Jeg har hatt et par netter fri i helgen som var og da er jeg glad det stikker noen innom….
Det er også godt å kunne spise et måltid sammen og ha noen å prate med som befinner seg i “virkelighetens verden”.
Selv om jeg gjerne skulle invitert til lunsj, har jeg kapitulert for tiden med å invitere til kveldsmat i stedet…..
For jeg greier ikke snu døgnet når det er bare for et par dager før neste nattevakts rush på 60 timers uke kommer seilende…..
Jeg var derfor veldig takknemlig når søster kunne komme litt ut på dagen…..
For jeg trenger litt hyggelig samvær og gode samtaler inni mellom.
På jobb blir det mest slik:
“Hvor har du tenkt deg hen” (Jeg spør en mann som løper rundt i trusen i korridoren kl. 04 om natten)
“Jeg må skynde meg, jeg skal konfirmeres i dag”
“Ja, men det er natt, du trenger ikke tenke på det enda, jeg skal vekke deg….” (nytter ikke å realitets orientere)
Ofte får jeg kjeft. Spesielt av disse mennene…. som tror jeg er konemor… : “Ja, men “Liv”, du må nå forstå at…”
Her en morgen var det en “koloss” av en mann som lå på gulvet. Etter å ha vandret og nekte å legge seg hele natten….
Jeg: ” Det er natt, prøv nå å legge deg i sengen” Han: ” Nei, det er ikke natt”…..
Til slutt lå han på gulvet og kom seg ikke opp. Når jeg kommer til, rekker han opp hånden og sier : “Mamma, ta meg opp”
“Nei, mamma kan ikke ta deg opp, du er altfor tung”.
“Nei, jeg er nå ikke såå tung”….
Enden på den natten ble at han fikk en madrass på gulvet og snorket der når jeg gikk av vakt….
Jeg tilbringer mange timer på jobb for uken og selv om jeg prater en liten stund med arbeidskolleger er det mange timer alene med pasienter.
Men jo lenger mot sommer vi kommer, jo mindre har jeg tenkt å jobbe, og da er det mer rom for å bli mer sosial også. Tenker jeg…..
Er nok en utfordrende ..og givende jobb du har … men godt å kunne prate med noen som er mer “oppegående” når man har fri.. man må ha påfyll selv for å kunne gi noe til andre… Lunsj eller kvelds “samma det” kose seg litt er viktigst <3<3
Sikkert godt med litt vanlig omgang og besøk etter sånne nattvakter ja, og mange av dem også 🙂 Litt morsomme historier blir det jo også, selv om det hele er veldig trist egentlig ..
Jeg håper du får en fin tirsdagskveld 🙂
frodith: Ja, er sant, trist er det. men mest for de pårørende når de har kommet langt inn i sykdommen. Da vandrer de inn og ut av ulike tider, og jeg blir stadig facinert….
annebe: Så flott og sant du sier det ! Ja, man trenger påfyll selv, for å kunne gi noe til andre…
Jeg beundrer deg for jobben du gjør med disse eldre menneskene. At du klarer å svare dem uten å bli oppgitt over dem, skjønt de lever i sin verden og har det nok godt med seg selv. Men det er vondt å stå utenfor å se. Man mister nesten sine kjære to ganger. Det blir nok noen artige historier på disse nattevaktene 🙂 og da er det godt å snakke med vanlige oppegående mennesker når man har fri 🙂
margarites: jeg er glad jeg greier å fascineres enda, for det kan være veldig fascinerende når de går inn og ut av ulike tider de har levd i….., og ja, det kan bli mange morsomheter selv om det er mye trist med denne sykdommen.
Din arbeidsdag/natt kan i alle fall ikkje vera kjedeleg. Eg ser det tydeleg for meg og syns det er tragisk at nokon blir dement, men håpar at dei sjøl har det noko lunde fint i si verd. Eg har sjøl ei dotter, som og jobbar med slike, men berre på dagtid.
Det er nok tøff jobb du har. Det var tung lesing for en som står som omsorgsperson midt i det.
Oldemorbloggen: Man vet aldri hva natten bringer….Tragisk kan man godt si det er men de pårørende har det ofte verst….
suttung: Ja, vet, men selv om mye kan være likt med tanke på progresjon av sykdommen så er det likevel store individuelle forskjeller.