Denne dagen tok vi oss fra Vila de Conde til Esposende…
Før denne ostespisingen var alt såre vel…
På vandring langs sjøen på godt underlag, Søster her, ved veiviseren, som så tydelig viser oss vei, for det kunne være litt langt mellom disse gode veiviserne.
Etter ostespisingen og ferdig vandredag var det at vi tok taxi inn til sentrum av Esposende, for å finne overnattingsplass.
Sist vi gikk sammen på pilgrimstur, var vi en måned tidligere ute og det var bare siste del av turen den gang som skaffet oss problemer med å finne overnatting…
Da vandret vi en helt annen rute også, og bare i Spania. Dette året ville vi gå fra Portugal og langs sjøen de første dagene…
Med hjertet i halsen for hvert avslag vi fikk på overnattingstedene vi prøvde å finne…,
det var få innkvarteringsplasser her…
Til slutt og ved hjelp av den vennlige sjåføren vår, som ringte rundt overalt og ikke ville gi opp to voksne damer som plutselig forsto at vi kanskje måtte sove ute den natten….
Vel, det ordnet seg, vi fikk plass på et herberge!
Det var svært viktig for oss at vi skulle være akkurat her, for til vår store overraskelse hadde vi en som kom flyvende etter og skulle være med oss fra den 3. vandredagen.
Den syke hadde nemlig bestemt seg for at hun var frisk nok til å bli med oss på resten av turen!
23.juli var var vi 3 vandrere fra Esposende/Fao til Viana do Castelo
Vi kom passe tidlig frem til byen og målet vårt for dagen, ville ikke vandre så langt og det var første vandredag til søster som hadde vært syk…
OG vi hadde bestilt rom på et herberge for natten…
Vi bestemte oss for å ta en kabelbane opp til et utsiktssted, der vi kunne se vidt i alle retninger og spise lunsj ute.
Her er mine to flotte medvandrersøstre …
En kirke på høyden der. Vi kom opp i en brylupsseremoni som foregikk akkurat da…
En selfie, med hatten på ryggen…
Den hang der , eller på armen , eller på sekken. Lite på hodet, bortsett fra en dag det blåste slik at jeg måtte holde den for ørene…:)
*To menneskemøter som gjorde inntrykk: En Italiensk mann som hadde ansvaret for herberget. Han viste oss rundt i hagen han dyrket i det hjemmekoselige herberget og visste ikke hva godt han kunne gjøre…
* Damen som eide herberget. På min alder kanskje, hun løp rundt og gjorde alt mulig. Da vi pratet med henne under pizzaspising i hagen der om kvelden var hun opptatt med et event som hadde med flyktninger å gjøre. Jeg hjalp henne med å bære madrass inn fra en bod, det var tydelig at det var noen som hadde behov for overnatting…
Mens hun prater med oss i hagen der sier hun bl.a:” Jeg har ikke penger men jeg har alt”…
Jeg har ingen penger, men jeg har alt – den setningen sier vel alt….
Ja, er i hvert fall en som brenner for noe…
Så godt at den syke søsteren kom etter, men ekkelt når en må slite med overnatting. Ellers er det nydelige bilder, innbiller meg jeg kjenner lukta av havet og det å være i et annet land. Fin og også sterk uttalelse fra damen på herberget <3.
Ja, vi var overrasket over henne…. Ja, ble litt stresset der og da med den overnattingen..
Tusen takk