Jeg trenger en håndfull tid…

Så annerledes og vakkert alt ser ut når det bare får et lite “melisdryss” på seg…

I stedet for å bruke store deler av dagen når den er på sitt lyseste…

ja, til å sove …,

som jeg hadde gjort om det var mitt “vanlige” liv, etter noen nattevakter…

Så kan jeg i stedet benytte tiden til å gå ut i den lyse dagen, og bare beundre hvor vakkert det kan være en novemberdag.

Jeg er fremdeles sykmeldt , etter litt forhandling og fremtidsavtale om når jeg skal begynne  på nattevakt igjen…

Av og til så må man bare bestemme seg for å bruke en håndfull tid…

Det har jeg lært…Og jeg trenger det enda…

 

I går dro jeg avgårde -etter behandling hos Naprapat-, til mine to eldste barnebarn. For å være med de etter skoletid ,

siden mammaen  ikke hadde tid til “noenting ” hjemme den dagen…

Hun fløy avgårde etter jobb, var bare innom og hev i seg litt middag , før hun dro videre på et møte som ikke var ferdig før langt på kveld…

Jeg ble igjen og bl.a leste lekser med en som skulle gjøre norsk lekse  i minst et kvarter, men som ble til over 20 min før han spurte etter tiden..:)

Ellers vet jeg rett og slett ikke hvor tiden ble utav i går…

Jeg er ikke vant til så mange rundt meg , for plutselig ser jeg at det er flere enn de som bor der som er der…, og mye lyd i så mange timer …

Men det var godt å tilbringe tid der og samtidig kunne være til hjelp…

 

Etter litt gåing i terreng i dag,  med største forsiktighet…,

snur jeg og går motsatt vei

Til sjøen. En søster ringer på turen min , hun som leste ordene , “jeg trenger en håndfull tid “,  i en bok…

Vi snakker bl.a om denne tiden…

For hvor mye er en håndfull tid,  og når trenger man den?

og hva trenger man den TIL?

Er ikke det et veldig fint uttrykk forresten?

En håndfull tid er vel forskjellig alt etter hvem man spør…

Søster trenger også en håndfull tid. Til å bli frisk.

Skal man bli helt frisk igjen uten å måtte gå på akkord med helsen sin, eller egen samvittighet, eller andre sine krav, så må man faktisk bruke TID. Det er verdifullt å bruke tiden sin på det, det kjenner jeg…

Man kan trenge en håndfull tid …

til å stoppe opp litt ,  få noe på avstand kanskje…, gjøre en reise- en fysisk eller mental reise, for å ta en pause fra “alt”,

gjøre opp status i livet…Og hvor er man på vei?

Man kan være i sorg. Det finnes mange grunner til å være i sorg…

Jeg er sikker på at det finnes så uendelige mange grunner til å trenge en håndfull tid…

Det må være lov å stoppe opp av og til ,

når det er nødvendig… , og si

“Jeg trenger en håndfull tid “…

Mørk november?

 

Dette er oktober bilder . Det er da man virkelig kan se fargeskifte i naturen .

Se bare på de store trærne på bildene her. Var jo fuglene på strengen jeg egentlig tok bilde av …

Her er trærne mest bare grønnfarget, men på bildet under, bare en uke senere, er de i fullstendig gulldrakt.

 

Magnus en oktoberdag. Da han og andre i familien var på middagsbesøk her. Han sitter og ser etter de som dro på skogstur…, De kommer vel snart nå…

 

Naturen er et trist syn i november. Synes jeg…

 

En som slipper å oppleve triste novemberdager mer er tante. Hun reiste fra hele sørgeligheten…

Den første novemberdagen.

Jeg unnet henne det så veldig….

Tante har bodd her i tomannsboligen sammen med onkel, de fleste årene av livet sitt.

Dette bildet er det siste jeg har av henne. Tatt akkurat to måneder før hun døde.

Da skulle hekken til “pers”, uansett om hun skulle gjøre det selv… I døråningen med rullator står onkel og bivåner det hele .

