Vi, -to av mine søstre og jeg -, startet i Saint-Jean-Pied-de Port.
For å komme dit ble det reist med tre fly, buss og tog.
Her leter vi etter togstasjonen som skal ta oss med til den aller første overnattingen til vandringen. Bilder fra Biarritz.
Denne dagen hadde tiden vært knapp til å rekke “alt”. Vi hadde løpt for å rekke fly, kom opp i en fiesta her i Biarritz som gjorde det litt kronglete for oss å finne frem…
Men ved hjelp av noen engler/hjelpere satt vi omsider utenfor La villa Esponda og ventet på en som skulle låse oss inn der vi hadde fått overnatting første natten.
Etter at vi hadde spist på det nærmeste stedet vi fant, og det begynte å lyne, tordne , og regne var det bare å løpe inn og finne sengen.
Morgendagen skulle bli oppoverbakker i mange timer…
Tre søstre i mål i Pamplona etter en varm vandredag. Vi har enda 6 dager igjen og det kommer bli varmere… Har det ellers fint på alle måter. Blogger og forteller fra pilgrimstur når vi er hjemme igjen🤗
MEN det har vært mulig, siden det har vært godt med opplett, og jeg har hatt mye jobbefri , til å være ute.
Turer alene og sammen , oppetter og bortover…
Jeg pleier å ta ut 60-årsuken min om sommeren , vil ikke “miste” flere sommerdager enn nødvendig, til å sove bort, etter nattevakter…
Denne uken er en slik uke og jeg har vært heldig med tre godværsdager på rad.
Men varmt er det ikke. Det er litt fascinerende, at vi kan ha det så kaldt i sommermånedene her hjemme når flere land holder på å smelt bort…
Disse hilser meg fremdeles godmorgen. Jeg pleier å telle de for de holder seg i samlet flokk og den ene er en utbryter tror jeg. Den følger med på alt jeg gjør når jeg er ute, og jeg tror den snart kommer til å hoppe over gjerde…:)
Når jeg turer uten å kjøre noe sted er det ofte disse jeg møter. Det er blitt veldig mange av de her hjemme…Synes jeg.
En dag det var passe temperatur til oppoverbakker. Søster som sitter her på Løvstakkfjellet .
Var egentlig på og av med klær, derfor liker vi å ha med oss sekk på turer lenger enn 2 timer.
Mat og drikke må man ha med også.
Mandagens tur til Ulrikken. Her med yngste sønn. Han bor der i nærheten og vi hadde avtalt å gå her sammen. Jeg må jo fortsatt trene på oppoverbakker, og kjenne at jeg får litt puls …
I går var jeg hjemme og holdt på med beising av etpar vegger på hagehytten, samt ryddet litt og klippet gress rundt huset. Jeg var visst den eneste som var ute på den tiden med slikt fore…
For det var en viktig fotballkamp…
Og jeg innrømmer at jeg fløy litt inn og sjekket kampen innimellom , selv om jeg egentlig ikke er interessert i fotball…
Dagen som hart vært hadde jeg planer om en litt lang og litt tøff tur…
Men siden det ikke var noen som kunne bli med…,
så funderte jeg lenge i dag når jeg våknet tidlig …,
om jeg skulle ta turen alene?
Etter mye tankekjør der jeg hadde kommet på minst ti mer eller mindre, gode grunner til at jeg ikke skulle gå alene der, ble det heller tur til Kvitingsneset, 10 min. å kjøre, nesten to timer å gå. For meg.
Der er jeg trygg på å gå alene, jeg møtte ingen på veien til , men noen få på tilbakeveien. Og jeg kunne nyte turen uten å gå med høye skuldre og alle tenkom…
Bare for å mestre. For hadde det vært verdt det?
