Mitt barnebarn på 2,5 år har så vidt begynt å snakke i telefonen med meg. Kunsten å snakke har han lært seg for en god stund siden, snakker rent, og har et ordforråd som en konfirmant.
En dag han skulle snakke med mormor i telefonen sier han ganske bestemt :»mormor er en gammel dame».HVA ER DET DU SIER? ? Å, neida , mormor er slett ingen gammel dame! Jobber om natten , og trener om dagen (av og til da) og noen «krøller» må man få ha i fjeset uten å være gammel av den grunn.
Men mormor er så forferdelig redd for deg. Ikke kan jeg ha deg alene på overnatting-tenk om du sluttet å puste, eller ble syk, eller jeg ble syk. Vi skal nok ta det igjen senere når du har lært deg å ringe 113, bare sånn i tilfelle? Ikke tør jeg ta deg med i bilen, det kunne jo hende noe? Noe nærmere forklaring fikk jeg ikke av mormor er en gammel dame utbruddet , helt til jeg kom på at det er meg selv som sier det til deg når vi er utendørs , og du løper fra meg, eller du er uforsiktig på annen måte, det er da jeg bruker det for alt det er verdt: « Du må huske på at mormor er en gammel dame». Man skal jammen akte seg for hva man sier til barnebarn?
Den gamle damen tar den gamle treningsbagen sin , og skal prøve å gjøre en innsats?
En dag spurte jeg min far om han kunne lese noe for meg, jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men har hørt det er skrevet av en som har jobbet med demente menneskergjennom mange år.
Jo da, det kunne han nå gjøre. Parentesene er min far sine ord og uttrykk.
NÅRJEGBLIRDEMENT
Når jeg blir dement(men eg e ikkje dement) så vil jeg at livet mitt skal være enkelt, overskuelig og forutsigbart, slik at jeg kan gjøre det samme hver dag på samme tidspunkt, fordi det vil ta tid for meg å lære nye ting og akseptere det nye.
Når jeg blir dement, så vil jeg at du snakker rolig til meg, ellers blir jeg redd og føler at du kan bli sint på meg. Du skal fortelle meg hva du gjør , og hvorfor, og du skal gi meg enkle valg og respektere hva jeg velger.
Når jeg blir dement(men eg e vel ikkjeså veldig dement?)ville det være godt om du tenkte på at jeg skulle ha gode opplevelser, især er det viktig at du forteller meg om det som skal skje før det skjer.
Når jeg blir dement har jeg bruk for å sove og hvile, (jau,jau, men eg e vel ikkje såveldig dement, e eg vel Marie? ) ofte mer enn det jeg selv kan, og du kan, akseptere. Det verste er at når jeg skal sove er jeg redd for at jeg ikke skal våkne igjen.
Når jeg blir dement kan jeg kanskje ikke spise med kniv og gaffel, men jeg spiser godt med fingrene, så la meg få lov til å gjøre det-og sove med hatt på om jeg vil (ja, då e eg dement..)
Når jeg blir dement kan jeg ikke lenger huske hva jeg vil-så lær meg å peke på det jeg ønsker.
Når jeg blir dement hender det at jeg blir ondskapsfull og får humørsvingninger. Dette gjør at jeg føler meg avmektig og hjelpesløs.
Når jeg blir dement og sier at jeg vil hjem, er det godt om du setter deg ned ved siden av meg og snakker om hjemmet mitt, og minmor og mine søsken,-fordi du vet at når jeg sier jeg vil hjem er det fordi jeg føler meg utrygg akkurat da.
«Skriv at du har vore på besøk hjå din demente far», sier min far, når jeg tar frem dagboken hans for å skrive litt i . Jeg besøker han på sykehjemmet, eller forresten sjukeheimen som det heter der ute i havgapet.
Min far har hatt diagnosen Alzheimer i ca. 7 år, og har lang fartstid i å irritere på seg andre mennesker. Først og fremst min mor, deretter andre i familien, naboer, og andre mennesker som kommer i hans vei.
Han har galgenhumor så det holder, det skal han ha, men han kan av og til bli for mye av alt.
