Jeg ser deg
der du vandrer bortover korridoren, med dynen slepende etter deg,
samtidig som du bærer på en verdifull ting du selv har laget.
Med tålmodighet,
for lenge siden…..
Du minner meg om en liten gutt når jeg ser deg slik….
Du går mot ytterdøren, kjenner på dørhåndtaket , som du pleier.
Døren er låst….
Jeg ser deg nå, men jeg vet at du engang var en familieforsørger , en god mann og far, du likte fiske-og friluftsliv og hadde et godt liv…
Det var før …
Før Alzheimer kom…..
Jeg sier navnet ditt, du snur deg og møter blikket mitt.
Du har mistet ordene du engang hadde, men du lar meg få lov til å lede deg inn igjen til sengen din,
mens jeg nevner navnene til de du er glad i , og forteller deg at de sover nå…….
Jeg ser deg
der du sitter og holder en bylt i armene dine,
Du er fremdeles en flott dame, og det er akkurat som om du holder et lite barn…
Kroppen din og bevegelsene dine er enda i stand til å holde et lite barn på den mest perfekte måte.
Du smiler til demensdukken, og du smiler til meg.
Jeg smiler igjen og viser deg at alt er i orden….
vi går sammen mot rommet ditt, det er på tide å legge seg nå.
Jeg ser deg , men jeg vet at du for ikke så langt tilbake, hadde en av de skarpeste hjernene i denne byen, med en utdannelse og faglig arbeid bare noen få personer har….
Men Alzheimer gjør ingen forskjell , den tar for seg av alle slags hjerner…..
Jeg ser deg
der du vandrer rundt, du bøyer deg ned innimellom
som om du leter etter noen.
Du roper et navn, litt forsiktig, som om du roper og leter etter et barn som har gjemt seg bort….
Men det er ditt eget navn du roper….
Er det deg selv du leter etter?
Jeg ser deg, og jeg vet at ingen i familien din heter det samme som deg.
Du er mor, bestemor og oldemor. Du har mange som du har hatt et godt liv sammen med. Litt av det kan jeg se på de fine bildene du har…..
“Kan du være litt med meg?”
Du spør meg så forsiktig når jeg har bredd dynen på deg, og jeg sier at jeg skal sitter her ved sengen din en stund.
Men du må prøve å sove nå, det er natt….
Det var vakkert og rørende skrevet… God med noen som ser og støtter en med et smil ig trygghet når livet har blitt slik… <3<3
rørende…..
annebe: Takk. Trygghet blir det aller viktigste når man befinner seg i en slik situasjon, at noen vet hvem man er og kan skape tillit.
Vemodig vakkert…
Meget rørende <3
Så flott. Jeg tror du må være en fantastisk person for alle dem du jobber med. Det er så viktig å ha noen som viser ro og trygghet. De pårørende må være glad for å ha sine kjære der du jobber 🙂
margarites: Tusen takk for flott kommentar! Det er mange fantastiske mennesker i demensomsorgen, men det er vel også slik som i det vanlige livet, at noen “kryper litt mer under huden din” enn andre…. Men jeg prøver så godt jeg kan….
Det var vakkert skrevet og det er godt å vite at det er noen som passer på våre svakeste. For meg var det også veldig vondt for jeg vet at det er også vår framtid, Eli og meg.
flott skreve og sånn er jo kvardagen
suttung: Takk. Husk på at selv med samme diagnose er forløpet helt individuelt for alle. Min far beholdt språket og forstod mye helt til det siste.
Det vet jeg jo, men det blir jo også ofte værre når sykdommen starter opp så tidlig.
Det var klump-i-halsen-vakkert skrevet. <3
Nå fikk du meg til å gråte…….
Trist fortelling, vakkert skrevet.
Dette var rørende. Som en annen skrev klump i halsen vakkert skrevet..
<3 nå begynte jeg å gråte.... Har ei mamma som starta for 7 år siden og vi fikk diagnosen nå i starten av Mai. Dritt sykdom! Men vondt å lese hvordan mamma fort kan bli, men samtidig viktig. Takk og klem <3
Marianne Kaspersen Dignes: Klemmer igjen. Vet godt hvordan det er . Far døde i fjor etter nærmere 10 år med Alzheimer, og jeg jobber jo også med disse som har vært så uheldig…
Vakkert skrevet og rørende ❤
Tusen takk