Morgenstund er gull?

Etter å ha inntatt noe hjelp til å få forandre på døgnrytmen i går- noe nytt på markedet som fungerte, selv om jeg inntok det på feil måte. Lærdom: Les pakningsvedlegg først!-,

startet dagen min grytidlig for min del.

Med kaffikoppen og sjokolade med meg i underetasjen-mor skal få spise frokosten sin i fred…- ser jeg Godmorgennorge og svitsjer innom matkanalen og får med meg en oppskrift på chilligryte av  Jamie Oliver. Jeg noterer raskt ingredienser og tilberedning for det går fort i svingene her…

Og alt dette før kl.09 om morgenen!

På bildet over er det selvsagt fra hagestuen, lykt er gave fra mor, steinhjertene gave fra de i søre enden…

Blir en laaang dag i dag, da jeg må inn til Bergen på et møte, så er best jeg hopper i klær og får mest mulig ut av dagen. Jeg går i hagen og ordner med gulrøttene før frokost…:)

Som det står på et av steinhjertene: …Finn din hvilepuls. Vel jeg er ikke helt der enda…:)

God dag til alle morgenfugler!

 

Om å dyrke selv og annen god mat…

I år blir jeg fornøyd samme hva jeg får utav plantingen av ulike grønnsaker …

Det er tross alt første gangen jeg prøver meg

og noe må det da bli…

Jeg er glad for tips og hjelp, og jeg har fått begge deler…

Hjelp til å fjerne noe som ikke skulle være der fikk jeg av sønn og kjæreste da de var her for litt over en uke siden…

Før tur og middag , måtte de ut og renske opp noe som ikke skulle være på plantene…

og nå liker jeg helst ha på meg briller når jeg er ute og vanner og ser til det som vokser

både ute og inne…

Jeg har endelig fått langfri fra jobb, men det er ikke så lett å snu på døgnet slik med det samme.

Det blir litt nattvåking  før jeg er i mål med å bli dagmenneske for noen uker, hele 5 friuker har jeg til rådighet…

Jeg kikker litt på matkanalen om nettene når jeg sitter oppe, der er mange mattips å få.

I natt var det bl.a persisk  matlaging. Mye krydder og saus,

noe jeg liker godt.

Jeg tenker etter hva som er et av de beste måltidene jeg har spist, og husker enda et nydelig måltid i Goa, India, på en strand der…

Det var noen store reker, mye godt tilbehør og saus…

og selvsagt det å spise ute på en strand…

Vet ikke om det blir strandspising i år på meg men det kan jo tenkes…?

Nå har jeg satt til livs en hel pose chips igjen , så i morgen tror jeg det blir det salat..:)

Drømme noe fint dere som sover, jeg håper det blir noen goumetmåltider på meg når jeg engang sovner…:)

En lykkens dag…

I dag har vært en lykkens dag og jeg har i grunnen ikke gjort “det skapte grann”…

annet enn å gå rundt å smile…

Etter noen lange, nervepirrende ventedager og netter kunne jeg slippe jubelen løs i morges…

Min første farmorgutt ble født …

Han er selvsagt, som de 3 andre barnebarna mine,

det vakreste som finnes!

Jeg skulle gjerne vist han til all verden, men det får være opptil mammaen og pappaen å gjøre…

Her i hagestuen var det litt av ventingen fant sted, på dagtid

På nattestid var Lucinda Riley med meg da også…

og kanskje neste år kan han sitte sammen med meg og de tre andre guttene her…,

han er jo et sommerbarn…

eller løpe rundt her og vente på kalvene som kommer…

Her er vakkert om dagene før gresset blir slått…

Magnus er navnet på den helt nye gutten, og jeg vet om en oldefar som hadde vært utrolig stolt over det flotte navnet som er et av hans navn…

 

Hvor var du…?

 

Hvor var du hen siste lørdag kveld i mai….?

Jeg var her!

 

Tidligere på kvelden var jeg på vei opp Ulriken i Bergen, 643 moh.  De ca 1300 trappetrinnene tar vanligvis en times tid å gå opp. Men ikke for meg og med 14 kg på ryggen…

Vi gikk fra Montana.

Vi, Sølvi og jeg, hadde planlagt denne turen over vidden, fra Ulriken til Fløyen en stund.

Med både tid og optimalt vær la vi i vei med friskt mot.

