Kunne gjerne tenke meg et litt snev av Elninjo om dagene…
Men tydeligvis er ikke disse meisene så berørt av at det egentlig er litt junikaldt om dagene…
De flyr frem og tilbake , både mor og far og mater dagen lang. Det er liv og røre i fuglekassen …
Det har forøvrig skjedd et regimeskifte i fugleverden ved huset her i år…
Meisene er på plass, men skjærene er forduftet. De har funnet seg andre og bedre? steder i år for det er ingen reir i den store tujaen utenfor ,og ellers lite jeg ser de her rundt huset.
Linerlen er her og har sikkert noen fine gjemmesteder til egg den legger. Den kan legge egg på de finurligste steder og er en tillitsfull fugl. Foruten å legge egg i steinmurer, vedstabler, fjellsprekker…, så hender det at den legger i blomsterpotter på f.eks hagesentre og i traktorer…
De beiter i hagen min hver morgen, sammen med andre fugler ,
mens måkene som jeg ikke er så glad i står på hustakene rundtom og bare håper på ett eller annet bytte i nærheten. Det er forresten greit at de er her , de tar rotter-det har jeg sett bilde av.
Når jeg ser alle fuglene som holder seg her , får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal mate de til vinteren…
Der man mater fugler kommer det garantert rotter , om man ikke er nitidig på å rydde opp hele tiden. Jeg har hørt om flere her hjemme som driver og skyter rotter og har tenkt litt på det…
Men om jeg hadde fått meg gevær og stått her og skutt rundt meg hadde jeg garantert ikke fått bodd her lenger. Tror jeg. Da hadde jeg vel blitt plassert et sted…
Ellers er det mest fjellturer som står i hodet på meg for tiden.
Bilde fra Festningen før vi dro avgårde enda lenger oppover, men i stedet for å komme til en fjelltopp den dagen gikk vi oss villere enn vill…
Men aldri så gale…Voksne kropper fikk kjenne på hva de tålte…
Dagen etter fant søster og jeg, -etter litt plundring ved startsted-, rett vei både opp og ned og jeg må erkjenne at turen var lenger enn jeg husket. For jeg har gått den før…
Gårdsdagens tur med søster kjennes i kroppen i dag, men ikke mer enn det er greit…
Før vi kom hit til Høgafjellet, hadde vi gått opp til Liatårnet via litt på asfalt , så steinrøysen-jeg kaller den det. 270 høydemeter rett opp.Når vi var fremme ved Liatårnet , -spurte vi oss for,
for sikkerhetsskyld -veien videre…
Der det ikke er tydelig merking og stier er det for meg det tryggeste å gjøre…
Ingen enkel vei dit til å begynne med for vi måtte klatre nedover igjen en steinrøysvei før vi kunne gå bortover og oppover igjen . Vi tok samme vei tilbake og var enige om at det hadde vært en fin tur, en hel dag ute der rygg og bein var like intakt.
Jeg kjente på mestring etter å ha klatret i steinrøyser x 4.
Nå skal jeg snart komme meg avgårde for å hilse på to bittesmå som også enda er like avhengig av mammaene sine som meisene i kassen er…
God søndag!