Akkurat i dag synes ikke jeg det var verdt det. Resten av dagen har vært en hvilepuls dag. Har lånt søsters altan og klessnor…
Følt meg heldig som kunne sitte ute og lese, og ha nyttet dagen til akkurat det som står på hjertet på det øverste bildet…
Synes du det er verdt å gjøre noe du egentlig ikke har lyst til?
Noen soldager med litt varme i har det vært , og jeg har lånt søsters terrasse etpar dager mellom nattevakter…
bare fordi det er lunt og varmt der når det blåser på min …
og jeg MÅ få litt farge på kroppen før den lange turen vår…
Vakkert er det ute på gressletten, før denne doningen kommer og sanker inn…
Det er blitt stille i fuglekassen nå forresten. De fløy ut samme dag som Magnus fylte 5 år .
Vi feiret han, en gjeng , noen dager senere…
Da var det hans dag som skulle feires og han som fikk mest oppmerksomhet…
Det får man passe på…,
Selv om flere av de besøkende fikk se lillebror for aller første gang…
Jeg er ekstra fornøyd med denne i hagen i år. Etter at jeg fikk hjelp til å flytte den bitte litt i le for vind og vær har den blitt mye større og finere enn før.
Jeg måtte klippe av etpar kvister og ha inne .
En annen type klipping har skjedd i dag…
Jeg som egentlig aldri skulle ha helt kort hår …
tok sjansen likevel…
på en durabelig sommerklipp…:)
Jeg farget det samtidig. Jeg nekter å la alt det grå tyte frem som det vil og som det gjør hele tiden…
De flyr frem og tilbake , både mor og far og mater dagen lang. Det er liv og røre i fuglekassen …
Det har forøvrig skjedd et regimeskifte i fugleverden ved huset her i år…
Meisene er på plass, men skjærene er forduftet. De har funnet seg andre og bedre? steder i år for det er ingen reir i den store tujaen utenfor ,og ellers lite jeg ser de her rundt huset.
Linerlen er her og har sikkert noen fine gjemmesteder til egg den legger. Den kan legge egg på de finurligste steder og er en tillitsfull fugl. Foruten å legge egg i steinmurer, vedstabler, fjellsprekker…, så hender det at den legger i blomsterpotter på f.eks hagesentre og i traktorer…
De beiter i hagen min hver morgen, sammen med andre fugler ,
mens måkene som jeg ikke er så glad i står på hustakene rundtom og bare håper på ett eller annet bytte i nærheten. Det er forresten greit at de er her , de tar rotter-det har jeg sett bilde av.
Når jeg ser alle fuglene som holder seg her , får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal mate de til vinteren…
Der man mater fugler kommer det garantert rotter , om man ikke er nitidig på å rydde opp hele tiden. Jeg har hørt om flere her hjemme som driver og skyter rotter og har tenkt litt på det…
Men om jeg hadde fått meg gevær og stått her og skutt rundt meg hadde jeg garantert ikke fått bodd her lenger. Tror jeg. Da hadde jeg vel blitt plassert et sted…
Ellers er det mest fjellturer som står i hodet på meg for tiden.
Bilde fra Festningen før vi dro avgårde enda lenger oppover, men i stedet for å komme til en fjelltopp den dagen gikk vi oss villere enn vill…
Men aldri så gale…Voksne kropper fikk kjenne på hva de tålte…
Dagen etter fant søster og jeg, -etter litt plundring ved startsted-, rett vei både opp og ned og jeg må erkjenne at turen var lenger enn jeg husket. For jeg har gått den før…
Gårdsdagens tur med søster kjennes i kroppen i dag, men ikke mer enn det er greit…
Før vi kom hit til Høgafjellet, hadde vi gått opp til Liatårnet via litt på asfalt , så steinrøysen-jeg kaller den det. 270 høydemeter rett opp.Når vi var fremme ved Liatårnet , -spurte vi oss for,
for sikkerhetsskyld -veien videre…
Der det ikke er tydelig merking og stier er det for meg det tryggeste å gjøre…
Ingen enkel vei dit til å begynne med for vi måtte klatre nedover igjen en steinrøysvei før vi kunne gå bortover og oppover igjen . Vi tok samme vei tilbake og var enige om at det hadde vært en fin tur, en hel dag ute der rygg og bein var like intakt.