I den andre døråpningen stod jeg på krykker…

Vi fikk bare beskjed om å ha oss innigjen…:)

 

Mange er minnene jeg tar med meg om henne…,

både fra barndommen min, da jeg bodde her med far og mor og søstrene mine,-

vi som bodde i nordre enden rekte opp og ned trappene til tante og onkel

like mye som vi gjorde hos oss selv…,

og minner fra hele voksenlivet mitt.

Men aller mest kontakt har vi hatt etter at jeg flyttet hjemigjen i barndomshjemmet mitt for 5 og et halvt år siden.

Mye levd liv sitter igjen i veggene og jeg kommer vel til å gjøre som jeg gjør med mor,

som dro i desember  i fjor…

prate høyt med henne fra tid til annen..:)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siste reis…

Skritt for skritt på to bein, sakte gikk jeg fremover…

Lenge siden jeg hadde gått runden…

Fremdeles sykmeldt, men i dag var en liten seier…

Tenker jeg skal bli frisk igjen…, begynne å jobbe igjen…,

men jeg skal ikke ha hastverk…

Tror ikke det lønner seg, jeg er ikke 30 lenger …

Mye innetid i det siste , også grunnet vind og vær, det har blåst og regnet…

Har vært fint og fargerikt inne…

Med blomster som jeg har fått ,

Men disse

har jeg selv vært og hentet i rosebedet. Vinden knakk flere av rosebuskene da den pisket på som verst.

 

Det har blitt tomt og mørkt…,

i søre enden av tomannsboligen jeg bor i.

Bortsett fra en og annen dag…

F.eks i helgen som var, da søstre drev med trappesnakking-en av mine søstre og jeg-,…

på samme måte som mor og tante hadde gjort i en lang rekke år , på hver sin trappeavsats…

Min tante , som den ene dagen kjørte bil, handlet , laget mat til seg selv og onkel , og stelte hjemme det hun greide tross sine 88 år…

Hun hadde klaget seg over smerter lenge , men fra den ene dagen til den andre var hele livet snudd på hodet…

Nå er hun klar og venter bare på å dra ut på sin siste reis…

Hun får ha onkel på 90 til å holde seg i hånden hver dag så lenge hun lever, før han får plass et sted han kan være trygg og får hjelp til det han trenger.

Selv om de har hatt et langt liv sammen er det både sårt og litt overveldende å se det skje så fort…

De har begge vært en så stor del av livet til familien vår, at det kommer ta tid å ta innover oss…,

at et langt kapittel i livene våre er  forbi…

 

 

TRIPPELSAKTE dager…

Dette er slikt man kan gjøre når man ikke sover ved dagens begynnelse…

Se på, og beundre lyset i det solen står opp…

Jeg har funnet meg en helt ny døgnrytme nå når jeg har vært  sykemeldt en stund…

Står opp så jeg får med meg alt dagslyset og legger meg i rimelig tid om kvelden.

Det må være slik en god stund til…

Jeg har nesten kastet krykkene inne, men kjenner meg ikke sterk nok til  å gå ute uten å bruke de. Det tar tid å opparbeide seg kraft i en fot som har vært ubrukelig i flere uker…

og ryggen da, man får ikke akkurat muskler av å ligge på lit de parade i mange dager…

Oktober er jo min bursdagsmåned. I år har jeg kallt den for kunne-vært-pensjonist-dagen…

krabbe på døren …

en avbestillingstime som jeg fikk til MR , med søster som hadde anledning til  å kjøre meg til byen på kort varsel…

og blomster på døren …

Dette kommer jeg til å huske dagen for i år…

Ellers så kommer det noen på søndagsbesøk…

Dager i rolig tempo…

Bare fordi de må være slik…,

men utrolig så fort de går selv om jeg står så tidlig opp.

Det er jo selvsagt fordi alle gjøremål tar trippel så lang tid som det vanligvis gjør…

Jeg har tid til å beundre hvordan høstfargene skifter, nesten fra dag til dag…

Tid til ryggøvelser som jeg kommer til å gjøre hver dag forhåpentligvis , og det er planen hvertfall…,

resten av livet.

