Den siste uken har jeg møtt og tenkt på mennesker som venter…Jeg har jobbet noen netter i påsken og møtt de som bare venter på at en de har kjær skal få dø. Da kan ventetiden bli lang, spesielt om natten…Det kan være en utmattende prosess å vente , ofte i flere døgn på at ens kjære skal få slippe….
En annen som har ventet denne uken er far, han har ventet på at han noen skal hente han hjem til flokken sin-“eg skal vel heim snart”? Selv om hukommelsen er heller dårlig så er følelsen der, at de kommer vel og henter meg snart? For det er viktig for han også å få være en del av flokken, det er vel det vi vil de fleste av oss, være med flokken vår..
Så har vi en liten gutt som ventet på å bli tre år. Han har fått høre ganske manger ganger i det siste at han “snart er stor gutt-3 år.” Han gleder seg til å ha besøk med gaver og være midtpunkt…Det skal man jo når man er 3 år….
Den døde fikk endelig fred og de pårørende en avslutning….
Min far fikk være med flokken sin, flere dager , han er enda en av oss , selv om han han bommer på nesten alle navn, så skylder vi det bare på Mr. Alzheimer. Det viktigste er at han fremdeles er verdt noe for oss, og vi for han…
Mitt barnebarn ble “stor gutt-3år”, var midtpunkt i et utvalg av flokken vår og storfornøyd…
Min datter venter fremdeles, på hva hun bærer på…, og vi andre venter i spenning….













