August er måneden min i år med flest våkenetter…
Tro bare ikke at man kan lukke øynene og dra et teppe over hodet…
Når jeg er på jobb er en stor oppgave å fremme søvn.
Hvordan natten blir vet man ikke. Er det mange som er våken og ikke finner ro…?
skjer det noe ekstra…?
Vel, det kan man ikke vite på forhånd…
En liten bit av natten kan forløpe slik:
Jeg tar runden innom alle og ønsker “godnatt” til de som ikke har sovnet, og “må du drømme noe fint da”…
Det er helt ulikt hvordan beboerne responderer på det, men pr. i dag har vi mange som har språket i behold og de forstår hva jeg kommuniserer.
Jeg går inn til Alma og bruker litt tid der, hun er den eneste som synes jeg er verdens snilleste…:)
og hun blir glad når jeg sier hun må drømme noe fint…
For kanskje det er en av de få tingene de har igjen, de som ikke husker hvem det er, hvor gammel de er, hvor de er-de er jo på reise, de fleste på en båt…, og flere kjenner ikke sine nære igjen.
Men drømme når de sover , det er jeg sikker på at de gjør, og jeg håper på at de har et fint drømmeliv…
Litt senere går jeg inn til han som sjelden sover og som ikke har et altfor stort vokabular å ta av lenger,
han sier av og til når jeg kommer smilende og vil få han i seng ” meeeget pen, men altfor gammel”…:)
Jeg ser at høreapparater er på plass, at gebiss er der de skal være. Heldigvis er det ikke så mange som har det lenger…
En kveld det nye gebisset hadde blitt bortevekk for jeg vet ikke hvor mange ganger…,
var vi sikker på at de hadde gått i bosset…Vi hadde letet mange dager og er det noe vi er god på er det å lete etter ting på de finurligste steder…
Triumferende finner jeg det i en kjøkkenskuff, sammen med noen brukte strømper..:)
Jeg går inn til Ole, han som i løpet av sin karriere har hatt “minst tusen ting” å ordne opp i for “alle”,
han sover ikke så ofte om nettene nå…
For en plage for han, når han skal avgårde på noe, og begynner å få dårlig tid…
han befinner seg jo i en tid for mange år tilbake, en tid der han har hatt et stort ansvar …
Denne kvelden har han også mye han har ansvar for, i sitt hode…
Og jeg , jeg kan ikke ordne transport eller bare svippe han bort…, hvor mye han enn ber på sine knær om det….heller ikke i det minste slippe han ut…
Det blir senkveld etter mye støy med blant annet å riste i andre sine dører og rope høyt ut sin frustrasjon, så “går luften ut av han” og han står oppgitt midt på gulvet og ser på klokken.
Så sier han: “Nå er det en time til festen begynner…”
Og her står du i pysjen og kommer deg ingen vei. For en forferdelig følelse det må være….
Gjett om jeg følte meg som verdens verste festbrems da…
Om en liten stund skal jeg innom bygdefest, og jeg sier innom , for det er min jobbehelg…
Synd jeg bare tar med meg brus, for i grunnen hadde det passet godt å sitte ut i de små timer å drikke litt vin, det er nemlig så kort vei hjem..:)
Håper alle får en god kveld der, og håper ingen skal på fest der jeg skal være i natt…
God lørdagskveld!
i min karriere var jeg og en festbrems. Jeg var den de kom til når festen var på sitt beste. Når de krabbet opp på et låvetak for å hente skoen sin, red på elgen på torget (en statue) eller forsøkte å danse på bordet eller kjøre oppover en låvevegg med motorsykkel. Da, når de kom med knekte bein og armer var det min feil. Da var jeg festbrems.
He, he, var vel den nærmeste da som var festbrems ja, og de hadde vel litt vel mye alkohol innabords også da…
Jeg kan ikke kalle meg en festbrems som sjelden er på fest. og når jeg drar hjem, ingen bry seg:)
😁
Ja, de har det ikke lett når det blir sånn. Men det kan ikke være enkelt å være deg heller bestandig. Vondt når hjernens agenda er satt ut for resten av livet…. Tror ikke du er noen festbrems. Jeg oppfatter deg som humoristisk og oppmerksom. Klemsiklem:)
Nei, det har de garantert ikke…
Jeg lar meg overraske og facinere enda heldigvis , av hvordan de opplever livet sitt i denne siste perioden…