Spesielt dette med å få folk til å bli lei seg, fornærmet og sint. Må han virkelig si alt han tenker? Det virker som han ikke har sperrer for noen ting lenger. Og akkurat det er et trekk med denne sykdommen . Man mister hemninger.For dette er ikke min far, ikke slik jeg kjenner han, og som hans datter greier jeg å skille mellom min snille, gode og omsorgsfulle far, og det Alzheimer gjør han til.
MEN: Hvor mye skal man respektere hans rett til å «lire av seg» det han måtte finne for godt? For det er langt fra akseptabelt alt han kan få seg til å si. Å more seg på andres bekostning synes jeg er et dårlig trekk. Man kan unnskylde , dekke over, eller rett og slett vise at dette finner man seg ikke i at han sier. Og innimellom går det opp for han at han har gått over streken. En dag mor vår var ordentlig lei av han, hadde han skrevet til seg selv på en lapp:
» Magnus. Du må frå i dag ikkje snakke og spørje så mykje. Det er mange som ikkje likar det.Snakk lite og helst berre når folk spør.»
Alt har blitt så mye bedre etter han fikk fast plass på sjukeheimen. Jeg må likevel si at jeg , selv om jeg synes det er interessant å følge hans siste reise her i livet, med Alzheimer som følgesvenn, så gruer jeg meg til den dagen kommer da han ikke lenger kan uttrykke seg .
For sannsynligheten er stor for at det kommer til å skje. Mange mister språket, og evnen til i det hele tatt å kommunisere. Det synes jeg er det aller verste, når ordene ikke har noen som helst verdi lenger og man ikke kan kommunisere verbalt .
Ofte er det da aggresjonen kommer. Og dette håper jeg vi alle slipper å oppleve .Og at han kan dø engang med verdigheten i behold.
Før min far kom på heimen prøvde han seg, som så mange andre i hans situasjon, å gi oss dårlig samvittighet for at vi ville sende han fra oss . «ja, ja, sa han. Ein far kan ta seg av mangebarn , men mange barn kan ikkje ta seg av ein far.» I dagboken sin den siste dagen han var hjemme hadde han skrevet en liten avskjedshilsen:
«I dag køyrer kona mi meg til sjukeheimen . Stakkars Magnus»
Gjett om min mor fikk dårlig samvittighet?.
På sjukeheimen ser vi at han har det godt, og han beundrer ofte de mange rosene han får.
«ja, ja, eg kan sjå at det er mange som er glad i meg.»
Min far kommuniserer fremdeles godt, både muntlig og også litt skriftlig ved at han fremdeles skriver i dagboka si?
Jeg har igjen sett på TLC-24 timer på legevakten.En av pasientene er en gammel enkemann som savner sin kone, og forteller om en av sine kjærlighetsgester til henne : «Jegla meg alltid 10 minutter før hun la seg, og da på hennes halvdel av sengen , så når hun kom, hadde jeg varmet sengen til henne, og lagt meg over på min egen kalde halvdel?»Noe så skjønt!
Men det sier jeg, håper hun ikke hadde problemer med overgangsalderen, for da hadde det vært bedre med en stor ispose i sengen. Når hun kom for å legge seg, hadde det vært fint om mannen satte på en vifte ved hodeputen på kald luft , såen vifte ved fotenden på kald luft. Deretter kunne han finne frem den tykke dundynen sin og holde seg under den så bare nesetippen synes, og det hjelper ikke be om nåde, for damer i overgangsalderen er mektige og vet hvordan de må ha det?.
En av godene med overgangsalder (ja, jeg innrømmer det), er å være singel og ha sin egen 1,80 seng i det kaldeste soverommet i huset?Her inne er så kaldt atungene, når de skal hente sjokolade og brus (her er oppbevaringsrom for disse sortene her så det holder seg kaldt og ute av syne..)lurer på om noen har dødd her .
Det finnes en lang rekke midler for overgangsalder, fra de mest harmløse sakene til mer farlige saker, les: hormoner, som man kan proppe seg full av , men også kan dø av?
