Å fylle år på selveste frigjøringsdagen er fint. I går feiret vi min fars 79 års dag. Han fikk ta turen hjem fra sykehjemmet og være sammen med noen i flokken sin hele dagen. Og han måtte også få inspisere hagen, bla kirsebærtreet og rosebedet. (Dette er forøvrig fra min hage, resten av hagen er så uryddig at den ikke er visbar enda :))
Da han skulle slå følge med meg tilbake til sykehjemmet var han svært trett. All snakkingen og latteren gjennom mange timer kan lett bli for mye for han, han prøvde seg flere ganger på “de skal snakke ein og ein om gangen”- men bare til fånyttes. 🙂
I alle fall, da vi skulle avgårde , så har vi en- for han – stor hindring, og det er trappen. Han er ikke vant til å gå i trapper lenger og det er dessuten så som så med hele gåingen. Men ned trappen måtte han. Det blir sagt så mye stygge ord i den trappen hver gang han må ned, at vi nesten skulle hatt hørselsvern .
Vi har forresten en hel del galgenhumor i familien, det gjør av og til ting litt lettere, og i vårt vokabular har vi fått et nytt ord : TRAPPESTUPING. Da min far fremdeles bodde hjemme, og hadde fått Alzheimerdiagnosen, var det trappen jeg mest av alt fryktet. Med Alzheimer følger liten selvinnsikt og dårlig dømmekraft, og trappen ned til kjelleren , den fryktet jeg kom til å bli hans død. Jeg holdt han med selskap noen perioder da han bodde hjemme , -når mor vår var på velfortjent ferie. Om natten låste jeg trappedøren og skrev en stor lapp til han : IKKE GÅ I TRAPPEN, DU FALLER OG BLODET SPRUTER! Han leste lappen, flirte litt og gikk inn igjen.
En av mine 5 søstre (jeg sier ikke hvem :)), mente at trappestuping var i grunnen en fin måte å forlate dette livet på . I går forserte vi trappen igjen, uten stuping, men med en god porsjon Fy-ord. Vi kom oss helskinnet tilbake til sykehjemmet denne gangen også. Vel inne kunne jeg se at skuldrene dine senket seg og du trakk pusten dypt. Du var tilbake til din trygge base. Du har det trygt og godt her og det er definitivt den rette plassen for deg nå….

