Trappene opp  en varm lørdag ettermiddag fikk i hvert fall min puls til å gå høy og jeg måtte ha endel hvilepauser underveis …

Sølvi merket nok allerede da at hun var i litt bedre form enn meg…

Men jeg ville så gjerne prøve det ut , å gå opp trappene med sekk på ryggen…

Man må jo kjenne etter av og til hva man tåler fysisk også, og trening har vært ganske fraværende siste året for meg, annet enn gå turer med hvilepuls…

Dette skulle være en test på hva jeg tålte å bære med på en tur der å telte var med i planen…

Jeg hadde på forhånd kjøpt sovepose og liggeunderlag og hadde kun med det som var strengt tatt nødvendig, mente jeg.

Dessuten går det ikke å fylle vannflaskene på Ulrikens topp nå, der er det foreløpig en byggeplass.

Og nok vann måtte vi ha med. Og mat…

Vi gikk en bit av vidden innover før vi slo opp telt og Sølvi startet å kokkelere. Jeg vil helst ikke komme i nærheten av noe med gass så jeg er takknemlig for at hun sørget for noe varmt å spise. Det var ganske kaldt når solen gikk ned…

Magisk!  Ikke sant? Bare dette var verdt turen…

Det var tre andre telt i nærheten så helt alene var vi ikke.

Men jeg er glad jeg ikke visste at det er ulovlig? Å ligge i telt her…

Hadde en oppsynsmann kommet og jaget oss så vet jeg virkelig ikke hva jeg hadde gjort.

Jeg var veldig sliten allerede og det var godt å krype i soveposen da solen gikk ned.

Vi hadde foran oss 13 km dagen etter og i til tider ulendt terreng.

Etter noen få timers søvn, var vi oppe i 6-tiden , og siden vi begge var våkne kunne vi like gjerne starte dagen…

Vandrer med friskt mot…

Bare å følge vardene.

Ca. halve veien kan man fylle på vannflaskene med frisk vann.

 

Jeg slet skikkelig de siste kilometerne. Det var ikke en muskel jeg ikke hadde vondt i…

Jeg hadde aldri trodd  det skulle være en såpass kraftig anstrengelse…

Jeg gjør det virkelig ikke igjen! Jeg går gjerne langt og lenger enn langt, men ikke med denne vekten på ryggen. Det forringer hele opplevelsen av turen og blir bare til en utholdenhetsprøve til slutt.

Men det var interessant å kjenne at man tålte det, ingenting er helt ødelagt i kroppen.

Tror jeg da…:)

En hel uke uten jobb og regn…

Det nærmer seg en hel uke uten jobb og regn selv om det er helt to ulike ting…

Men jeg har hatt fri i snart en uke, og regnet glimrer så mye med sitt fravær

at mor bare venter på mld. fra kommunen at vi må spare på vannet…

Skulle gjerne gjort som disse to søte her rett utenfor soveromsvinduet mitt…

Bare det beste vårsyn…, eller egentlig inngangen til sommer…

I stedet ble starten på en uke fri dette: Noe å handle…

jeg har hatt mer enn nok å henge fingrene i…

Jeg er pr. i dag grusomt lei av å beise, men det er så godt å ha det nesten helgjort, for jammen tar det tid!

Denne nederste delen fant jeg litt tilfeldig da jeg handlet beis og ville ha ny farge på terrassen…

Genialt å bruke på terrassegulv…

Tur hører med når man har fri og været er ,

ja , turvær…

En søster har tid å være med , det er i nærheten av  der hun bor…

Og på enden av smalaneseturen var det at vi gikk forbi glampingteltet (øverste bildet)

Det kan leies og finnes på Algrøy i Øygarden

og er kanskje et alternativ for noen i ferien i år?

Jeg tenkte litt på å leie det til neste høst, men da trenger jeg ett til…

For man kan ligge og se på stjernene i det, og hvem vil ikke det ?

På bilde nr. 3 med innkjøpene siste uken er det noe jeg brukte i helgen som jeg ikke har brukt siden jeg var liten, men det trenger jeg et eget innlegg om.

Kjenner det i kroppen enda, føler meg helt  mørbanket…

 

 

Finnes det alver…?

Det er en hel uke siden…

at jeg kunne lukke opp porten …

og booke meg inn her…

Nei, ikke akkurat meg…

Men før jeg kom så langt som til å se en eventyrverden, som min søster og hennes mann hadde laget som gull av gråstein,

noe var forresten plassert der fra før…,-

-,dro vi avgårde på helgetur…

Min datter, to barnebarn og jeg  kjørte til Stavanger…

for å henge med familiemedlemmer som bor der.

