette seg ned og drikke noe varmt i kulden…

Solen varmer forresten, det er helt sant!

De tre første bildene er fra gårdsdagens tur til Gløvrebu, Øygarden

og de siste for noen dager siden til Dethlofhytta, Rong, Ono i Øygarden.

Snøen har lagt en stund nå, og det er lett å gå på opptråkkede løyper…

Sølvi (bildet under) er med. Hun jobber som meg på natt for tiden, og da har man sjanse til å gå på tur på dagtid når solen fortsatt varmer.

Når man har fri hvertfall

 

Som dere ser , to glade damer på tur…:)

 

OPPSKRYTT!

Ja, jeg synes det er oppskrytt…

ikke Hugin og Mudin da…

Vottene som søster strikket har aldri vært brukt mer

enn nå de siste ukene…

Men å vandre rundt i alt dette hvite…

det synes jeg er oppskrytt

I dag tok jeg på meg gamasjer som jeg har fått hos de i søre enden…

Det bør man ha på når man skal ta seg fremover der ingen har tråkket før…

Eller aller helst skulle man hatt på seg ski…

Jeg har tenkt på det noen dager. Å prøve å gå på ski. Det står et par i uteboden,  og noen skisko på loftet…

Og selv om de er noen numre for store,-for de er ikke mine-, så kan det jo hende jeg kan benytte de…

Jeg har ikke stått på ski siden jeg var ganske liten. Det har aldri vært noe jeg har hatt lyst til…

Før nå. Når man bare kan kaste på seg skiene rett utenfor døren.

Om jeg skulle våge, så håper jeg alle forstår at de ikke må ringe en spesiell ambulanse…

For det kan  hende det både ser  og høres noe unormalt ut om jeg tar på meg skiene og farer avgårde…

I morgen blir det ikke. Da skal jeg hente en i barnehagen og en på skolen.

Jeg håper jeg kjenner igjen han i barnehagen, for han mistet sin første tann i dag/går…

og så må jeg huske å ta med en gammel koffert med et gammelt instrument i , for jeg har så lyst at 8-åringen skal få en aha-opplevelse av viktigheten av å lære seg noter…

Ja, det er fint ute om dagene, hvitt og blått, og dagene har fått flere lystimer!

Her har jeg stabbet meg opp på en haug for å dokumentere all snøen vi på forunderligvis har fått liggende så lenge , og enda skal det bli kaldere dager i tiden fremover…

Heldige dere som liker dette underlaget, og jeg greier  å glede meg over synet…

 

 

Truffet av en tretthet…

Tusen takk, men vi har fått nok nå…

utrolig at fuglene finner maten sin i alt det hvite som omkranser matstasjonen i hagen, men det gjør de…

Det var nervepirrende å kjøre hjem fra jobb i dag tidlig,

jeg har nok aldri  brukt så lang tid, men det var nødvendig…

Kjenner også på en takknemlighet over alle som kom seg helskinnet hjem fra helgeturen, og har all forståelse for de som valgte bort besøk her hjemme i dag/går…

Har vært en slik dag man ikke behøver å ta bilen om man ikke må…

Lørdag var det ikke fullt så ille, og fint at yngstesønn tok seg tid til en overnatting og til litt turgåing både kveld og dag…

med en mor som kjenner seg igjen i Øde sine ord: “Jeg ble truffet av en tretthet”.

En facinerende ung mann den Øde som er med på kjendisfarmen i år…

Januar har føltes litt slik. Å være truffet av en tretthet…

Jeg teller over nattevaktene mine og ser jeg har jobbet mer enn en full stilling…

Så kanskje noe av grunnen til tretthet…

Jeg har hatt håp som har spiret en liten stund, for så å ha gått i vasken…, men avløst av nye håp.

Håp om å komme seg litt bort… Men det er enda en stund til sommeren…

 

Januar har også  vært både håp,  tro, og beundring av en mage som har begynt å bli stor…

Jeg har vært hos eldste sønn og samboer en tur og sett på han som vokser seg frem…

Mai blir en vente- måned, for flere enn min familie…,

blir en ordentlig babyboom måned i år har jeg hørt…

 

Januar er forbi og den har vært raus med fine dager.

og fin har den vært i mørket også

Her fra Galdhøpiggen…

Neida…:) Bare et lite berg. Er ikke fjell her i området jeg bor…

Men er god utsikt fra denne haugen som har navnet Blommenuten. Selv i mørket.

