Bilde fra en novemberdag med opplett, en tur der jeg i ettertid forstod for en elendig forfatning jeg var i…
Etter å ha sett på utsikten her og prøvd å finne en sti i vått terreng og nedover en bratt skråning…
klatret jeg oppigjen…
og da kjente jeg at jeg hadde brukt muskler som hadde ligget brakk en stund…
Jeg hadde syyykt vondt av gangsperr i tre dager etterpå og lurte på om jeg virkelig måtte gå på jobb…
Sølvi gapskratter vel nå, men det var den klatringen gitt…
Jeg tenker å gjøre noe med formen, har i det minste tenkt å begynne å svømme litt og melde meg inn på nytt på treningssenter, etter laaang tids fravær…
Jeg skynder meg langsomt…
En annen som skynder seg langsomt i helt andre omstendigheter er mor. Hadde jeg vært i hennes sko hadde jeg dratt dynen godt over hodet og blitt der til “noen” hadde bestemt hva jeg skulle gjøre.
Mor har kreft med spredning og vi aner enda ikke hva som skjer videre…
Men hun er tøffere enn toget og har ikke falt ned i mørket …
Her en dag stakk hun hodet ned i fryseren , dro frem de forhatte (for meg) posene med plommer og laget syltetøy. Jeg hadde sagt at om hun dør så kaster jeg hele skiten…
Jeg kan ikke fordra plommer etter engang vi ble utkommandert til å plukke plommer en hel dag i regnvær da jeg for “et helt liv siden” gikk på folkehøyskole…
Jeg går runden av og til , frisk luft klarner hodet, det ble 6-åringen og jeg enige om i går da jeg hentet han på SFO….
Dagen i forgårs var jeg og fikk se med egne øyner på han som hadde blitt 5 måneder, -mitt yngste barnebarn-, han hadde knekket koden om hvordan åle seg frem til det han ville ha fatt i…
Jeg er like “månebedottn” hver gang jeg ser han, for det er noe nytt hele tiden…
Det er godt med novemberdager som går fremover og der man ikke bare bruker de til soving etter jobb og til ny økt…
I dag skal jeg lage en styrkende fiskesuppe til mor og meg, jeg skal bare opp på en haug og få litt frisk luft først…
God helg til alle!
Jeg kjenner meg igjen i både dårlig form og ta vare på syk mor. Riktig nok har ikke min mor en så alvorlig diagnose, men virker som din mor har mer guts. I kveld har jeg bevilget meg en kveld i mitt eget hus, noe mor nok ikke var så glad for. Vil ønske både deg og mor di masse energi og styrke. Jeg må til å gjøre noe med denne formen min jeg også. <3
Ja, vi er vel litt i “samme båt” for tiden…, men at mor har guts er helt sikkert. Hun har nå fått løfte om operasjon i nærmeste fremtid og de gjør vel ikke det om det ikke er noe håp tenker jeg. Masse lykke til med din situasjon som forflytter deg hele tiden…
Opp på en haug og få litt frisk luft – en dyp pust og så er du klar igjen! Formen kommer nok fort igjen når du kommer igang med treninga! En klem til deg og en ekstra en til mamma di!<3
Tusen takk, var en fin klem! Klemmer igjen og ønsker deg en fin uke
Her er det både gleder og sorger. Unge og gamle og ulike utfordringer i livet.
Jeg beundrer din mor og også deg som står i en slik situasjon.
Plommer har jeg plukket mye og kokt dem for å fjerne steiner uten sukker. Fordelt i små beholder, la i fryseboks og bruker til smoothie.
Ha en fin søndag:)
Tusen takk, jeg beundrer selv min mor. Helt sikkert godt med en slik smoothie for de som liker plommer…:)