En dag spurte jeg min far om han kunne lese noe for meg, jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men har hørt det er skrevet av en som har jobbet med demente mennesker gjennom mange år.
Jo da, det kunne han nå gjøre. Parentesene er min far sine ord og uttrykk.
NÅR JEG BLIR DEMENT
Når jeg blir dement(men eg e ikkje dement) så vil jeg at livet mitt skal være enkelt, overskuelig og forutsigbart, slik at jeg kan gjøre det samme hver dag på samme tidspunkt, fordi det vil ta tid for meg å lære nye ting og akseptere det nye.
Når jeg blir dement, så vil jeg at du snakker rolig til meg, ellers blir jeg redd og føler at du kan bli sint på meg. Du skal fortelle meg hva du gjør , og hvorfor, og du skal gi meg enkle valg og respektere hva jeg velger.
Når jeg blir dement(men eg e vel ikkje så veldig dement?)ville det være godt om du tenkte på at jeg skulle ha gode opplevelser, især er det viktig at du forteller meg om det som skal skje før det skjer.
Når jeg blir dement har jeg bruk for å sove og hvile, (jau,jau, men eg e vel ikkje så veldig dement, e eg vel Marie? ) ofte mer enn det jeg selv kan, og du kan, akseptere. Det verste er at når jeg skal sove er jeg redd for at jeg ikke skal våkne igjen.
Når jeg blir dement kan jeg kanskje ikke spise med kniv og gaffel, men jeg spiser godt med fingrene, så la meg få lov til å gjøre det-og sove med hatt på om jeg vil (ja, då e eg dement..)
Når jeg blir dement kan jeg ikke lenger huske hva jeg vil-så lær meg å peke på det jeg ønsker.
Når jeg blir dement hender det at jeg blir ondskapsfull og får humørsvingninger. Dette gjør at jeg føler meg avmektig og hjelpesløs.
Når jeg blir dement og sier at jeg vil hjem, er det godt om du setter deg ned ved siden av meg og snakker om hjemmet mitt, og min mor og mine søsken,-fordi du vet at når jeg sier jeg vil hjem er det fordi jeg føler meg utrygg akkurat da.