Jeg fikk egentlig ikke lov av mor å gå på mørketur på glatten, selv om jeg har nyinnkjøpte brodder…

For jeg kunne bryte beina…:)

Men jeg hadde med han her som står med hodet inni skyene…

Synes det var et litt tøft bilde og måtte ha det med.

 

For alle som er truffet av tretthet : Det blir lysere på alle måter

Det tror jeg på!

Bare skrik og gap og omfavne lyset, så sant du får en sjanse til det…

Ønsker alle en fin februarmåned!

SPIST dette før?

 

Eller dette?

Det øverste bildet er nøttestek. Det var i middagsbesøk på nyåret hos søster.

Jeg som spiser vegetar er flau over å si at jeg ikke hadde laget denne før…

Det var søster, som er kjøttspiser, som måtte servere den til meg…

Jeg lover at jeg skal lage, for det var “sinnsykt godt”. Ved siden av en salat med både kalde og varme godsaker oppi og hasselbackpoteter og saus var det et stjernemåltid!

Takk og lov, hun sa senere at hun hadde glemt å servere en dressing som skulle være til, men det hadde nesten vært for mye…:)

Det finnes ulike oppskrifter på nøttestek , så jeg venter med oppskrift til jeg har laget selv. For det skal jeg, jeg må bare ha god tid, for det tar tid å lage…

 

Desserten var både syrlig og søt. Den skal jeg også lage en dag.

Men jeg lurer på om det finnes et godt tips på å lage den sjokoladebollen som fyllet er oppi?

For denne sjokoladen er stivnet i ballong og var plundrete å få hel til.

Men usannsynlig godt!

Har du laget eller smakt noe av dette ? eller har tips til den sjokobollen.

Hører gjerne om det…

 

 

 

Et lite tilbakeblikk på mitt annerledes-år…

 

 

I januar ante jeg heldigvis? ingenting om annerledesåret som skulle prege hele verden, og også meg  over lang tid. Tar med et innlegg fra januar 2020. Håp er jo like viktig i dag som noen gang før…

 

ORD OM HÅP…

Ellers forsvant januar lynkjapt med altfor mye jobbing…

 

Februar Mye vann fra oven, økt vannstand med stormflo , men også krokus som dukket opp med løfte om vår…

En litt mer sosial måned, der vi fremdeles ikke behøvde tenke på alt som er blitt den nye normalen nå,

med avstand…

Februar var måneden jeg bestilte sydentur som ikke ble noe av…

Det er en tid for alt

Mars

Og hvor var du da det “smallt”?

Jeg våknet utpå ettermiddagen og ser anrop på min lydløse mob.  fra eldstesønn…

Han har ikke for vane å ringe i utrengsmål…

Jeg ringer han tilbake og han spør meg om jeg ikke har vært på butikken enda…

Plutselig befinner jeg meg som mange andre , i dagligvarebutikken og lurer på hva som er lurt å handle.

For all del, la meg huske poteter til mor…:)

Jeg kommer aldri glemme den dagen

Utenom hadde jeg kakeoppskrifter og annen matprat på agendaen den måneden,

bake gjorde jo hele Norge da, det var da noe trivielt oppi all galskapen…

I mars hadde vi noen dager med snø, men det er jo i grunnen ynkelige greier på denne kanten…

 

April 

Et litt sint korona-innlegg “Hva med å ta en salat og litt ris?”

Ellers hadde april små gleder som ble store gleder. Våren med alt den har med seg hvert eneste år hjelper når man er nedstemt, syntes jeg i alle fall…

Turmåned. Lettere og lysere å bevege seg ute, dessuten lettere å holde avstand da…

Jobbing på hus, og feiring av “Harry Potter” 8 år…:)

 

Mai 

Søsterhelg på søsterhytte- alltid like godt …

noen gode råd mot surhet-som kakeoppskrift eller gå tur…

og en uvanlig 17-mai…

Jeg prøvde meg på Øygarden- haiku- dikt ,

om kalkunen som ble skutt rett utenfor huset mens jeg sov…

 

Juni

Jeg var sommeropptatt, det var mye i naturen å følge med på …

som fugleegg på hemmelige steder

 

Det forteller jeg ikke…

 

Juli

Min ferietid begynner. Planen var  at jeg sammen med søster og svoger skulle oppholde meg på Rhodos og nyte to varme uker …

Slik gikk det ikke. I stedet nektet jeg å reise noe sted. Jeg ble hjemme! Ferieukene ble fine de selv om de var litt kalde. Bare det å ha god tid til å gjøre andre ting enn det man pleier. Dagmenneske på heltid…

I slutten av måneden kom min datter og barnebarn fra Stockholm og var her etpar uker. Fine familie-og feriedager fortsatte inn i neste måned…

Kaldt, men noen varme dager.