De to minste på 5 og 9 oppførte seg så og si eksemplarisk på hele bilturen …

Vi var ikke fremme før nesten natten og det var min datter og de to små som booket  seg inn i Alvehagen til søster…

Det er det den kalles, og her er så vakkert  at jeg er nesten sikker på at det må bo noen alver her…

Her er vi på tur i kolonihagen dagen etter. Det er lov å se seg omkring til faste tider.

Området er fullt av hager som blir godt tatt vare på av alle eierne…

Jeg. Booket meg inn her i stedet for…

Leiligheten  til søster, et lite stykke unna hagen ble min base i pinsehelgen.

Den stakkars, arme mannen hennes måtte i Nordsjøen, men jeg vet at jeg hadde kunne bo der selvom…:)

Den firbente var hjemme, men så lenge hun fikk oppmerksomhet og fikk ha lekene i fred , var alt i orden…

Jeg følte meg heldig, som kunne bo på søsterhotell i tre netter og hilse på en del av familien som jeg ikke akkurat ser så ofte…

Her på besøk hos en niese og hennes familie. En koselig dag med barn og voksne , grilling og nytt-hus-befaring…

Ett aldri så lite tre-søsters-treff siste kvelden…

før vi igjen var tilbake der vi hørte hjemme og jeg fikk meg en bitte liten hvil før jeg måtte avgårde på nattevakt.

En godt utnyttet helg, der jeg ikke gjorde noe særlig nytte for meg , men bare kunne henge med og være tilstede…

 

LOV eller ikke…og litt fra gårdsdagen…

Her på dette bildet er det ingenting som ikke er lov…

Tror jeg…

Men tar det med her bare for å vise hvor nydelig det er når japansk kirsebærtre blomstrer i hagen…

Oppi den lille vasen her på kjøkkenbordet står vel noe som strengt tatt ikke er lov å ha inni hus…

Og nei, jeg sier ikke hvor den finnes…

Liljekonvall altså…

Er dette lov da?

Å vise bilder av barn og barnebarn på so.me?

Jeg spurte og jeg fikk lov, ellers vet jeg akkurat hvilke regler som gjelder i min familie og hvem og hva jeg får vise bilder av. Og jeg spør på forhånd.

Bildet er av svenskene, min yngste datter og barnebarn som jeg ikke har sett på nesten ett år…

Hun har på seg bunaden som har vært min, og som jeg er så glad hun bruker nå…

mest av alt fordi jeg slipper å ta den på mer…:)

Gårdsdagen var vi 7 personer, 4 generasjoner,

her hjemme og feiret dagen.

5 besøkende, og det var lov.

Min nære familie, men for aller første gang

ingen av mine 4 barn.

Dagen var veldig fin likevel, selv om jeg skulle ønske jeg var litt mer våken…

Men både rømmegrøt m/tilbehør og denne

ble servert, og tilbakemeldingene var heldigvis gode…

 

 

Jeg liker aller best denne kaken…

Natt til 17 mai jobbet jeg, og på jobb var det stille og rolig.

Da satte jeg meg ned og leste i arkivet i bloggen min

om det jeg hadde skrevet fra 17.mai i årene som har gått…

De 7 årene jeg har blogget har jeg ALLTID jobbet natten til 17 mai eller natt til 18 mai og jeg tror jeg har gjort det alle de 10 årene jeg har jobbet på natt der jeg er nå.

Så jeg har bestemt meg for at til neste år har jeg tenkt å be meg fri.

Det må jo være lov?

 

 

TENK at det finnes …

 

slike fantastiske steder så nær der jeg bor …

som for noen timer kan få en til å glemme alt

negativt som skjer, både fjernt og nær oss…

Bare ved å VÆRE i turen…

En dag i midten av 6 netter, der det til alt overmål var godt turvær.

Det var torsdagen sin det..:) Det var jo selvsagt mange som hadde det samme målet for dagen som oss…

Kystpasstur i finværet på en helligdag.

Det var fjære så vi kunne bevege oss inn her i grotten da vi kom frem…

Den blir jo full av vann når det blir flo så glem å telte her…

 

 

Turen til Bekhilderen i Telavåg var en unik turopplevelse

En spennende løype over smale stier i brattberget…

opp og ned, hoppe over gjørmepytter…

og forsering av kampesteiner før man kommer til selve diamanten som er grotten i Bekhilleren.

