“HVORDAN takles vanligvis en krise?” 

“Det ser ut til at personer som opplever en krise følger et slags mønster.”

“Den første fasen kalles sjokkfasen. Denne kan vare fra noen timer til noen døgn. I denne fasen opplever individet et indre kaos, men klarer vanligvis likevel å fremstå velordnet utad.Personen kan også virke rastløs og anspent. Noen reagerer med hyperventilering.”

“Irritasjon og sinne er ikke uvanlig. Noen opplever angst, eller lammelse og apati. Kroppslige symptomer er vanlig. Diare og kvalme, økt pulsfrekvens, frysninger og skjelvinger. Mange husker lite fra denne fasen i ettertid.”

(P.S Det høres rart ut , synes jeg da…for jeg husker svært detaljert…)

“Etter sjokkfasen går individet over i reaksjonsfasen. Denne fasen varer vanligvis i noen uker. Det er vanlig med søvnvansker, angst, nedsatt stemningsleie, selvbebreidelser og kanskje sinne.”

“Mange har behov for forklaringer på hvorfor, og mange lurer på om de kunne gjort noe som hadde ført til at hendelsen hadde vært unngått.”

“I reaksjonsfasen kan noen utvikle nervøse symptomer i form av angst, depresjon, aggresjon, selvmordstanker eller legemlige sykdommer.”

Varigheten av denne fasen varierer i forhold til traumets omfang, gjerne i flere uker.”

” Den neste fasen i krisen kalles reparasjons- eler bearbeidingsfasen

Personen begynner her å vende tankene fremover, og kommer i kontakt med de vante omgivelsene….

Tankene og grubleriene om det som skjedde avtar…Det kan ta lang tid å komme hit..

Mange sier at livet  aldri blir som før hendelsen, men de lærer seg å leve med det som har hendt….”

“Personen går så over i nyorienteringsfasen.

“Krisen er en del av livet, men personen har fått et naturlig forhold til det som har skjedd. Kanskje kan det sies i denne fasen at den motgang som ikke knekker individet helt, gir en ny dimensjon….

Hvordan vi takler den følelsesmessige påkjenningen en krise forårsaker kommer an på i hvilken fase av livet vi befinner oss, og den sosiale situasjonen vi lever i. Vår sårbarhetsfaktor spiller også inn.

Tidligere erfaringer og opplevelser av mestring, vil kunne bety mye for hvordan en person reagerer på en krise.

Støtten fra omgivelsene  og tilgangen på noen å snakke med er viktig for krisemestring.”

 

Jeg vil fortelle litt fra min egen krisehistorie for noen år tilbake. 

Jeg gikk i gjennom et samlivsbrudd, som for meg var dramatisk. Dette fordi det tok fra meg tryggheten. Tryggheten jeg har hatt fra jeg var et par og tyve år. Det å eie sitt eget hjem. For meg er det trygghet og noe jeg har  kontroll på i livet mitt.

Det ble også dramatisk fordi det skjedde uten forvarsel. Jeg skulle plutselig pakke sammen et stort hus, finne meg et nytt midlertidig sted å bo. Jeg hadde fremdeles barn boende hjemme, så det ble viktig å holde seg samlet , med alt som skjedde.

I tiden som fulgte fikk jeg kjenne på yttergrensene av hva jeg kunne tåle. Her følger litt om hvordan jeg reagerte, og det skal sies at man vet ikke det på forhånd , hvordan man reagerer. Selv om det kan høres humoristisk ut, så var det langt fra det….

1. Jeg stodi timesvis og stirret ut vinduet, med tusen tanker som var et eneste kaos…

Etterpå satt jeg i timesvis foran peisen og røykte (jeg som hadde sluttet for lege siden…)

2. Jeg drakk opp all konjakken i huset, jeg som ikke likte konjakk…(men jeg elsker lukten)

3. Jeg begynte å spise bananer- fordi det var det eneste jeg greide få ned-, og gå lange turer med musikk på ørene.

Vet dere at man blir tynn av å spise bananer og gå lange turer med musikk på ørene?

Når jeg var ferdig med dette pakket jeg ned et stort hus, vasket det ned, og fikk solgt det. Så fikk jeg hjelp til å flytte til et midlertidig sted.

Før det hadde gått et år, hadde jeg kjøpt mitt eget hus igjen, kjøpt meg en ny bil , skiftet jobb, fått ny kjæreste, to av barna mine hadde flyttet…

I hvilke rekkefølge spiller mindre rolle..

Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde opplevd dette, selv om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har det svært godt, og svært mye bedre i dag i livet mitt. Og jeg har satt opplevelsen  på “kontoen” for livserfaring….

.Men alle de tankene og følelsene som jeg nesten er redd for å vedkjenne meg, og all den energien jeg brukte på dette , kunne jeg tenke meg å vært spart for….

Jeg hadde mange å snakke med, og flere var sikkert lei av all “edder og galle” som kom ut av munnen min i denne perioden. Men det var til stor hjelp…

Jeg tenker på de som pga. felles barn må fortsette å forholde seg til en eks partner. Jeg forstår ikke hvordan de gjør det…. De har min store beundring….

 

 

 

 

 Sitatene er hentet fra boken Psykisk helsearbeid-teorier og arbeidsmåter.