 

 

August  

Svenskene er her fortsatt en stund…

Vi hadde søstersamling hjemme hos meg, så jeg trengte fremdeles ikke reise bort noen steder….:)

I august gikk jeg glipp av å feire bryllup til en niese, bare fordi det ikke var tiden for det…

I slutten av måneden gikk min onkel  bort…

Så august var en begivenhetsrik måned på så mange måter…

 

September

Jeg hadde en ferieuke i september, det pleier jeg jo…

Det er jo Kyprosuke hvert år, men ikke dette året…

I stedet ble jeg hjemme og fikk for første gang med meg bursdagsfeiring til mitt barnebarn…

Tenk, han måtte bli 5 år før mormor kunne holde seg hjemme, i stedet for å være på Kypros, og det bare fordi det heller ikke ble tiden for det i år…

September regnet bort, og jeg håper ikke jeg var så sur denne måneden, kan ikke huske det…

Tror bare at jeg innstilte meg på slik tiden bare var…

 

Oktober

Oktober var fin i år. I hvert fall værmessig. Jeg var mye ute …

Den var fin på andre måter også…

Men dramaet på sjøen med båtbrann skulle vi gjerne vært foruten…, selv om vi er svært takknemlig for at det tross alt gikk bra med mor, tante og onkel …

Ellers var oktober begynnelsen på ekstra mye nattarbeid, akkurat slik den pleier å være…

 

November

Dystre november der jeg hvert år vokter litt ekstra på meg selv for ikke å bli for nedstemt, og i alle fall ikke bli deprimert.  Spesielt i år. Det gjelder å innta sine vitaminer…

og det hjelper å få bilde av et bittelite menneske som skal vokse seg større og større de neste månedene, og som vi bare kan vente på resten av vinteren og til våren…:)

Jeg jobber , spiser, sover og drømmer om lysere tider…

 

Desember

I stedet for store samlinger har vi i år samlet oss i små grupper, etter gjeldende regler…

En sosial familiemåned selvom…, og travel. Heldigvis travel, desember skal være travel…:)

På Julaften var vi 8 store og små samlet her hjemme. Bare to av mine fire barn, og det er første gang i historien…

Jeg var glad for å kunne være sammen med de jeg fikk være sammen med…

og glad for overnattingsbesøk…

Nyttårsaften var jeg på jobb, som så mange år før…,

en rolig natt på årets siste dag.

 

Året 2020 har for meg som så mange andre vært et annerledes år, så får ordet annerledes bære med seg både det positive og det negative.

 

Vi er i gang med 2021, jeg har noen planer, og har fått løfte om en vaksine i nærmeste fremtid som jeg håper kan forandre på noe…

Ellers vil jeg bare prøve å ta hver dag som den kommer, glede meg når jeg kan, undre meg over alt som skjer, drømme meg litt bort, gråte når jeg må, og kjenne på at det er godt å leve…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om brente damer…, og oppskrift skårne peppernøtter…

Jeg har ikke vært utendørs på to dager, og det kjennes godt…Det er minst like ille å bevege seg utendørs her ute i havgapet som i Bergen, og der har vi jo fått det dokumentert på nyhetene hvordan det står til…:)

Vi har dristet oss til å være sammen i dag, med familie på besøk som vi ikke har sett på en stund.

VI var  tilsammen 5 damer fra 1 år til 78. Og en mann.

Ja, 78 år i overmorgen da, det er mor…

Da fikk jeg samtidig levert de siste pakkene…,

de som ikke skal leveres er strødd rundt i gjestesengen.

Jeg skal nok gjøre den klar til julenatt for med stor sannsynlighet blir her noen som overnatter…

 

Som mange andre har jeg bakt litt i det siste, ikke mye , bare litt…

Og om du savner noen småkaker, deler jeg herved oppskrift på de beste julesmåkakene jeg vet.