Jeg kjente på mestring etter å ha klatret i steinrøyser x 4.
Nå skal jeg snart komme meg avgårde for å hilse på to bittesmå som også enda er like avhengig av mammaene sine som meisene i kassen er…
Skal man oppholde seg ute en stund så er det ikke akkurat noen varme å skryte av for tiden…
Det er fint og fargerikt og grønt ute, men sommerblomstene til å ha på terrassen står fremdeles i hagehytten sammen med et utall tomatplanter…
Tror ikke disse blir mulig å flyttet ut , det får være det ene året jeg dyrket agurk i stuevinduet mitt…
Men det jeg egentlig tenker på med vær og vind for tiden er kongen vår som er på fylkestur. Det er kaldt og vindfullt, i alle fall kunne man se det i går når han var i Etne . Sløyfene blåste rundt ørene på han mens han satt og talte til folket.
Og selv om han var kledd i en god ytterjakke så må man huske på at kongen er en gammel mann. Han skulle hatt lue eller pannebånd på ørene og sjal halsen, kanskje man kan forære han det på neste sted når han ankommer…
Og når han skal til Vaksdal så håper jeg noen har vett til å passe på at han har på seg godt og varmt tøy, for det er en kald og mørk plass …
Det hadde nå vært fortærende om han skulle returnere til Oslo og legge seg syk med en gang han kom hjem. Med lungebetennelse og annet og bli sengeliggende han også…
og til og med dø av det.
Bare fordi han ikke hadde nok klær på seg. Og vestlendingene hadde fått skylden.
Det skulle tatt seg ut…
Håper at han stiller opp godt vestlandskledd der han blir skysset til i dag…
Jeg har pakket sekken og skal avgårde litt opp i høyden snart…
Har med meg ekstra tøy og sko, for jeg har lett for å fryse og det skal ikke så mye til da før det er en forkjølelse på gang. Dessuten så har jeg to nattevakter igjen denne uken , så her er bare å holde seg frisk på alle måter…
På andre siden av huset er det veldig koselig å følge med på kalver og sauer med lam som beiter side ved side.
De er så fine, og nysgjerrige når jeg åpner soveromsvinduet om morgenen.
For det er det jeg gjør fremdeles de aller fleste dagene, åpner det om morgenen…
Stockholmsgutter på besøk etpar dager …
og med de og mammaen her hjemme kommer jo de andre av mine barn og barnebarn også.
Bortsett fra den aller minste , han har det nok best hjemme med mammaen…
Det er godt de snur opp/ned på livet mitt noen intense dager…
Med 7 ekstra på overnatting ser det ut som en “sigøynerleir” her hos meg og det er helt ok noen dager i året…:)
Heldigvis glimtet det til med finvær så vi kunne være mye ute.
For meg ble bilen et mareritt . Jeg skulle jo skysse svenskene til flyplassen morgenen 17-mai og datter oppdaget heldigvis at bilen min var punktert ettermiddagen da alle var her 16. mai.
Jeg blir litt satt ut av slikt , men eldste sønn og datter ordnet opp og jeg fikk kjørt de til flyplassen før jeg dro til eldste sønn for å feire 17-mai der.
17-mai, om ettermiddagen i Alvøen var det fint å være. Mye folk, salg av mye godis og leker for barn etter å ha hilst barnetoget som kom.
Vi var på plass litt i forkant .
Da kunne vi kunne gå oss en tur på området,
og Magnus og jeg kunne følge med på en svane som svømte rundt her.
Lillebror Gustav var også med på sin første 17-mai, men holdt seg for det meste i bilen med mammaen og en trilletur i vogn.