Tid til sakte og korte gåturer formiddag og ettermiddag…

Dagene er fremdeles fine med fravær av uvær, så det gjelder å stå tidlig opp, få med seg alt dagslyset,

og så tenker jeg mye , bl.a tenker jeg litt  over hvordan jeg vil ha det når det gjelder arbeidslivet …,

de siste tre årene før jeg blir pensjonist…

Beste septembersted…?

Sjø, strand, sol OG badetemperatur…

Mitt ultimate septembersted.

Her skulle jeg ha vært nå…

sammen med to søstrer.

De dro heldigvis uten meg og nyter gode dager…

Tre søstre har reist i 14 år sydover en uke i september måneden.

I år er det 14 år siden vi begynte med disse reisene , en uke og bare søstre.

Dette er første gangen jeg har måtte avlyse grunnet sykdom og håper det blir det eneste året…,

for septemberturene med søstrer håper og tror jeg at består…

Bildet over er forresten fra Kypros i fjor da vi reiste…

Det er Kypros vi har vært nesten alle år.

Dette året skulle vi prøve Gran Canaria og det er der mine søstre er nå.

Jeg har overlatt til de å bestemme om vi skal fortsette å reise andre steder enn Kypros,

så er spent på å høre når de kommer hjem igjen og har gjort seg opp en mening.

Det er i alle fall sommerfugler  på oktoberrosen min nå, det har vært fine dager siste halvdel av september , og siden jeg er sykmeldt så står jeg opp tidlig , og får alt dagslyset med meg…

Fortsatt gode septemberdager…

 

Går så det suser…?

Kan i allefall bevege fingrene…

og hodet har kommet seg når jeg har kuttet ut mye av medisinene og ikke bruker de sterkeste lenger…

Bildet over er en vest til min datter,  og som skal være til en Embla bunad hun har så lyst på.

Og boken bak der. Vel , jeg har i grunnen god tid om dagene…, og tok for meg en av dagbøkene jeg skrev fra ungene var små.

Akkurat i denne handlet det  om turen til Spania , og tiden etter…

Det var den gangen jeg tok med meg mine tre minste og sammen med en venninne skulle overvintre i Spania. Jeg tok permisjon fra jobb, solgte en bil og lot eldste mann bo igjen hjemme. Vi skulle overvintre i Spania, en venninne med sine to barn og meg . Jeg skulle være lærer , og barna var i 5 ulike klasser!

Begriper ikke i dag at vi kunne gjøre det, men en opplevelse på godt og vondt…

Vi dro hjem igjen etter tre måneder. Da var det ikke varmt lager der vi var, min venninne var syk, og jeg lengtet fælt hjem.

Det var lenge før jeg ble vær-og vintersyk  igjen…:)

I går hadde jeg besøk av eldste sønn og familie. De hadde pizza med som jeg plutselig fikk så lyst på  å spise …

så jeg sendte de til en av pizzabakerne på veien hjem til meg. Blir en stund til jeg inviterer til middag igjen her hos meg, jeg lager bare enkle middager til meg selv en stund fremover nå…

Magnus på 3 år måtte forresten hjelpe farmor med å kjøre bort søppelvognen til plassen den skulle stå på, før han dro hjem til seg selv igjen…:)

Jeg har vært en liten tur rundt huset de siste dagene, inspisert tilstanden i hage og bed og klør i fingrene etter å gjøre noe, men det får bare vente…

Ellers så er det ikke så aller verst , jeg greier å sitte på en sittepute og drikke morgenkaffen og få i meg mat , jeg har ingen store smerter lenger , prøver så godt jeg kan å gjøre øvelser og kjenner at det går sakte men sikkert fremover.

Men må skynde meg sakte, noe annet tør jeg ikke…

Jeg sliter litt med det for de som kjenner meg vet at jeg alltid har hatt raske bein…

Folk som ser meg kan tro jeg stresser men det gjør jeg ikke, har bare alltid fått ting unna og hatt fart på beina.

Yngste sønn sier at jeg hadde fått ADHD diagnose, men vi hadde ikke slikt føritiden. Tror jeg…:)

God søndag!

