Man vet vel aldri hva man kan vente seg, vår eller restvinter…
En av de aller siste dagene før aprilmånedstart måtte jeg ut og hilse på noen nye firbeinte som hadde flyttet inn hos mine to eldste barnebarn…
Og hva er vel mer lurt da enn å dra direkte fra nattevakt og låne seg en seng…
Siden jeg skulle hente den yngste på SFO og lage middag og sånn…
Jeg skrøt uhemmet av sengen som jeg fikk låne…,
av eldste barnebarn som ble 11 år i påsken.
Og jeg sa at jeg håpet at jeg fikk sove der flere ganger.
For mammaen sin seng, dvs. rom, går ikke for meg å sove på…
Det er noe uhåndgripelig der som jeg kjenner på…
Men greit at hun får sove der da.
Noen så harmoniske puser…
Jeg synes de har vært heldige med de, selv om de overtok de som 1-åringer.
Mine to eldste har feiret fjellpåske og fødselsdag med pappaen sin og hans familie, så de har hatt litt vinterpåske
Her er en som har vinterpåske og vårpåske. Bilde fra tur i nærområdet 1 april da jeg var hos de.
Han som snart er to skulle jo være borte en stund og jeg kjenner på at det er viktig å se han litt ofte…,
om han skal være trygg på- og like å “henge med” farmoren sin…
Nå er han hos bessfar og bessmor sammen med foreldrene og både aker i mye snø og er i fjøset og hilser på lammene som allerede har begynt å gjøre sin entre…
Og siden jeg er inne på hvor mine barnebarn befinner seg så holder svenskene seg hjemme, og jeg tenker det er best. 4-åringen er vel enda i læreprosess med å være storebror, for det kan være tøft uansett hvilke alder man blir det, i tenker jeg. Den lille på 2 måneder henger jo fast i mammaen lenge enda.
Han har fått navnet Julian Francis, og Francis betyr forresten fri mann…:)
Bildet over er fra en kystpasstur her en dag. Min aller første av denne sesongen. Første klipp på alenetur.
Og jeg kjente meg aldri så lite lykkelig. Over å kunne være i gang…
I går var disse to og holdt meg med selskap. Yngste sønn og kjæreste. Her på tur til ormhilleren
og de sitter på min plass som jeg har tenkt å tilbringe mange fine og varme sommerdager på i år…
Når man slipper å haste seg ut av sengen for å se sollyset…
Kalde fine dager med vindstille og klarvær …
og blått…
Like om hjørnet er ho her, “ho som kastar fargar opp av korga si og set fuglane tilbake i trea og heng sola høgare opp på himmelen…” Det er våren det (Arild Nyquist)
Jeg iakttar skjorene/skjærene om dagene, de som bor her…
Undrer meg på om det er de samme som bygger reir i det samme treet hvert år,
eller hvordan de finner ut av det…
Her om dagen så det ut som de ikke var enige, de fløy hver for seg og det virket ikke som de samarbeidet…
men kanskje var de bare ute på inspeksjon før reirbyggingen tok til…
For det målrettede arbeidet med reirbygging kommer i gang i februar-mars. Da hjelper paret hverandre med byggingen, hannen henter utvalgte kvister og hunnen føyer dem sammen. Det leser jeg i fugleboken min, og det er vel som det skal være…:)
Bildene her er tatt i løpet av de siste dagene, og jeg føler meg heldig som kan innta alt dette i så kort avstand hjemmefra.
Bildet fra blåtimen under, er fra mor sin leilighet.
I dag snør det og ser litt ufyselig ut. Men det gjør ikke så mye , jeg har nok å ta meg til hjemme før jeg skal innom en liten jeg ikke har sett på en stund…
Enda mer nervepirrende enn sist, fordi jeg ikke visste hva som skjedde…
Snap fra min datter på fødestuen om kvelden på onsdag, så bare vage antydninger…
Ikke visste jeg at hun skulle føde , hun hadde jo klarert helt for keisersnitt på forhånd…
Da det gikk opp for meg, -for meg hadde hun ikke til hensikt å si det til, nei…-
var hun i fødsel alene, samboer hadde hun sendt hjem igjen, og jeg…
jeg kunne ikke gjøre annet enn å sette meg til å grine og be og høre på klassisk musikk på natten…
Heldigvis varte det ikke så lenge før vi facetimet og hun kunne vise meg det helt nye vidunderet som selvsagt er det vakreste som finnes. Akkurat som de andre fire bestemorguttene…:)
Min datter hadde heldigvis hatt en god opplevelse denne gangen og følte seg trygg siden hun hadde en jordmor sammen med seg hele tiden.