Kanoner ble det skutt på andre siden her. Altfor høy lyd, så bare å holde seg for ørene…
Gårdsdagens tur til Spjeld fjellet. Mest bortovergåing der jeg gikk fra, men godt å komme seg ut og litt oppover.
Jeg har begynt å jobbe litt igjen , en natt av gangen foreløpig,
så etter en planlagt tur i ettermiddag , må jeg rett til sengs og lukke øynene hvertfall…
Jeg gleder meg langt ifra. Både hode og kropp bør være tilstede og i bra form for nattevakter, og jeg kjenner det tar tid med begge deler…
Ellers kan jeg nå begynne å høste mine første agurk fra stuen en av dagene.
HOFF. Skal aldri mer skje.
Jeg skal prøve å sette ut to av tomatplantene i hagehytten i dag, jeg har så mange at om de ikke greier seg så gjør det ikke så mye…
Men agurkplantene må være inne en stund til.
Ellers er det oppover bakker som gjelder…
Søster har gitt beskjed…
Her en dag da vi hadde omtrent 4 årstider…
Vi fulgte en veiviser det sto opptur på, der vi ikke hadde gått før. Vi visste ikke at det var turdag for skolene den dagen, og møtte på mange elever som gikk på trefjellstur . Vi kom nå oss opp på en topp og fikk sjekket både pust og bein…
Noen dager før på en topptur med datter og barnebarn møtte vi på orm, faktisk et ormebol!
Forferdelig ekkelt !
Det som er så dumt med det er at jeg blir så utrygg på å gå alene der jeg kanskje kan støte på de. Det kjennes litt bedre ut å gå sammen.
Her en dag på aleneopptur .
På gamle trakter. Jeg gikk mye her med mine barn da de vokste opp, vi bodde her i Fyllingsdalen.
Det er et godt stykke å gå oppover langs vei før man kommer opp i terrenget, og jeg husker det var mye syting …
Men så snart vi gikk fra vei og inn i terreng så var det full gallopp på de…:)
På vei opp måtte jeg bare ta et bilde av disse to hjortene som beitet utenfor et hus,
der det sover en hardtarbeidende nattevakt på det tidspunktet jeg dro forbi…
Jeg har gått mye i det siste, både bortover og oppover. Det hjelper jo mot “alt”…
Jeg har gått med en klump engstelse i magen i det siste og passet 4-åringen -som skulle bli storebror-, noen dager og netter. Hos eldste sønn og svigerdatter.
Sist han var hjemme hos meg og vi snakket om når denne lillebroren hadde tenkt å komme ut…, sa han ganske greit og så selvfølgelig
“han kommer på mamma sin bursdag”.
Det var jo flere dager over tiden, men jammen fikk han rett.
Lillebror kom på mammaen sin bursdag!
En sliten farmor som igjen kan holde det vakreste som finnes…
Det beviser bare at jeg var altfor hastig da jeg sådde agurkfrø i år.
Til et annet år skal jeg vente til midten av april tenker jeg, så det slipper å vokse agurker i stuen min…
Nattemperaturen er for kald til å sette de ut i hagehytten enda, så jeg får holde ut noen uker til…
Tomatplantene er litt mer robuste- jeg har tre sorter og litt mange…
men synes enda det er for kald nattemperatur også til de.
Måtte bare ta et bilde inn i denne fine hytten på Rambogen. Den dagen møtte jeg ingen og var egentlig trett, så var litt fristende å legge seg opp i høyden og nyte utsikten.
Men da hadde jeg vel sovnet…
Jeg har gått “lille-Besseggen” to ganger på en uke. Hadde med søstre begge gangene.
De to som jeg har tenkt meg på en utfordrende tur sammen med til sommeren…
men som jeg ikke helt vet om blir…
Håpet er stort!
Jeg kaller denne fjellformasjonen for lille-Besseggen for jeg synes den ligner. Men selve Besseggen hadde jeg aldri turt å gå, ikke for å utfordre høydeskrekken engang…
Ene dagen vi gikk der var det vindfullt, blåste hvitt på fjorden..