Det er mors oppskrift,  jeg har laget de før, men uten at de ble gode, og jeg lurte dermed på hva jeg gjorde feil…

I fjor da vi skulle bake de sammen, lå jeg langflat i influensa…

Siden har jeg ikke vært syk!

 

SKÅRNE PEPPERNØTTER

25o gr. smør

2,5 dl sukker

1 dl sirup

75 gr. finhakkede Mandler

50 gr. finhakket Sukat

1 ss Kanel

1/2 ss Nellik

1/2 ss Natron

500 gr. Hvetemel

Varm smør, sukker og sirup, men la det ikke koke. Ta det av platen og tilsett mandlene(som er hakket for hånd), sukat og krydder. Rør ut natron i litt/1 ss vann og bland det i røren. Tilsett melet , litt av gangen.

Lag deigen til to “brød”-se bilde over,  og la den stå kald til neste dag.( Men IKKE i kjøleskap. Tror det var dette jeg gjorde feil før…)

Dagen etter skjærer du tynne skiver, og steker de på 175 grader i ca.10 min. Men følg med, så de ikke blir brent.

Lover at de smaker fortreffelig!

Om brente damer er å si at jeg fikk så ubendig lyst på helt vanlige pepperkaker uten noe “stæsj” på, og det er flere år siden jeg  selv laget , det er jo flere andre i familien som baker og som kan dele…:)

De ble gode,  jeg var veldig mindful når jeg stekte de, for det er så lett å brenne de,

det husker jeg av erfaring…

Det gikk fint helt til mor kom inn på kjøkkenet og begynte å mase….:)

Og tror du ikke det var damene som ble brent…, og noen hjerter…

Damer blir “brent” i det virkelige livet også…

Og det er ikke noe hyggelig akkurat…

Men hva skjer med “brente” damer?

Vel, da kan man velge. Skal man satse og kanskje la seg utsette for å bli “brent” igjen…

Eller skal man la være å utsette seg for noe som helst, trekke seg tilbake og kanskje finne ut at det er  greiest, mest behagelig…

å fortsette alene…

Det var bare noen tanker om brente damer som ikke er pepperkakedamer, for de er det jo kjørt likevel, de kan man bare pælme i bosset

eller så er det kanskje noen som liker brente damer og “brente damer”….:)

Ønsker alle GOD JUL, passe på hverandre og være snille med hverandre!

Å VÆRE TILSTEDE…

Ikke alltid like lett å være tilstede i denne travle tiden…

Desto viktigere kanskje?

Når pulsen er lav og man ikke har “tusen” tanker i hodet samtidig…

Koppen fikk jeg hos datter her en dag, da jeg dro ut for å henge litt med barnebarn.

Da tar jeg med meg silkeposen min, kjører ut direkte etter nattevakten ,og slenger meg oppi en seng noen timer …

pus og jeg tar morgenkaffen sammen, før  8-åringen kommer hjem med bussen og jeg henter minsten i barnehagen…

Når man sysler med slikt  sammen med en 5-åring som er ekspert, får man værsgo være tilstede…

Han ler når mormor setter kroppen på lego-figuren feil vei, ikke alltid like lett å se, det er så små finurlige biter dette her…

Mammaen og eldstemann har dratt på korpsøving, vi er alene,  snakketøyet går…

Han skal bli brannmann når han blir stor og vi prater litt om det.

Jeg sier han får ikke lov å bli røykdykker, han kan kjøre brannbilen…

Så forteller jeg han at oldemor og jeg skal krype opp på loftet for å finne juletreet snart…

Da blir han helt himmelfallen: “skal dere ha plastikktre”?

“Ja, det er veldig fint og sparer miljøet…”

“Vi skal nå ut i skogen og hugge tre i morgen…”

Jeg tror nå sånn passelig på det, men det stemte, jeg fikk full rapport via snapchat…:)

Det er en av de mørkeste dagene nå og det er godt å ha vært tidlig oppe hver dag jeg har hatt fri.

I forgårs dro jeg avgårde på et stort handlesenter, og da var ikke pulsen særlig lav.

Med svært mange som var ute i samme ærend, var jeg glad da jeg kunne parkere bilen hjemme og jeg  kjente at jeg måtte ut i frisk luft og opp på en haug for å se solen når  den gikk ned.