FOR EN JOBB DE GJØR de jordmødrene/fødselshjelperne. Og for en makt de har…
Å si at dette greier du, det kommer til å gå helt fint med vanlig fødsel…
Snakk om å ha livet i sin hånd…
Jeg har sånn respekt!
En av dagene drar jeg avgårde til Stockholm og får se og lukte og bære rundt på den nye prinsen…
jeg gleder meg!
I går hos eldste sønn og spiste kake. Lov å feire her hjemme også…
Og den som har vært den minste i ett og et halvt år nå har lært seg mange viktige ord som han sier helt korrekt, blant annet “sjokolade” og “glaidei”…:)
Det er fullmånenatt i natt og jeg tenker det blir fullt på fødestuer rundtom…
og dessuten er det samenes dag i morgen …
Jeg fikk tilfeldigvis med meg at det diskuteres nå om det skal bygges vindkraftverk ved samenes hellige fjell…
Slike fjell er urfolkets helligdom, det samme er det i Peru. Jeg var der for endel år tilbake sammen med en reisegruppe ,og besøkte bl.a et slikt sted med et hellig fjell.
Jeg synes at samene må få ha sitt hellige fjell i fred…
Over til ukens ubudne besøk. Jeg hadde fått varsel om branntilsyn på sms. Jeg prøvde å få fatt i de gjennom flere kanaler men det lot seg ikke gjøre…
Det passet nemlig usedvanlig dårlig denne uken da jeg jobber 6 netter.
Da var det at mor kom på at jeg kunne sette lapp på døren og min tante i søre enden kunne slippe de inn mens jeg sov.
En lur ide. Jeg våknet av noen som pratet inni stuen min, men før jeg hadde stått opp var de heldigvis ute igjen…Det er slik vi pleier gjøre det sier mor…:)
Og ukens tabbe, eller som min sønn sier “går det an”…
Ja det går an , det har jeg da beviselig gjort før. Kastet ting som ikke skal kastes…
Min eldste sønn var så grei å skaffe meg ny dørlås og det som måtte fornyes. Det måtte skiftes ut, for det var totalt ødelagt og hadde vært det lenge. Her var direkte open house…
Det var bare det at sylinder til låsen ikke var defekt så den skulle fortsatt brukes…
og her en dag jeg kom på at han ikke hadde lagt fra seg nøkkel til den nye låsen, og ringte han, sa han at jeg skulle fortsatt bruke den gamle nøkkelen.
Ja, men den har jeg kastet! Ja, det går an, jeg har kastet viktigere ting enn det og forhåpentligvis ordner det seg…
I dag har jeg gått på tur, først aleine…
og etterpå med disse to. Det har vært uventet godt å komme seg ut i dag, jeg trodde det nesten ikke da jeg våknet til vårvær…
Og dessuten er det godt å holde seg i gang med noe, i stedet for å sitte å vente…
Derfor er jeg glad for at det er jobbenatt, jeg kommer sikkert å ha det travelt, og i det minste late som…
Jeg har minner om far. Da han travet rundt på gulvet og sikkert slet ut flere par med tøfler…
Det var da mor alle gangene var på fødselsklinikken…:)
Nå bare venter jeg på at det skal skje noe i Stockholm, nå er det virkelig tiden…
og jeg har tippet på at det skjer i natt eller i morgen. Denne gangen er jeg ikke i nærheten engang,
jeg var jo tilstede sist min datter- som bor der-, fikk første prinsen sin som nå er 4 år.
Tenker alltid når jeg går over broen her og videre utover bølgekraftverket, at det kanskje er siste gang jeg går her…
eller rettere sagt, det som var et bølgekraftverk en kort stund , for kraften i vind og vær er voldsom her ute og det ble banket sønder og sammen etter kort tid…
Vind og vær ødelegger rekkverket på siden av broen litt etter litt og nå er det nesten ikke noe igjen, og ingen, hverken kommune eller grunneigere vil ha ansvar for denne broen , så turen over det lille sundet her er på eget ansvar…
Det er bare så facinerende å gå her . Man får brukt seg fysisk med å forsere steinurene bortover før man kommer videre hit
Er fristende å gå for nærme, man må passe på…
Denne dagen hadde jeg turselskap. Søster var hjemme i hytteleiligheten og
var med på sin første tur hit denne dagen. Kjekt å være den som kan vise frem…
Her har vi gått videre, til enden og må ha med noen solbilder
I går var jeg og passet den foreløpig alle minste gutten i familien, barnebarnet mitt på 1,5 år.
Det var for aller første gang
at jeg skulle passe han og legge han uten at mamma og pappa var tilstede…
Litt lei seg var han når mammaen gikk, men ingen gråt som jeg hadde forventet.