Julaften var på hell, nissen hadde vært her, og den aller minste var oppvartet på alle mulige og tenkelige måter, og hadde omsider kapitulert til drømmenes land. Gavene var åpnet, ingenting måtte byttes, og vi var en svært fornøyd gjeng. jeg har,- av en eller annen grunn-, barn som alltid har vært glad i spill. Noe jeg aldri har likt. Husker med gru Ludospillingen som barn, jeg tapte alltid og var en sur og dårlig taper?
I alle fall , her skulle spilles, de unge benket seg i ene enden av stuen og mor ble høflig spurt om å være med enda de visste svaret. Jeg befant meg heller i sofaen, med føttene høyt hevet og god vin i glasset, klokken var tross alt godt over midnatt. Men her var en annen gjest her, som for første gang skulle sove her, og ikke gikk med på noe annet (dvs. eierne gikk ikke med på noe annet) enn å være med i det gode selskap. Han er av en litt annen rase enn meg og vi satt der og skulte på hverandre. Jeg tør aldri være alene med han, selv om det skulle være interessant å vite hvordan vi hadde reagert, begge to?. Men han satt i min nyervervede stol som ikke engang katten får sitte i, og jeg fortalte han at jeg egentlig ikke var så fornøyd med det, men siden det tross alt var Jul? og siden han har så nydelige øyne?, og siden det blir lenge til neste gang?
Gjesten er hunden til min datter og hennes familie og er en Husky med noen vakre blå øyne, det er forresten en hun?vi holder ut med hverandre når vi må, for man kan ikke velge sin familie ?
Og min skjønne pusekatt , den var henvist til et annet soverom i huset , men den hadde det ikke så verst, god mat hadde den, og egen katteluke til å komme seg ut og inn i huset, og den greide selvsagt å klore den blåøyde Huskyen før den ble plassert på rom for seg selv?..
Vi er inne i en tid for omtanke og ettertanke. Det blir litt mer synlig hvem som bryr seg om hverandre, og hvem som slett ikke gjør det . Vi snakker jo om det,- hvor skal du være i år, og med hvem. Noen er alene uten å velge det selv, eller er alene fordi de har valgt det.
De fleste vil være sammen med andre som betyr noe for dem, de man kjenner godt, er glad i ,de allernærmeste. Noen har dårlig råd og strever med det, andre har nok med penger men kanskje ingen å være med i år. Noen er ensomme for valg de har gjort, eller andre har gjort for dem?
Noen reiser bort fra Jul og julefeiring. Andre betyr ikke julen noen ting som helst for.
Media tar opp omtrent det samme hvert år, Og noe er vel litt sant for mange av oss. Vi bruker for mye penger, vi gir for mye og for store gaver, vi gir ikke nok til de som trenger det, vi spiser for mye, drikker for mye, vi er ikke inkluderende nok osv.
Når man har voksne barn, og spesielt når man får barnebarn, blir Julen annerledes. Det er ingen selvfølge at vi skal være allemannsamlet lenger. Det blir kanskje annenhver jul med noen. Det skjedde oss i fjor, at min nærmeste kjernefamilie var splittet, siden rettferdigheten sa annenhver jul med barnebarn.
Min datter skrev et nydelig brev til oss på Julaften:
«Hei og god Jul i huset.Det blir en annerledes Jul i år, spesielt for meg. Jeg kommer til å savne alle. Savne til å le i kirken med A, og få halvhjertet kjeft av mamma for det. Jeg kommer til å savne når mormor ler høyt av lett dårlig humor, og F sine ikke helt seriøse kommentarer til morfar. Morfars blikk når det kommer noe ekstra i kaffen. Og vårt alvorlige fjes når mormor leser bibelvers. Jeg kommer til å savne når J blir litt plaget bare for at vi er glad i han, og ikke minst mammas stress. Og når mamma senker skuldrene og kan le med mormor. Regner med maten på T er cirka lik, og håper på hjemmelaget riskrem. Uansett så må nye tradisjoner skapes enten man vil eller ei. Og E (mitt barnebarn) er uansett verdt såpass. Kos dere masse i Julen. Jeg kommer til å tenke på dere hele tiden. Glad i dere.
Klem fra årets outsider»
I år samles vi hjemme her på selve Julaften, mor og barn pluss barnebarn og en annen «outsider».