Lyspunkter når dagene er onde…

Lenge siden jeg har vært ute nå…

Ikke etter at jeg kom fra legen for en og en halv uke siden…,

og ble diagnostisert med prolaps /Isjas…,

som jeg jo visste allerede…

Den dagen fikk jeg meg første tilbakefall og var hinsides av smerter i et døgn uten at de sterke smertestillende medisinene hjalp.

Etterpå gikk det noen dager med litt fremgang før jeg igjen fikk et slikt Helv…døgn.

Det var da jeg bestemte meg for å ta det i langsom  fart…

Jeg kan fortsatt ikke sitte ned-prøver litt hver dag. Jeg kan ikke belaste venstre beinet. Ganske irriterende å stå og henge på et bein oppetter kjøkkendisken for å spise…

Fremmer ikke appetitten akkurat…

Men oppi alt er jeg heldig . Min datter og mine to eldste barnebarn var på overnatting  der huset ble “shainet”, og det ble handlet og ordnet for at jeg ikke kom til å greie noe på en stund…

Det var forrige helg, og jeg kan ikke forstå at det har gått så lang tid…

Men dagene har gått til å prøve å ha det minst mulig smertefullt, og likevel ikke innta mer enn man må, for det gjør noe med både kropp og hode å innta smertestillende over tid…

Jeg tåler det hvertfall svært dårlig, det gjør noe med meg mentalt også, jeg blir så sårbar og det skal lite til før jeg gråter…

Her en kveld kom det søsterbesøk, hun hadde med seg deilig mat og jeg kunne ligge å spise…:)

og forresten har jeg lært meg å ligge å strikke også, så det er da noe…

Gode naboer har hjulpet meg med mye, slik som å fly på apoteket, handle litt og for ikke å snakke om å få bilen min på service og EU- godkjent…

En søster som jeg ikke ser på en stund,- hun reiser uten meg…

har vært her flere ganger og hatt med både roser og eplekake…, og gjort oppgaver jeg ikke mestrer…

og ikke minst har hun gode råd for opptrening igjen…

To av søstrene mine har vært i samme smertesituasjon som jeg og da er det litt  til trøst at de vet hvordan jeg har hatt det , og har det nå…

Nå skal jeg legge meg på spikermatten min og på treningsmatten min på gulvet  og få gjort noen veldig enkle øvelser, som står i sterk kontrast til å gå flere kilometer oppetter steinete veier …

som jeg gjorde for bare noen uker siden…

God kveld. Passe på ryggen!

 

 

Du må reise nå…

Når jeg må og vil…

så føler jeg for å være litt kreativ…

eller det går vel kanskje under “bedre å være revelaus enn rådløs”…:)

En varm i dag…,

så jeg bestemte meg for å prøve å vaske og henge ut noen klær på ettermiddagen da jeg var minst smertepåvirket.

Jeg tenkte lenge på hvordan jeg skulle gjøre det, for jeg hadde lyst å prøve…

Da vaskemaskinen var ferdig hadde jeg funnet en Ikea-pose og fikk tøyet oppi .

Så slepte jeg med det friske beinet og krykkene posen bort til trappen. Lurte på om jeg eller ikeaposen skulle gå først…

Men jeg slengte posen utfor kjellertrappen og gikk etter selv.

I kjelleren hadde jeg en vogn som min datter pleier å bruke når hun er hjemme.

Jeg hadde ikke fått til å slå den sammen da hun hadde reist så den sto der enda…

Posen oppi vognen og avgårde rundt hushjørnet. Da var det bare å henge opp og krykke seg innigjen.

Etter å ha tatt et bilde av disse fine .

Er ikke dette et søtt bilde. Linerla som holder sauen som beiter på feil side av gjerdet ,med selskap. Den stod der lenge , jeg var redd den kom til å bli påkjørt, men det gikk bra.

