Etter å ha vært hjemme en stund har jeg gjort meg noen tanker om turen vår.

Jeg er glad at jeg ikke lot mine begrensninger hindre meg fra å vandre de 116 km fra Sarria til Santiago.

Jeg hadde før turen lest endel fra ulike mennesker som hadde vært på vandring.

Vi møtte mennesker i alle aldre, og fra mange ulike land og jeg tror nok at grunnen for å legge ut  på vandring kan være så ulik, men lysten til å gå pilgrimsleden var den samme hos alle.

Det var mange som vandret alene , noen i store grupper , flertallet i små grupper eller som oss , bare to.

Jeg hadde ikke villet vandre alene, at jeg tok turen sammen med en søster, var for meg svært viktig.

At vi kunne legge opp turen fra dag til dag , uten å være avhengig av andre, og ikke måtte komme frem til et avtalt sted, det kjentes riktig for oss og gav meg en egen ro.

Og her overrasket jeg meg selv. Jeg liker forutsigbarhet, her var det ikke mye som var forutsigbart. Vi visste ikke hvor langt vi kom til å gå, vi visste ikke hvor langt det var mellom stedene vi kunne spise  og overnatte. Vi hadde svært lite komfort med oss og det var interessant hvor lite man egentlig trenger…

Jeg hadde trodd at jeg kom til å løse problemer ila. turen og at jeg hadde med meg bekymringer hjemmefra  i sekken. Men jeg kjente meg harmonisk, rolig, og lett til sinns. Det var bare føttene som plaget meg…

Noen legger ut på vandring for å finne seg selv…

eller kanskje finne andre…

Om jeg ikke har funnet meg selv i en alder av 56 år, så tenker jeg at det toget har gått…:)

Og å finne andre, kanskje en spesiell en, det tror jeg at man kan om man vil og er klar for det, jeg så ingen Hugh Grant, og ikke så jeg etter heller…:)

En erfaring jeg har gjort på turen er hvor stor virkning lyset har på meg. Selv om jeg ikke sov altfor mange timer og selv om jeg stod grytidlig opp og vandret ,kjente jeg meg  opplagt og våken dagen igjennom. Jeg tenker på hvor uopplagt jeg kan være når jeg jobber mye. Og bare på natt.

Jeg har erfart at jeg kan gå langt og lenge og at kroppen tåler det. ikke hatt vondter i rygg, hofter selv om jeg har sovet på mange ulike underlag, og jeg tror det at vi beveget oss i det tempoet vi gjorde gjennom dagen , at både kropp og sjel hadde godt av det…

Det som har gjort meg både forbauset og litt oppgitt på turen er hvor få i serviceyrker der vi oppholdt oss som kunne kommunisere på engelsk…Jeg hadde ikke forventet det…

Og maten. Vi gikk gjennom landbruksland på sitt beste , men jeg gir ikke tommel opp for maten. Spesielt for fraværet av frukt og grønt. Jeg synes det var merkelig. Men paellaen var god , og den ferskpressede appelsinjuicen, og de svære egg/potetomelettene. Og bakverkene i Santiago da…

Om du har lyst og tenker på å vandre caminoen, så er det mulig for de aller fleste. Om man kan bruke tid, gå i sitt eget tempo, og legge turen opp etter sine egne forutsetninger.

Man kommer frem og det svært tilfreds… Jeg vil rett og slett anbefale alle som har tid og lyst og ikke har altfor store begrensninger om å vandre i vei…

Lover en fin opplevelse!