ENDELIG framme….

“Kortid er vi framme?”

Det har vært det store spørsmålet til far vår den siste tiden…

Hvor mye han forstod at det bar mot slutten, det vet jeg ikke, men han bevarte språket nesten helt til siste slutt…..Det som jeg alltid var så redd for at han skulle miste….

Vi har vært hos deg døgnet rundt i det siste. Du skulle slippe å være alene far, for du var så tydelig på at du ikke ville det…..

vi hadde mulighet til å være hos deg , fordi vi er mange , og fordi mor vår gjorde en svært stor innsats. Hun flyttet inn og sov hos deg hver natt. Da var du trygg….

Alzheimer har vært din følgesvenn i mange år, og har selvsagt tatt en bit av det som var deg. Likevel var du den samme for oss. Følelsene dine var der, det milde vesenet ditt, humoren din, de gode kommentarene, glimtet i øynene dine når du ertet oss…Du har alltid hatt ordene i din makt..

“Kortid er vi framme”? 

Det var ikke så lett å svare på , vi prøvde oss med det meste…..

Men dagen i går ble til natt, og så endelig var du der…Du var framme…

Hvil i fred far!  Vi kommer til å savne deg, men vi skal huske deg, og snakke om deg ,med et smil om munnen….

 

Gje meg handa di ven, når det kveldar.

Det blir mørkt og me treng ei hand.

La dei ljose og venlege tanker

fylgje oss inn i draumars land.

La varmen frå ein som er glad i deg,

tenne stjerner i myrkaste natt.

Gje meg handa di ven, når det kvelder.

det blir mørkt og me treng ei hand

 

Varme tankar  og hender som trøyster,

er som sol over frosen jord.

Kjenne varmen frå ein som er nær deg,

gjev langt meir enn store ord!

Lat varmen frå ein som er glad i deg,

tenne stjerner i myrkaste natt

Gje meg handa di ven, når det kveldar

Det blir mørkt og me treng ei hand.

16 kommentarer

Siste innlegg