Jeg tar turen dit jeg ønsker å bo om ikke så altfor lenge, litt på rekognoseringstur, mest for å snakke med mor og besøke fars grav.
Mor har laget gode vafler og vi sitter og spiser og prater lett om det meste.
Jeg kommer innpå det som opptar meg mye, livet til de som er rammet av Alzheimer og annen type demens.
Jeg jobber selv med pasienter med langtkommen demens, og vi snakker om dette med å miste verdi som menneske….
Slutter man å ha verdi som en hel person når man får en Alzheimerdiagnose?
Jeg opplever at denne type pasienter har fått mindre verdi med årene. Ikke hvordan vi behandler dem på sykehjemmet, men overfor de øvrige helseinstanser.
Pasientene ved avdelingen jeg jobber på, har mange samme diagnose, men er svært ulike likevel. Noen klarer seg rimelig godt i hverdagen, noen kan gå ut på tur alene, noen har språk, andre ikke. De er ulike på så mange måter, ikke minst i alder.
Mor og meg er litt uenige og ser det fra ulike perspektiv. Hun har opplevd flere ganger å miste noen med Alzheimer, i fjor var det min far som døde…
Mor er bare 19 år eldre enn meg, og jeg spør henne hva hun ville gjort om jeg flyttet hjem i nærheten av henne og får Alzheimer.
Da svarer hun at hun ville tatt meg med på en høy topp og hoppet i sjøen sammen med meg….
Så ler vi høyt begge to.
Jeg forstår fortvilelsen bak det galgenhumoristiske, og vet at hun er like glad i meg som jeg er i henne….
Samtidig ser jeg for meg min mor og meg i fritt svev over sjøen……:)
Det hadde kanskje ikke vært den verste sortien….
Det er bare det at jeg har slik forbasket høydeskrekk….:)
Du har en herlig galgenhumor, det tror jeg man må ha innimellom. Og så herlig dere kan prate om sånt, når dere faktisk har hatt en med diagnosen. Dere virker nær hverandre. Godt å kunne prate om ALT <3
Hehe..både vemodig og humoristisk innlegg det her … ja skulle noen helt nær meg bli rammet tror jeg det hadde vært tøft.. At mormor på 97 har begynt å glemme en del nå blir liksom ikke det samme… Et verdig liv fortjener alle …uansett :)) Klem og fin helg til deg <3
Jeg håper hun mente dere skulle hoppe for å bade, ikke for å gi opp? 🙂
Et nydelig og velskrevet innlegg…. til ettertanke! Klemmer <3
frodith: Ja, det hjelper og gjør det hele litt ufarligere med galgenhumor….
Det har du rett i, godt å kunne prate om
annebe: Det er helt riktig. Men så mener man så ulikt med hva som er et verdig liv…
Fin helg til deg også
Mariann: He, he, var vel ikke akkurat bade hun mente, var vel heller et utsagn på noe hun ikke orket tanken på…
Margrethe: Tusen takk, klemmer igjen.
Jeg husker at dette var et tema som opptok meg veldig da jeg var ung. Ikke da for min egen del, men at en eller begge mine foreldre skulle få en form for demens. Jeg fikk litt erfaring av hvordan dette artet seg fra en kjær nabo. Da min mor døde, husket ikke naboen dette å hun spurte meg hver gang vi møttes om hvordan det var med min mor. Når jeg fortalte henne at hun var død, gråt hun sårt inntil ansiktsutrykket forandret seg å det gikk opp for henne at det hadde hun faktisk hørt før….. Det var så vondt å se, og akkurat da var jeg veldig glad for at begge mine foreldre døde av andre årsaker!
Vera Lynn: Det er blitt så mange flere med demens ila årene og så mange flere yngre. det er det som er det mest skremmende. Og at man fremdeles ikke vet særlig mye om behandling. Bare forløpet. Og opp i alt så er det de pårørende som har det verst…..