INGEN SKAL være alene……

Jeg synes det er viktig at ingen skal være alene, når de føder eller når de dør……om ikke de har ytret ønske om akkurat det.

Jeg sov dårlig i natt, og noe av det skyldes at tankene mine var opptatt med noe som skjedde samme natt for mange år siden.

Jeg var 19 år, og ingen moden 19-åring. Alene og høygravid. Men jeg synes selv at jeg var MODIG. , som valgte å få barnet mitt, selv om det var mye som talte mot akkurat det…

Jeg hadde noen måneder i forveien greid å få leie meg en leilighet , så jeg hadde mitt eget hjem. På Sankthanskvelden var fødselen i gang , og jeg dro avgårde for å få fatt i min kusine , som skulle være med meg. Dette var før mobiltelefonens tid, og hun var ikke hjemme. Jeg fikk klistret en lapp på døren hennes, det var tross alt sankthansfeiringens kveld, og hun kom vel hjem senere. Så dro jeg til fødeavdelingen. De neste timene ble et mareritt. Jeg ble innlagt ved Betanien (en diakonal institusjon), og kanskje var jeg uheldig med de som var på vakt?. I allefall , så følte jeg veldig den nedlatende holdningen til meg, -ung jente, enslig..- Jeg lå mange timer alene, bare avbrutt av at de stakk hodet inn til meg. Jeg var redd, følte meg liten og hjelpeløs. Ingen trøstende ord, men langt om lenge var det en som instruerte meg “å puste”. Jeg kan ikke huske annet enn strenge beskjeder og en forakt som var til å ta og føle på. Hadde jeg kunne , skulle jeg stått opp av sengen, slitt av de både kors og de spesielle klærne de gikk med, og gitt de et spark bak

Heldigvis kom min kusine og var hos meg de siste timene, og min sønn som i dag er en staut kar på 33 år , ble født.

For noen uker siden , var jeg den som holdt en døende i hånden, og som for siste gang strøk henne over håret og sa at hun kunne slippe nå…Det var en fin opplevelse å være der når hun døde, siden de pårørende ikke kunne det akkurat da…..Jeg vet at det betyr mye for de pårørende at deres kjære ikke er alene

Jeg mener at ingen skal behøve å være alene når de føder eller dør, såfremt de ikke har ytret ønske om det, og så langt man greier å unngå det.

 

 

 

11 kommentarer
    1. Det var en tøff opplevelse. Jeg er sikker på at den har vært med på å gjøre deg til en bedre pleier. Du har opplevd hvordan helsevesenet IKKE skal oppføre seg. Det vitner om en snever og trang holdning -å behandle en 19 åring som må føde alene slik. Du kom deg styrket ut av det….det er gjerne det en gjør hvis en klarer å la være å dra det med seg i form av sinne og bitterhet. Nei, så langt det er mulig skal ingen føde eller dø alene. Jeg var redd under første fødsel. Det gikk så fort og jordmor skjønte det ikke. Hadde med meg mannen min, men jordmor kom først det siste kvarteret og da ble det travelt! Fy, så redd jeg hadde vært om jeg hadde måttet ligge der helt alene. 🙂

    2. Ja det er jeg enig i. Ja det var nok ikke så mye medfølelse når en kom for å føde den gangen. Høres forferdelig ut! Godt kusinen din kom! Ja de aller fleste synes nok at det er godt at noen sitter med en mens en venter på å dø….

    3. karidansen: Ja, var ingen god opplevelse, og er glad jeg har hatt tre “fine”, normale fødsler etterpå. Tenker alltid på fødselen til barna når de har bursdag 🙂 Ellers takk for kommentar.

    4. spisogspar: Ja, det er jo de to ytterpunktene i livet der man ikke behøver være alene. og der man er prisgitt andres både holdning og handling.

    5. Ja husker min mor også har snakket om hvor fæle de var på Betanien sykehus hvor hun også fødte på samme alder som deg. De var nedlatende mot henne også. ikke noe greit når en kommer som førstegangsfødende redd og med smerter.

    6. spisogspar: Oj, det var faktisk godt å høre at jeg ikke var den eneste, selv så lenge i ettertid. Selv om jeg ikke unte noen en slik opplevelse.

    7. Sånne folk som du var borti burde ikke ha slike jobber, men fint din kusine kom..og at fødselen gikk bra 🙂
      Og fint du kunne være til støtte for en annen ,selv om det var en helt annen setting..
      Ble helt rørt av innlegget jeg 🙂 God natt <3

    8. Dette her var et virkelig følelsesladet innlegg, og så godt skrevet at jeg klarte å sette meg litt inn i hvordan det må ha vært. Nestekjærligheten de alltid har snakket sånn om i slike kretser, den synes ikke alltid så veldig godt, for fordømmelse og moralens vokter har en tendens til å få overtaket.
      Men du fikk en flott sønn, og du har tatt godt vare på han. Og det er det som er viktigst. Pluss at du lærte hvordan man IKKE skal oppføre seg mot de svake.
      Da min pappa døde, var han alene. Eller dvs. det var sykepleier tilstede, men vi, jeg, min bror og vår mamma, nådde ikke frem før det var for sent. Vi ble alle tilkalt, men det gikk fort. Jeg er glad han ikke var helt alene, selv om vi ikke nådde frem.

    9. Eva: Det er sant det du sier i første avsnitt. .. Det er ofte slik når noen dør, at de pårørende ikke når frem i tide, men da er det likevel godt at noen andre er tilstede. Det tenker jeg må være litt til trøst i alefall.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg