maikensnattblogg

Jeg måtte en tur til sentrum av byen her en dag. Vi snakker julehandel……

For engangs skyld parkerte jeg midt i byen, i en by-garasje. Jeg tok heisen fra garasjedekket og opp, fordi jeg ikke orket å gå 116 trappetrinn.

Jeg liker ikke å ta heis, men gjør det likevel….Det går bra så lenge ikke heisen blir overfyllt……

Å stå som sild i tønne i en liten heis har jeg problemer med, og skal uten å bli flau over det ,innrømme at jeg lider av  klaustrofobi.

 

Vi var bare tre personer til å begynne med, men stoppet på vei opp , og folk strømmet inn.

Til slutt måtte jeg  bare si : “Nå er det faktisk fullt her”.

“Nei da”, sa en av de siste som presset seg inn. ” Jeg  kan jo ikke ta hensyn til hennes angst, jeg har altfor mye å gjøre…….

Nei, selvsagt kunne hun ikke det……….

 

Jeg kunne ha trengt meg ut av heisen….

Jeg kunne begynt å hyperventilere og lage drama…..

Jeg kunne sagt høyt og skingrende: “Tror du jeg synes det er greit å stå i heisen med deg, du stinker røyk lang vei…..

 

Denne gangen forholdt jeg meg helt rolig, og sa ingenting…., og følte etterpå at det var det beste….

Hennes uttalelse fortalte mest om henne, men jeg kunne jo ikke motsi henne  at , ja, jeg kjente litt angst de sekundene det tok….

 

 

 

 

Dette er min nr. 1 til å lage i desember måneden. Brente mandler med vegetarbloggen sin oppskrift.  Blir virkelig gode, sprø og søte.

Bakverk nr. 2 denne uken var colakaker. Jeg googlet og fant oppskrift på nettet. Er første gang jeg baker disse, men de blir nok et fast “julefølge”.  Noen søstre gav meg ideen, siden de baker denne sorten…

Og disse sjokolade-ris-bollene finnes trolig flere oppskrifter på.   Jeg fikk min av en kokk jeg kjente en gang. og den er slik:

2 EGG,  250 gr MELIS, 1,5 ss KAKAO, 2 ss KAFFI (trekt), 250 gr. DELFIAFETT, 1 KOKESJOKOLADE,  en halv desiliter FLØTE.  Ca. 100 gr. RISKORN

 

 Smelt delfiafettet og kokesjokoladen og la dette avkjøles .

Visp egg og melis til eggedosis.

Tilsett kakao, kaffi og fløte.

Hell sjokoladeblandingen i eggedosisen litt etter litt, mens du visper.

Tilsett riskorn til slutt.

Lag bollene så små el store du vi,l og putt de i fryseren til de skal spises! 

Lover at de blir “de beste”…

 

Har vært hos min datter også en kveld denne uken.  På mamma-har-svømmedag-pass….

Pappaen og jeg har funnet en rutine. 

Mormor tar seg av baby til den lille får  flaskemat. Da “svitsjer” vi. Så får mormor ansvar for legging av tre-åringen.

Vi to “krangler” stadig om tannpussen.

Mormor: ” vi må pusse skikkelig, for det er mange kariusser og baktuser her.”

Småen: ” Nehei, det er bare en karius. Han med de svarte håret og en baktus. Han med de røde håret”

Mormor: “Det er mange av de, og de er helt like, derfor må vi pusse skikkelig”

Småen ser på seg selv i speilet, frem med pekefingeren, og sier: ” Jeg går inn til pappa og sier at du tar feil mormor”….

Han sa faktisk ikke at jeg løy, men at jeg tok feil…:)

Det blir leggetid denne kvelden også, og helt stille når vi har sagt godnatt.

 

Blir lite soving for tiden, ikke første dagen jeg er oppe tidlig denne uken, brenner lys og ser at det blir lyst…. 

Pus holder meg med selskap , og jeg ser det er noen småfugler som finner mat på fuglebrettet.

Om ikke noe uforutsett skjer i dag, blir det middagsbesøk her , skal lage svineribbe for første gang i år. Og selvsagt noe vegetar til meg selv…

I kveld er det julekonsert. Konsert med  Fyllingsdalskoret  må jeg ha med meg hvert år.  Da senker skuldrene seg for min del……

Fin adventssøndag til alle!

 

 

Vi har i det siste blitt klar over at far sin tid er her snart……, og da jeg dro på besøk til han i går, hadde jeg på forhånd fått med meg julegaven fra min datter og familie.

Hun har fått laget et fotoalbum av hans to oldebarn (hennes barn) sammen med mine barn og meg på noen bilder. Under bildene står det navnet på oss og hvem vi er.

Jeg hadde så lyst at han skulle få det nå ,og håpte at han kunne se på bildene sammen med meg , for han er så glad i bilder….

 

Han sitter i stolen på rommet sitt ,som vanlig, når jeg kommer. Han bærer preg av å være syk, men han sitter nå oppe….

“Eg er så trøytt”, sier han når jeg hilser på….”ja, men det er helt greit, bare sitt helt i ro (som om han kan annet…) ,så skal jeg vise deg noe. 

Jeg forteller ikke hvem jeg er , han skal få slippe i dag….

Jeg trekker frem den lille sofaen han har og setter meg helt inn til han. Jeg pakker opp gaven ,mens han ser på, og sammen begynner vi å se i fotoalbumet.  Jeg peker på teksten som sier hvem det er på bildene. Han mumler og virker ganske fraværende.

Plutselig ser jeg at han ikke har brillene på seg, og begynner å lete. Jeg kommer på hvor jeg fant fjernkontrollen sist jeg leitet etter den, og ser etter samme sted. Jo, da, i stolen han sitter i . Vi prøver igjen…

Vi kommer til et bilde av deg, der du sitter og holder  den aller minste i flokken,  det er bare noen uker siden…Jeg ser at du blir emosjonell. Så fint, tenker jeg, at du føler så mye enda, det er ikke tomt der inne…., du evner å ta inn det du ser….

 

“Hvem er det som bor hjemme nå”, spør han plutselig.   “Hjemme hvor”, spør jeg og nevner stedsnavnet på hans barndomshjem og mitt barndomshjem.

Det er fars barndomshjem  han vil vite om, og jeg forteller han hvem som bor der av og til, og steller godt med huset, og at han var der sammen med oss for tre år siden…

 

Jeg skal lese litt til deg fra boka di, sier jeg og finner frem boken. Jeg leser for han så tydelig og klart som jeg kan. Det er et kapittel i hans liv , da han gikk på jordbrukskule og samlet på planter sammen med far sin, ute i naturen på hans hjemmetrakter…..

Jeg ser du følger med og blir rørt når jeg leser, og håper du greier å gjenkalle bildene klart i erindringen dine…

Når jeg har vært hos deg en stund til , registrerer jeg at du flere ganger underveis har duppet litt av. Det er helt greit far, du har hatt et meningsfylt liv sammen med mange som er glad i deg. Om du sover bort siste rest av livet ditt, så er det også greit…. Bare du er fri fra angst og smerte , så ber jeg ikke om mer….

“Eg er så trøytt”, sier du når jeg tar farvel for denne gang.

“Det forstår jeg, bare hvil deg du”……….

 

 

Hadde så lyst å dele denne, fordi det er så fint beskrevet hvordan en nattevakt på en demensavdeling kan være……

 

Slik er natta

God 2. søndag i advent!

Dagen har jeg vært alene, men ikke ensom. Jeg sov til kl. 16, og våknet  av en søstertelefon. Koselig å våkne opp til en prat , når man samtidig kan våkne sakte…., og høre nyheter fra familien, både litt dårlig nytt, som vi jo er forberedt på, og som handler om far, men også om forunderlige ting, som handler om å bli passet på…

Ikke meg selv da, selv om jeg også til tider har følt at noen har passet på meg, noen jeg ikke kan ta på eller se…., bare føle…

Men her er noen i flokken som trenger å ha litt ettersyn i livet sitt, og godt når man får høre om ting jeg arkiverer under  forunderlige hendelser……

Da jeg hadde greid å komme meg ut av sengen, fikk jeg sms av min sønn som hadde kjøpt en liten desember-gave til mor , så jeg skulle åpne med en gang.  Han vet jeg ikke får nok av disse:

 

 

Kanskje han er ekstra glad for å være ferdig med en vanskelig oppgave på skolen…..

Utenom har svenskene fløyet tilbake til Stockholm, og selv om det var en snarvisitt denne gangen , så er det ikke så lenge før min datter i alle fall ,kommer tilbake og blir et par uker…..Hun kom hjem her i går kveld med et arsenal av pepperkaker som hun og tre-åringen (tante-barn ) hadde bakt. De to aller minste har fått sin del av oppmerksomheten disse få dagene hun har vært her hjemme , og det var vel det som var målet denne gang, å være sammen med tante-barn….

Ellers så gjør det godt å holde seg innendørs nå når det herjer slik på værfronten, finne frem litt mer julepynt og bli litt stresset av flinke søstrer som sender snap av vidunderlig julebakst…. Jeg skal bake etpar sorter i uken som kommer…. tror jeg….:)

Fin søndagskveld til alle. Jeg drar på nattevakt igjen…..

 

Dette er stort sett det jeg har spist de siste dagene. Innimellom å holde meg i seng, bruke uante mengder dopapir til “snyting”, nyse og banne litt , hive inn på med paraset ,er det suppespising.

Suppen inneholder 4 fedd hvitløk, 1 vanlig løk, 1 halv chilli, tomatboks, litt tomatpure, litt annamafarse, vann og buljong. Samt krydder som gurkemeie, chilli, salt og vanlig pepper.

Det er kjipt å være syk, men kanskje det er kroppen sin måte å si at nå skal man roe helt ned en stund? Da jeg har hatt feber, er det faktisk ikke noe annet å gjøre….

Jeg har fått lest litt, i både det ene og andre, og sovet mye. Jeg har en ide om at det er det som hjelper mest. Sove seg frisk…

I morgen, da skal jeg være frisk igjen, for det holder lenge med noen dager. I morgen kommer også svensken i familien hjem, og har lokket med seg sin samboer. Og selv om de har “tusen ting” å gjøre , så vil jeg i det minste være frisk til å holde de med selskap en stund….

 

Bilde er lånt.

Og pepperkakehuset….Det er en gammel desember historie.  Siden jeg har fire barn, har jeg hatt min del av juleverksted og pepperkakehus-laging. Det er bare det, at jeg har en dårlig finmotorikk, det er få ting som blir vellykket når det gjelder å lage små juleting på juleverksted , samt lage finurlige pepperkakehus….

Jeg har mange år sittet og svettet og bannet inni meg over juleverkstedene som hvert år ble arrangert……men må man , så må man.

Men å lage pepperkakehus , kan man velge, og jeg brukte endel tid på dette. Hjemmelaget selvsagt, og stående greide jeg å få de. 

Helt til et år jeg fant ut at jeg kunne kjøpe ferdige sett ,og bare lime sammen. Dette skulle forenkle og forkorte tiden jeg brukte….

Jeg gikk i gang med limingen, ungene skulle pynte. Men uansett hvor mye jeg strevde, så ville ikke ting komme på plass. Alt gikk regelrett i oppløsning.

Og det gjorde mor selv også. Til slutt så “klinte jeg” pepperkake -sakene vegg imellom, og lovte dyrt og hellig at jeg aldri mer skulle lage pepperkakehus.

Det løftet har jeg holdt! Om ungene mine fikk noen varige men etter dette , tror jeg ikke, men huske det , det gjør de…..:)

 

 

Det skal smakes på og fortæres mye ulik mat i Desember måneden. Jeg har før vært en del av kjøttmarkedet i den forstand at jeg har spist kjøttmat. Men sauehoder har jeg alltid valgt å la være å både se på, – der de ligger i kjøttdisken , kjøpe eller spise.  Jeg synes bare det er motbydelig, men prøver å ha en forståelse for at noen har lyst å prøve dette også….. 

Jeg som har vokst opp på bygden, der det var vanlig å slakte sauer hjemme, henge de opp i kjellere og fjøs rundt om , burde ikke vært så “tander”. Men det er jeg.

Hver slaktetid led jeg noe forferdelig. Jeg både føler og kan kjenne lukten enda…….Jeg prøvde å holde meg på lang avstand den tiden det stod på. Jeg kan enda huske da min onkel viste meg et hengende sauekadaver for første gang. Jeg ble rett og slett livredd. Flere ganger kom jeg tilfeldigvis over slike hengende kadaver i fjøs og kjellere, og løp derfra det forteste jeg kunne….. Min sterke avsky for dette sitter enda i……

En gang jeg skulle være med min tante til Bergen,-vi tok båt til byen fra stedet jeg kommer fra, den gangen. Det tok to timer, og var en stor begivenhet da jeg var liten å være med på by-tur. Min tante skulle blant annet inn og handle i en kjøttbutikk.  Jeg var med henne inn, men ble helt satt ut av synet av alt det rå kjøttet, og  løp ut av butikken. Den gangen holdt  jeg på å bli overkjørt…. 

Vi spiste selvsagt også hjemmeslaktet i min barndom. De voksne ville selvsagt ikke fortelle at vi spiste kjøtt av sauene som vi tross alt hadde et godt forhold til ,og som vi hadde navn på…De prøvde stadig å lure meg med at jeg spiste bjørnekjøtt…., som om det var noe bedre. Jeg visst imidlertid hva jeg fikk servert…..

Kjøttspiser har jeg vært helt til for ett og et halvt år siden. Men det føles som en befrielse å slippe ….

I går laget jeg lutefisk. En annen rett vi spiser på denne tiden av året. Da var vi samlet her, en liten del av flokken. Min tante og onkel som ikke hadde vært her siden i fjor på denne tiden , i samme ærend. Lutefisk middag.  og endel andre som er her litt oftere….En koselig dag.

Det var da det kom opp , snakket om sauehoder. Min sønn og kjæresten skal prøve det for første gang snart. Vet ikke om jeg skal si lykke til….:)

Nå får jeg ta en tur og se om jeg får fatt i noen julegaver. Jeg begynner aldri å pakke inn før Desember, men kjøper gjerne så jeg har en del. Så forskanser jeg meg på soverommet mitt og pakker i vei og spiller julemusikk….

Og jeg som gruet meg slik til den lange November måneden…., så putselig var den forbi.

 

 

Her ligger en mann og sover her i natt. Det er første gang i historien hans…..

Det er den aller minste i flokken…. Mammaen har vært borte i fem timer , og mormor måtte passe på….

Nå  ligger både han og mammaen og sover her.

Jeg tenkte at jeg skulle få ordnet med litt adventspynting mens jeg passet han. Jeg klødde i fingrene til å ta fatt, for det har vært flere travle både dager og netter nå i det siste.

Men selvsagt nyttet det ikke når den lille fremdeles ikke vil annet enn å være på hendene.  Jeg bærer han i stedet for at  han skal gråte….Det blir vel snart en annen tid…

Denne uken har jeg også vært i begravelse til en arbeidskollega, som døde alt for ung. Hadde lyst å dele et dikt som ble lest i kirken av en av nattevaktene. Det var sterkt…, og det var nydelig lest opp.

Jeg vet ikke hvem som har skrevet det,men vakkert er det……

 

LIVETS STRIKKETØY

Den gang vi kom til verden da fikk vi en presang,

et nøste med vår skjebne, og ingen vet hvor lang.

Da la vi alle masker opp til livets strikketøy, 

der det vil stå i mønsteret når vi jukset og vi løy.

 

Hver maske er en dag, og hver omgang er et år,

og alt vi gjør og sier , i strikketøyet står.

Og mister vi en maske og lot den rakne ned, 

det var kan hende venner vi aldri mer fikk se.

 

Noen har et strikketøy med varme farger i,

det er de gode strikkersker som kjærlighet kan gi.

Men alle må vi strikke med det garnet vi har fått,

selv om det av og til kan virke kjedelig og grått.

 

Og når vi så blir eldre, da tenker vi som så:

“hvor mye er tilbake av livets strikketråd?”

Vi håper at det holder slik at vi kan felle av,

så tomme strikkepinner, blir korset på vår grav.

 

og møter vi St. Peter som vokter himmelens port,

vi gir ham strikketøyet med alt som vi har gjort.

Da gransker han det nøye og sier:

“kjære barn, her oppe har vi bruk for en rekke opprekksgarn”

 

Da vasker himmelens engler, vårt garn så rent og hvitt,

de glatter det og ordner det til det blir knutefritt.

Det legges så på lager, så mykt og fint og bløtt,

kan hende det skal brukes til barna som blir født?

 

 

 

 

 

Dette er Ludvik. Han er en personlig pessimist, saktmodig og trives best i utkantstrøk. Og  denne figuren er vel også sånn at : alt er farlig, det gale som kan skje , det skjer meg…..:)

Vi kjenner vel alle en Ludvik… Jeg har forresten skrevet et lite innlegg om denne lille fyren før… Er noe som gjør at jeg liker han…

Men det jeg kom på i dag, når min sønn sitter her og skriver oppgave i KRLE-(han går på lærerhøyskolen), er noe jeg sa til han da han gikk på barneskolen for mange år siden. 

Jeg liker når barna kommer hjem og snakker om undervisningen, lekser og det de har å gjøre på skolen….

Min sønn kom hjem og skulle ha noe om IBSEN. Som jo var en stor person i sin tid. Og selvsagt også i vår tid.

 

Det var i den tiden jeg var alene med fire barn, så når min sønn kom og ville ha hjelp med Ibsen fikk han bare beskjed om å si til læreren: “Ibsen er en drittsekk”. Han brydde seg ikke om sin eldste sønn som han fikk før han ble gift, (fy for en skam i den tiden…) Hva han sa, og om jeg fikk noe tilbakemelding huskes ikke….:)

I dag sitter min sønn og skriver oppgave igjen, og av alle de ting han kunne skrevet en god oppgave i KRLE om, så har han valgt JOB.

GUHJELPE meg…. Her skal bli noen svarte dager her gitt….

For Job i Bibelen er jo en begredelig historie…. 

Jeg ville , -og prøvde selvsagt å påvirke han-, til å skrive om sterke kvinner i Bibelen og hvordan kvinnesynet hadde forandret seg i kristendommen fra gammel tid til vår tid….

I dag har vi jo hatt kvinnelige prester i en årrekke, mens før skulle man helst ikke hverken synes eller høres om man var kvinne….

Ja, ja. Han må selvsagt skrive om hva han vil, det er artig å følge litt med han på reisen til å bli lærer i alle fall….