Jeg gjorde som jeg fikk beskjed på ved leggerutiner, både leste og sang før jeg satte meg til på en stol på soverommet så han så at jeg var der…
Han sitter helt i ro på fanget og følger med når jeg leser for han, det varmer farmorhjertet at han gjør det, så liten som han er enda…
Alle, både mine barn og barnebarn har vært glad i bøker…
Det var når han kom i seng at han ikke var rolig lenger. Han turnet rundt og hadde en oppvisning som jeg aldri hadde sett før. Tilslutt var både han og jeg så svett at vi måtte lufte, opp med vinduet,-” farmor må ha luft , Magnus må ha luft og dynen må ha luft…” Etterpå la han seg ned og øvde på ordet luft..:)
Det tok lang tid før han nådde drømmeland, men jeg var så fornøyd over fravær av gråt…,
at det gjorde ingen ting…
I dag er jeg glad jeg slipper å gå ut om en dør…
Det blåser og regner noe voldsomt , da blir det ekstra kaldt inne så jeg fyrer i ovnen noen timer…
Tenker det er en liten prins som får bruk for det snart, det er kaldt i Stockholm…
Babyteppet er strikket i Lille lerke garn, jeg er glad i å strikke med det garnet.
Dagene er fremdeles korte , i alle fall med mye nattjobbing…
Men det hender at jeg tar meg en aldri så liten tur ut på glatten når det er sol og vindstille.
Snø er det ikke, den legger seg liksom ikke til her ute i havgapet.
Jeg ser det når jeg kjører til Bergen på jobb, der har det vært snø, når det her hjemme en liten time kjøretur unna er bart…
men frost og glatt.
Når man beveger seg ute.
En dag det fristet med en ettermiddagstur var det nedover bakke-glatt, oppoverbakke-glatt.
Da jeg gikk runden min.
Jeg såg en som var på vei nedover bakken sin, og gav meg tilkjenne så hun ikke skulle kveppe til og gå i spagaten…
og jeg tenkte, hvorfor i alle dager må du ut å gå i dag, du er snart hundre år…
Det går bra sier hun når jeg spør, “eg har lesta utapå skona, eg kjøpte de hos ein sigøyner i Bergen og de e så store at eg kan ha de utapå skona…”
Ja, ja, tror ikke det kan utkonkurrere brodder men men …
Jeg går videre og stopper et stykke fra så jeg ser hun kommer seg ned hvertfall…
Vel hjemme spiser jeg frokost, ettermiddagsfrokost er det alltid for meg, nesten alltid…
Jeg har god utsikt over nærområder fra kjøkkenvinduet mitt og ser en som går og “skøyner” på marken foran meg. Lufter hunden, går bak huset, vel da er hun vel inne igjen. Men hverken lys eller tv er på…
Jeg lar det gå en stund, hva om…
Jeg skal på nattevakt og skal gjøre meg klar og orker ikke mere hvis om atte….
Jeg ringer! og tenker i samme øyeblikk “Gu for en stril eg har blitt”….:)
Alt bra med min tante, hun fortalte meg nøyaktig hvor hun hadde gått…
Og mens “han blæs kvit” på fjorden så er vi tre søstre som planlegger en lang vandretur til sommeren.
Er godt å ha noe å glede seg til, og vi levde lenge i håpet om å komme oss avgårde når det ble sommer…
For akkurat det var slett ikke gitt i begynnelsen av fjoråret…
Jeg går turer… Både alene og sammen…
men frykter litt at jeg er i heller litt dårlig form til en lang vandretur…
Jeg drar på middagsbesøk til eldste sønn og familie der jeg får servert noe jeg ikke hadde spist før…, og som jeg tok med i innlegget kjøttfri ukesmeny senere.
I slutten på februar var det min tur å bli Covidsyk, og siden jeg ikke hadde kjøkken i underetasjen der jeg bodde, så var det mor som måtte lage og servere meg mat i trappen…
En underlig tid…:)
MARS og APRIL
Mars måned var en usedvanlig fin, ja, marsmåned, på værfronten. Det gjorde dagene mye lettere for meg som synes akkurat den måneden er tung å komme seg gjennom…
Men krigen som hadde begynt å rase opptok meg ,-som så mange andre-,
mye denne tiden,
jeg hadde ett innlegg der jeg hadde noen tanker omkring den…
Jeg lager kjøttfri ukesmeny på blogg…
Helgebesøk av barn og barnebarn, og oppdaget et nytt kunstverk ved Ormhilleren…
Det var fint å bevege seg ute… Her er yngste sønn omtrent på stedet der den nye dagshytten nå har kommet opp.