Ekstra viktig å være litt årvåken denne siste etappen over steinene…

for jeg innrømmer at det var nære på etpar ganger at jeg ikke gikk på “håvve” i steingrunnen…

Etter turen var jeg ganske sliten, og når jeg tenker meg om så var det nok all hoppingen som jeg ikke er så god til lenger…

For deler av løypen skulle jeg gjerne hatt på meg støvler.

Litt gjørmete, og om man da ikke kunne hoppe langt nok, vel da hadde det blitt gjørmebein…:)

Med Sølvi som hoppet foran gikk det bra, ingen av oss ble hverken våte eller gjørmete eller falt…

Eneste vi falt for var selve turen og målet…

Er du i nærheten av Øygarden og har tid og mulighet til en opplevelsestur  i naturen, så velg gjerne Bekhilleren i Telavåg som førstevalg

Jeg sier ikke mer. Det var overveldende…

 

 

 

 

NEI, ikke alene enda…, og fineste plassen?

Dette tror jeg er det fineste turmålet i Øygarden og i kystpasset?

Jeg har mange mål igjen, men akkurat denne turen var bare nydelig, både løypen til den røde postkassen , -turmål Grana, og utkikksplassene underveis…

Det er i Telavåg vi -Sølvi og jeg-befinner oss og er akkurat en uke siden med passe varmt vårvær…

Et stykke å kjøre, så vi gjorde oss ferdige med to turer her denne dagen…

Denne helgen dro de i søre enden med seg mor på blåtur, og jeg skulle plutselig være helt alene i en stor tomanns bolig…

Men jeg får si som et barnebarn sier av og til

“jeg er ikke klar for det”…

Da var det flaks at det passet noen å være på overnatting…

 

 

 

Da kunne de også inspisere hagehytten som er helt ny,

og blir slik jeg vil ha den litt etter litt…

Yngste sønn dro hjem etter noen timer mens eldste datter og to barnebarn ble igjen og “passet på mormor” til i dag…

Etter frokost i dag, og før regnet satte inn, kunne vi kombinere en heller kort kystpasstur til Rubbegarnståna – Hellesøy, med geocach…

De fant  hemmeligplassen og en boks med små ting de kunne ta med, mot at de la fra seg noe annet…

 

 

 

Etter å ha spist søte saker på en benk dro vi hjemover og øvde på kornettspilling. 9-åringen må øve til 17-mai…

Ikke visste vi at mor var hjemme igjen allerede og lå og sov ovenpå…

Men hun bedyret at vi ikke hadde vekket henne…:)

Datter og barnebarn har dratt hjem til seg selv og alle her i huset er hjemme, og da er alt såre vel til å ta fatt på en ny uke…

 

 

På ville veier…

Fuglavatnet heter denne turen som man får klipp i hjerteform i kystpassheftet…

Det var fredagens kystpass-og søstertur.

På veien rundt vannet om ettermiddagen var det i grunnen heldig at det ikke var noen langtur, for turene har svært ulik lengde og tid…

Da vi var avgårde fikk jeg en ekstravakt på veien og hadde derfor tid til å kjøre hjemom og ordne meg klar for nattevakt…

Gårdsdagens tur ble en god del lenger enn vi ante…

Tur til Sauafjellet. Sølvi er med, og hun vet hvor vi skal starte…

Som i går er det “Turar midten” i kystpasset.

 

Oppover gikk det, da får man jo pulsen opp så det er bra. Først landet vi på feil topp, men vi kan jo ta noen bilder…

Så fant vi rett topp og postkassen.

Dere forstår vel at det går an å gå seg litt vill her når det ikke er merket for de med TMPR…

 

Aldeles nydelig rasteplass for dagen før vi gikk tilbake.

Trodde vi da…

På hjemveien møtte vi på denne

Og den ser jo virkelig ut til å ville fortelle oss noe…

“Stopp en halv, dere er på ville veier f.eks…”

Ja, vi gikk feil og jeg tror at Sølvi har et snev av samme diagnose som meg

TMPR- total mangel på retningssans…:)

Vi kom oss hjem før det ble mørkt…

Skrittelleren min viser 17579 skritt, og jeg mistet foruten noen gram,

ja, jeg mistet brillene mine…

Så om noen finner etpar oppi lyngen i nærheten av sauafjellet vet dere hvem “misteren” er…