« svensken» i familien har allerede gjort entre, vi har hatt besøk og skal i besøk, Oglever noen ukermed fare for høyt blodsukker og for høyt kolesterol.
For meg blir det viktigere med årene at klanen samles, har tid til å treffes, være sammen og snakke sammen. Og selvsagt god mat er en viktig ingrediens her.
Siden vi er inne i denne tiden for omtanke og ettertanke, la oss i det minste gjøre det så godt vi kan, for dem som på en eller annen måte angår oss, og for dem som vi bryr oss ekstra mye om. La oss være snille med hverandre!
Om det er noen vi ikke bryr oss om- la oss gi dem fred .Ønsker alle en GODJULETID OG JULEFRED
Blir denne ferdig til jul kanskje?
Hilser også fra min firebeinte og kameravennlige samboer
Min voksne og fremdeles hjemmeboende sønn , som alltid har ting på gang og sjelden befinner seg på hjemmebane,- og derfor er ok å bo med-, har nå tatt mors plass i sofaen samt kontroll over tv`n.
Vi snakker MANDELOPERASJON.
Jeg forstår at han gjennomgår et lite Helvete. Mor var svært god å ha da han for første gang skulle få narkose, og slett ikke var sikker på å våkne igjen..mor tilbød seg selvsagt å holde han i hånden mens han gled inn i narkosen og være den første til å holde rundt han når han våknet igjen som en skjelvende bylt.
Da han etter en stund kom til hektene og fikk tilbud om smertestillende i stikkpilleform av legen-her var snakk om mandler store som fotballer må vite- , var han litt kjekkere :» å, nei, ikke denne gutten nei, der går grensen, stikkpiller øh nehei. Alt skulle gå peroralt for seg. «ta stikkpillene dine du gutt», sa legen, som visste hva han snakket om.
Da han senere på dag kastet inn håndkleet og bønnfalt mor om å komme seg på apotek etter stikkpiller, var det ikke mye tøffe toner igjen.
Slik gikk dagene:
Dag 1: stikkpiller og saftis.
Dag 2: stikkpiller og saftis.
Dag 3: Litt lunken havresuppe, saftis, milkshake. Snart avmagret nå..
Dag 4: Litt mer avansert i dag: Tynn potetstappe, rett i koppen suppe, og saftis?
Dag 5: Kjæresten kommer med energidrikker, men vi måtte sende henne hjem fordi hun begynte å kaste opp, og forhåpentligvis er det en bivirkning av en penicillinkur hun tar nå, men om det er oppkastsyke , guhjelpe meg , det er det det siste han trenger nå?
Dag 6: Paralginforte supp er hentet på apotek, fremdeles tyntflytende føde, han drømmer om hamburgere, pommes frites og annen søppelmat, for ikke å snakke om yoghurtnøtter som er det beste han vet, og han får løfte om at mor skal lage himmelsk god mat når han bare kan spise igjen.
Og når kan han begynne å snuse igjen? Det er for øvrig den eneste fordelen med mandeloperasjon?
Slik går nå dagene?
I dag ville han «gjøre noe». Han fant frem finskoene og ville pusse sko, for her var fest i luften om en uke. Jeg plager han litt, tar snapchat og sender rundt til øvrige familiemedlemmer og sier at det er ikke sikkert han får bruk for de skoene lenger, Hihi, mor har jobbet for mange netter nå, det er omtrent som å være litt fyllesyk.
Som voksen singel nattarbeider kan jeg, når jeg har fri, sitte oppe så lenge jeg vil uten at noen arresterer meg av den grunn. jeg har ikke lenger barn som må følges opp om morgenen, jeg har ingen mann som vil legge seg klokken 22.00 og ha middag på bordet dagen etter , jeg har fjernkontrollen for meg selv-slipper å se på krigen eller ,for meg, uinteressante «fiske tuna» programmer , og jeg har funnet noen favorittprogrammer jeg liker å se på kanalen TLC.