APRIL. Livet begynner å skje, våren våkner på virkelig og jeg gleder meg over både skjorer som bygger reir og møkkakjerren, eldste barnebarn som ble hele 10 år m.m
Vi tre søstre som hadde planlagt pilgrimsvandring bestilte enveisbillett til Porto, enda ett skritt nærmere reisen vår…
Vi tar turen til Norheimsund til en søstersamlingshelg.
April er den store turmåneden min, jeg går flere kystpassturer ,
livet er best UTE, det begynner å bli fargerikt og flott…
MAI
Jeg tar turen til Stockholm og tilbringer noen dager der med min datter, samboer og barnebarn, vi drar bl.a på båttur, som er Ailo sin aller første…
Hjemme igjen feires 17 mai, og i år kan jeg feire hele dagen, fra å gå i tog ett stykke på formiddagen, til å være sammen med familie hele dagen, en sjelden 17-mai for meg…
I slutten av mai feires konfirmasjon til min niese, en søsters 4 og siste konfirmasjon…
JUNI
Tur over vidden i tåke en stund på veien, sammen med en av søstrene mine som neste måned skal bli med på langtur…
Her er søster (nr.5) en annen dag i juni. Juni var en kald måned…
Kystpasstur med Sølvi der vi tar en avstikker og sanker noe grønt som skal bli til noe godt…
I slutten av juni feires det to store dager i Jotunheimen
Min eldste sønn feirer 40-årsdagen sin og dagen etterpå gifter han seg.
JULI
Denne måneden er kald , men vakker likevel. Jeg har sen ferie så jobber meg gjennom og steller med tomatplantene…
Mor flytter denne måneden til sin helt nye leilighet, så det er egentlig en travel måned på hjemmefronten…
20 juli drar vi på lang vandretur fra Portugal til Spania-Santiago. Tre søstre på pilgrimstur -noen av dagene en strabasiøs vandring…
Vi kommer oss frem til Santiago de compostela og drar hjem igjen i begynnelsen av august. Turen er godt dokumentert på blogg i flere august-innlegg…
AUGUST og SEPTEMBER
Vel tilbake fra pilgrimstur har jeg enda noen uker ferie.Svenskene kommer hjem og det er gode familiedager sammen
Mor begynner nå på stråling da hun har fått spredning av kreft, samtidig som både hun og meg etter beste evne prøver å bo oss inn hver for oss , vi som har bodd sammen i 3 år har nå blitt aleneboere begge to.
September var varm og fin, det gikk bl.a. å gå på Ormhilleren og være der noen timer
Hagen var fremdeles fargerik, men kveldene ble merkbart tidligere mørkere…
En lang kystpasstur, for hjemme var det ikke så greit å være på dagtid
Der var det arbeidsfolk som til slutt fikk gjort det fint. Synes jeg…:)
OKTOBER
I oktober ble jeg 60 år og det ble feiret i flere omganger og både hjemme og ute…
NOVEMBER og DESEMBER
Snøfattig vinter i år, bortsett fra noen desemberdager. November ventet jeg på operasjon, ble operert, fikk store isjasplager i etterkant og var sykmeldt til langt uti desember. Mye ligging på sofaen og strikke og bare ta alt med ro…
Samtidig som julemåneden ble usedvanlig rolig og jeg hadde TID
I begynnelsen av desember feiret vi mors store dag. 80 år. På forhånd.
Da kunne vi samtidig feire at hun var kreftfri! Og jeg tenker at det var fra den dagen hun kunne nyte livet til fulle i ny leilighet…
Det ble plutselig jul. Vi “bobler” oss inne…
Min datterfamilie i Stockholm kom hjem, selv om jeg hadde delte følelser ifht.det , da hun skal føde tidlig i februar…
Jeg pustet lettet ut da de var hjemme hos seg selv igjen, samtidig som jeg var glad for at de kunne komme og være her en desemberuke.
Julaften var mine tre yngste barn her og 3 barnebarn, tante og onkel i søre enden og mor.
Noen av oss dro i kirken, det pleier vi. Noen passet maten, noen lå nedenunder og kastet opp og ja, julaften kom og gikk og jeg hadde hvertfall juleglede og julefred inni meg…
Nyttårsaften var det jobbenatt for min del, de siste dagene i året ble rolige…
Som før tenker jeg at året har hatt nok med dager å feire i vår storfamilie, glade dager, spennende dager på godt- store merkedager som 80 for mor, 60 for meg, 40 for eldste sønn, 10 for eldste barnebarn, mitt eldste og første barn sitt bryllup… Kjenner at jeg føler meg heldig bare med å skrive det…:) dager på reis, travle dager, men også dager på vondt, som jeg ikke har delt så mye av. Smerter har jeg gått rundt med store deler av dette året i gjennom, all spenning med mor og kreftbehandling…
Kanskje året mitt har vært som mange andre sitt, eller kanskje ikke…