” Du må reise nå” , har jeg sagt til den i flere dager, men den fortsetter å stå på taket på hagehytten min hver morgen…

Den er jo en av de siste som drar sydover…

Jeg forstår det jo nå, at den venter litt siden det er noen varme dager , men den må komme seg avgårde slik at jeg kan begynne å lengte etter den til den kommer tilbake. Som den første fuglen om våren…

“Du må reise nå”.  Jeg sa det mange ganger i fjor i desember. Innstendig den siste natten, da jeg var så trett og så på klokken at det var enda en stund til jeg skulle vekke søster for at hun skulle gi deg medisin…

Jeg sovnet av en liten stund og når klokken ringte og jeg forsto at jeg hadde sovet litt, visste jeg at du hadde funnet tiden din til å dra…

Linerlen kommer tilbake neste vår. Mor gjør det ikke…

Planlegge sine skritt…

For  noen få uker siden var jeg i mål med å ha gått 215 km på 10 dager…

Nå må jeg tenke og planlegge før jeg legger ut på “vandring” fra rom til rom her hjemme.

5 dagen kan jeg fremdeles ikke sitte. Når jeg skal ut av sengen har jeg forresten avansert litt. I stedet for ,som de første dagene var-rulle seg ut av sengen, lande på knærne for så å reise seg opp, heldigvis har jeg litt styrke i armene .

Vel , så greier jeg nå å rulle meg over på siden og kreke meg ut på magen med beina i gulvet…

Så er det å forsere meter for meter på en veldig haltete måte og når jeg kommer frem til målet finner jeg ikke brillene mine…

Jeg har ganske mange par, så nå tror jeg at jeg har fått plassert de mange ulike rom og steder i huset…

I dag kommer forresten en søster med krykker så får jeg prøve om det er mer hensiktsmessig…

Det verste med dagene er, i tillegg til smertene, å ikke kunne sitte. Det er så mye jeg kunne gjort om jeg hadde kunne det…

Jeg kan ikke fordra å spise , hengende over kjøkkendisken, men gjør det fordi jeg må.

Jeg kunne strikket, sett på tv, lest, selvom hodet er litt “tommelomsk” av smertestillende.

Jeg ser på tv selv om jeg må ligge, men synes det er veldig anstrengende. Ellers blir det mye på mobil.

I går kveld var det veldig kjekt å facetime med yngstesønn og være på roomvisning i hans og samboers leilighet som de nettopp har kjøpt og flyttet inn i…

I går måtte jeg også ty til en nabo for å hente medisin og handle litt. Veldig takknemlig for det.

Så har jeg tenkt på om jeg skulle være så uheldig å bli så hjelpeløs flere ganger.

Noe jeg tenker er lurt å skaffe seg er en “daybed” og et trillebord. Kan jo veldig godt hende jeg får bruk for, man blir jo ikke yngre med årene…

Dette var litt syteinnlegg, men sånn ble det i dag. Heldigvis for meg regner og blåser det ute så det ikke blir så unormalt for meg å ville være innendørs.

Bildene fra en av de siste turene ut i slutten på august.

 

VIL ut men kan ikke…

Svalene har begynt å samle seg…

Er nok på tur sydover snart…

Mens jeg bare kan stå og henge i vinduet og kikke på de…

Kan ikke gå ut om jeg aldri så mye vil…

Akkurat nå når vi fikk opplett og soldager…

Ikke kan jeg sitte heller, så det er dårlige tider…

Det er Isjias som har kommet ubedt og holder meg med selskap…

Håper han ikke blir så lenge for det er veldig smertefullt i tillegg til alt man ikke greier gjøre…

‘Jeg kan “pingse ” meg rundt med nok smertestillende innabords, men ellers er det bare å ligge,

på sofaen om dagen og i sengen om natten.

Det er faktisk 30 år siden jeg var så dårlig av Isjias.

Da hadde jeg 4 små barn og kunne bevege meg enda mindre.

Min mann på den tiden måtte være hjemme en stund ,men så fikk jeg både hjemmehjelp og husmorvikar til å ta seg av barn på dagtid. Det er den verste tiden i hele mitt liv. Være så hjelpeløs at jeg ikke kunne gå på do engang.

Det er ikke fullt så ille denne gangen , men ille nok…

Men jeg er glad for finværet i dag. På bursdagen til min eldste datter. Hun er 36 år i dag.

Og på båtur med kjæresten nå i helgen…

Supert på sjøen når det er finvær!

Legger ved et bilde jeg tok da jeg var en liten markatur en augustdag for 10 dager siden.

God søndag til alle . Nyte den som best dere kan!