24 timer på legevakten-reality program fra ett akuttmottak i London-, er ett av mine favorittprogram om natten. Da jeg reflekterte over hvorfor jeg liker akkurat dette programmet, tenker jeg det er fordi det er et reality program, spennende, uforutsigbart-her er mennesker som overlever mot alle odds, og mennesker som dør.
Jeg liker dette programmet mest fordi man får høre historien til menneskene som man først starter bekjentskap med i en svær sårbar situasjon- på vei inn til akuttmottaket-, man får høre livshistoriene deres, og hvordan det gikk med dem i ettertid. Jeg liker livshistorier. Dette programmet blir man også kjent med mange av de fantastiske menneskene som jobber her på akuttmottaket.
En av dem sier: «Når man er på vei inn til akuttmottaket og noe alvorlig har skjedd, glemmer man ubetydelige ting og innser at det eneste som betyr noe er om man overlever eller dør : Det som som virkelig betyr noe da , er om du er elsket og at du ikke er alene?»
I sårbare situasjoner i livet, noe vi alle vil oppleve, blir det mer tydelig . Har jeg noen som bryr seg om meg, er noen her for meg?, er jeg elsket av noen?, er det noen som tenker på meg?, noen som vil meg vel? Noen jeg kan stole på?
Gode relasjoner er viktige hele livet , og spesielt blir det viktig når vi trenger trøst og hjelp med livet..
Long Island Medium: Det handler om et medium, en voksen dame som snakker med de døde. Hun hjelper mange til å få det bedre på vår side av livet , og overbringer viktige beskjeder fra de som har gått bort. Mange kan få det bedre i dette livet når de snakker med et medium, det være seg ting man lurer på, noe uforklarlig man har opplevd? jeg tror på at skytsengler finnes, de er der for å ta vare på oss og hjelpe oss når livet er vanskelig. Det kan også være noen som opplever det frustrerende og føler seg hjemsøkt og utrygg i eget hjem. Det åndelige finnes i så mange ulike former. Jeg kjenner et dyktig medium , så om det er noen som føler for det så ta kontakt
voksen dame med mye livserfaring, har voksne barn og ett barnebarn, utdannet Hjelpepleier – av den gamle sorten – i dag kalles det Helsefagarbeider. 2 år videreutdanning i psykiatri for helsefagarbeidere. Jobber ca. 100 % natt og er et utpreget nattmenneske. Lite familievennlig vil vel mange si. Ja, det er det. Lite kjærestevennlig og kanskje. Ja, det er kanskje det.
Det er vel, – i tillegg til at jeg er et nattmenneske ? min vei å tjene til livets opphold på. Som alle vet blir man ikke rik i mitt yrke, ikke på penger, men på mye annet. Det er ett av mine livs valg.
Jeg beklager meg av og til, spesielt når bilutgiftene blir skyhøye, og regningene tar for mye av min sårt tiltrengte hjelpepleierlønn, «Finn deg en mann å dele utgiftene med», sier en av mine mange søstre.» «Det blir som å velge mellom pest eller kolera», sier jeg. Pr. i dag er valget mitt enkelt.
Gift-jeg har vært der, Samboer med mine, dine barn? Vært der også, alene (liker ikke ordet enslig forsørger) med flere barn. vært der i mange år, og voksen singel dame, der er jeg fortsatt.
Selvstendig, tøff og fryktløs vil noen si. Små-nevrotisk, pysete, distrè vil andre si.
Jeg mener selv jeg er et nysgjerrig menneske, er omsorgsfull, svært familiekjær-som mange andre foreldre sier jeg: Har familien min det bra, har jeg det bra.
Jeg er åpen for at det finnes mye rundt oss mennesker som vi ikke kan se, jeg tror at det finnes ånder rundt oss, det er mange som opplever det, mange flere enn vi tror. Jeg tror at engler finnes, jeg tror at det finnes UFO` er. Det handler om å tro på det som ikke er håndgripelig, og for meg er det en berikelse. Så får heller noen kalle meg naiv, godtroende eller hva de vil?
Jeg er vel litt av alt, tenker jeg. Men en ting er sikkert. Om natten er jeg for det meste våken, kom innom og vær med meg av og til, om du også er våken.
Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.
Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.
Bloggen Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.
Hashtags Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/
Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere – det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.
Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.