Jeg slapp å gå alene , fint å lufte tanker sammen med noen også…

I går var jeg i Bergen og møtte disse to for å henge noen timer. Ut å spise og skravle, det var lenge siden sist nå. Da er det lav puls og bare være tilstede…

Det er yngste sønn og kjæreste jeg tar bilde av i et julepyntet Bergen.

Ønsker alle en fin 3. søndag i advent . Tenne lys og være tilstede…

Litt lyse desemberdager…

Om morgenstund har gull…, eller er tull i grunn …

har jeg ingen sterk formening om,

bare at det lager litt krøll for meg…

I dag begynte morgenen 04, jeg knep øynene igjen til nærmere 06 før jeg listet meg opp på kjøkkenet så stille jeg bare kunne i et knirkende hus.

Balanserende mindful med brente mandler, te og søte småkaker og slikt ned trappen igjen, for her trengs det å være mindful, jeg har falt ned trappen før og påført meg armbrudd.

Det er heldigvis lenge siden…Er redd jeg hadde knekt mer om jeg hadde “trappestupt” i dag….:)

De siste dagene har vært lyse, -utendørs fordi vi har finværsdager-, og “på innsiden”,

fordi det har vært godt å ha litt kontakt og nærhet til familie man ikke har sett på en stund…

Både besøk her hjemme hos mor og meg, og gårdsdagen med tur til byen.

Det var mer folksomt enn jeg trodde både utendørs og innendørs i Bergen i går, og det overrasket meg litt, men jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv…

Jeg vil handle julegaver og møte mine nære når det passer for oss. Så får vi gjøre så godt vi bare kan med tanke på avstand og munnbindbruk.

Jeg merker meg at folk har mer “tunnelsyn” enn normalt, skal godt gjøres å treffe på kjentfolk når man ser rett frem og har mye av ansiktet bak en maske…

Men det skjedde meg i går …:) På rett sted til rett tid og så befinner vi oss helt plutselig, fem familiemedlemmer i småprat noen minutter…

Nå hører jeg mor har stått opp og det er lyst blitt,  jeg får komme meg opp og drikke kaffe og se om småfuglene har funnet frem til matfatet jeg ordnet i går , med hodelykt på ute i hagen…

Ønsker alle en god adventssøndag. Det er søndag, senke skuldrene og gjøre ting langsomt…

 

 

 

TAKK som spør…

GOD ADVENTSØNDAG!

For min del er tiden fremover nå litt mindre jobb og litt mer fritid…

Jeg har tilbrakt mye tid på jobb de siste månedene , eller rettere sagt mest tid…,

med de som har mistet tid og sted helt…

Jeg merker meg når de taper ferdighetene sine, språket som forsvinner, og når de bl.a mister forståelsen av å spise selv og hva wc skal brukes til…

De overrumpler meg stadig, spesielt med det de enda kan sette ord på…

selv om de flyr gjennom forskjellige tider og steder på en og samme time og natt.

I natt var det en som hørte at jeg var litt myndig i stemmen, en som er våken og rundt meg de fleste av timene på nattevaktene mine. Da jeg sa godnatt til han for n’te gang kom det:

“Ja, ja, vi skal nå være venner igjen før jeg skal på skolen i morgen…”

“Ja, vi er gode venner…” Godnatt!

Å minne han på at han er over  90 år er helt unødvendig…

En annen som kan observeres joggende i gangen om natten…som mange menn har han alltid vært ekstremt sportsinteressert…

og kroppen er sprek som en ungdom…

Det er lite meningsfylt han kan fremføre, men etter siste joggetur her en natt kom det:

“Du må være med meg å slå svenskene”

Jeg gapskratter og sier “Takk for tilliten”

 

I natt var det en som fikk meg litt rørt. En med godt språk,- selv om det er mye fagspråk om ulike systemer han har jobbet med…

For det meste er han raus med skryt og godord  og ber meg alltid være forsiktig når jeg går…

Men i det siste har han vist litt andre sider av seg også, jeg har fått så “ørene flagret” når jeg har villet hjelpe han…

Det er tap det handler om igjen…

Sent i går kveld når det var leggetid for gamle gutter, kom det som jeg aller minst forventer å høre…

Han så intenst på meg og spurte:

“Hvordan har DU det egentlig?”

“Jo takk som spør…”

God adventstid! Ta en dag om gangen…