Andre dagen var det tåke og lite sikt hele turen. Godt å få komme seg ut likevel, og fin løype å gå. Kåre-løypen kalles den.
April har vært en flott måned til å være ute i. Og slik den forandrer seg for hver eneste dag!
Jeg kjenner jeg er lykkelig over å bo her jeg bor nå når våren er her for fullt .
Forresten hørte jeg gjøken 28 april i år, og stoppet opp og smilte stort som jeg alltid gjør når det er første gang…
I år var den enda tidligere ute med sitt ko-ko enn i fjor .
God 1. MAI. Håper alle har nyttet den slik de har villet.
Jeg har vært rundt huset bare i dag og gjort vårting..:)
Jeg er fremdeles grytidlig oppe om morgenen og tidlig i seng…
Forundret hver eneste dag over hvor tiden blir ut av…
Når man bor i Øygarden så er det ikke en eneste grunn til å være i dårlig form om man bare kan gå på beina og greier dørstokkmila…
Selv om dette kommende året , – der kystpassperioden starter ved påsketider og varer til neste påske -, ikke “gjelder” i år, stiene må få “hvile ” litt…
men jeg tenker at folk som turer bruker de likevel, selv om kanskje ikke alle stiene er like godt bevandret.
Den røde postkassen på bildet får hvertfall hvilt seg i år.
I “mi mark”, der det ikke er oppmerkede stier, men gamle stier som plutselig dukker opp, kan man gå langt og lenge uten å treffe på noen. Bilde her fra en topp/haug jeg gikk frem på for å se hjemover, og hvordan det var å se det fra dette utkikksstedet.
Det var etter at jeg hadde gått i motsatt retning av der jeg hadde tenkt å gå.
Det var nemlig en geiteflokk som kom løpende mot meg-kanskje fordi de hadde observert at jeg hadde matet fugler på en annen haug…- i alle fall ble jeg så redd at jeg løp fra de.
Noe jeg slett ikke bør gjøre enda. Løpe.
Jeg fikk nå pulsen opp og i stedet for å gå hjem så fant jeg en annen turvei.
Ville ikke gå for langt for såg tydelige spor etter hjort…
Irriterende å være redd for alt mulig…
I morgen tenker jeg få med meg min datter, til å gå samme sti igjen . Da kommer hun her sammen med mine to eldste barnebarn. De kan få chille hjemme om ikke de vil være med…
I dag har jeg lest litt om fugler , fuglekasser og slikt. Fuglekassen i hagen var ny i fjor.
Jeg visste ikke at man skulle ta de ned etter hver sesong for å rengjøre de…,
men skal gjøre det etter denne sesongen.
Litt spennende å følge med på om dagene, for jeg ser det er både kjøttmeis og blåmeis som er inn og ut av fuglekassen, hakker ved åpningen og inspiserer tydeligvis om det er noe sted å ha reiret sitt i år. Lurer på hvem som vinner plassen, og hvordan de gjør det?
Kanskje det blir krig i hagen om plassen? Håper i alle fall at en av de vil lage seg familie der i år, hadde vært kjedelig om ingen ville.
Jeg trodde forresten at de ryddet reiret etter seg selv, men leste på fb om reir med flere kull av døde fugleunger og at man måtte passe på å rydde og vaske for hver sesong. Når fugleunger dør så kan det være at foreldrene er tatt av en katt e.l,
eller at fuglekassen blir for varm. Passe på at den ikke henger på et sted med mye ettermiddagssol.
Glemt på en søndag, av Valerie Perrin. En veldig god bok der hovedpersonen forteller sin historie, hun jobber , -som dere ser av teksten-… , på en sykehjemsavdeling for demente.
Hun forteller også historien til en av pasientene , en gammel dame
Begge sine historier er veldig spennende og det er vanskelig å legge fra seg denne boken.
