LEVER JEG? JA, DESVERRE…….

Kommunikasjon mellom mennesker kan være  så mye. Man kommuniserer på ulike måter alt etter hvem man kommuniserer med, hvor man befinner seg, man kommuniserer mye non-verbalt når man står over for hverandre  (signaler formidlet gjennom kroppsholdning, bevegelser, ansiktsuttrykk, stemmebruk, og berøring) , og mye av kommunikasjonen vår er tillært både gjennom oppvekst, erfaring , omgangskrets og f.eks yrke man velger.  Man kan si svært mye om kommunikasjon . Det skal jeg ikke gjøre , men gjennom lang arbeidserfaring og videreutdanning i psykisk helsearbeid, har jeg  lært endel om profesjonell kommunikasjon i yrkesrollen som hjelper.

På min jobb, selv om det er en lukket demenspost, så har brukerne svært ulikt nivå av  hvor mye de kan kommunisere verbalt , og hvor mye de forstår. 

Kommunikasjonen blir deretter, det er ikke alltid nyttig å realitetsorientere, man må på en måte “være der ” brukeren er. 

Jeg har lyst til å fortelle om noen episoder fra på-jobb-i-natt. Det var siste nattevakten min på over en uke og jeg så frem til morgenen. Når man er nesten besvimt av trøtthet på morgenkvisten , så er det lett å bli-jeg snakker for meg selv – litt lite profesjonell. Men vi er bare mennesker…

Det første som møtte meg var tidlig på kvelden -kl.22 : jeg gikk inn på et rom fordi jeg hørte noen rope på hjelp. Da jeg kom inn lå en mann på gulvet, fullt påkledt, uten alarm på seg, kunne ikke komme seg noe sted, fordi kroppen svikter , og hadde tisset seg ut. Han er en stor mann på godt over 100 kg. Denne mannen både forstår godt og husker godt og man kan kommunisere som normalt. Det er atferden hans som gjør at han er hos oss, noe jeg ikke skal komme nærmere innpå. Etter mye slit og møye greide vi sammen og få ordnet han i seng. Jeg hadde imens dette stod på, bitt tennene sammen og tenkte jeg skulle ikke si “ett vondt ord”, for her var flere som ikke hadde gjort jobben sin…Vi var ganske fornøyde begge to, jeg fordi jeg greide “holde kjeft” og han fordi han kom i seng uten å “tape ansikt”. Det er forøvrig noe av det viktigste for denne pasientgruppen.

Så over til en dame som også har et godt språk. Vi kan holde en “normal” samtale gående lenge , men den avsluttes ofte med, -før hun legger seg- ,  at hun spør : “skal jeg på skolen i morgen” , og jeg svarer hver gang: “Nei, det er lørdag, du har fri” .Hun er like lettet hver gang, og jeg “lyver” hver gang, fordi noe annet har så liten hensikt.

Så har vi en dame som ikke alltid er så blid, hun kan snakke og oppføre seg ganske så voldsomt. Men i dag tidlig opplevde jeg noe nytt. Jeg hadde hatt min vanlige runde inn til henne om morgenen, satt på musikk og gitt henne noe å drikke. Da jeg var på vaktrommet like etterpå kom hun inn til meg med alle smykkene sine i en pose . ” se her, dette er til deg, ta alt sammen”. Hun var tydelig glad for å forære meg det. “jeg låner de hos deg så får du de igjen etterpå”. Og selv om hun mange ganger har “gitt bort ” smykkene sine, så var det min første gang, og jeg kjente at det varmet….

Den siste pasienten min på listen til å se inn til, før jeg skulle på min lille miniferie , var han som lå på gulvet i går kveld. Han hadde hatt en god natt søvn, litt uvanlig, men i alle fall, så spurte han meg : “Lever eg”?. Han synes nok han hadde sovet svært så godt etter all dramatikken i går kveld. Og da bare datt det ut av meg: “Ja, desverre”

Ikke særlig profesjonelt, og jeg kunne nesten bitt tungen av meg, men han har galgenhumor , som jeg, så vi flirte godt begge to.

Nå har jeg en uke fri, og skal prøve så godt jeg kan å være våken om dagen og sove om natten…..

6 kommentarer
    1. Flere rørende episoder her……. Noen ganger må man bare “Lyve”. det har jo ingen hensikt å komme med lange forklaringer til en gammel, dement dame som tror hun går på skolen. Ja, du datt vel litt ut av den profesjonelle rollen, da du sa “dessverre” men det var bra at mannen hadde galgenhumor. 🙂

    2. Er nok en del å styre med på slike jobber som du har..og da er det viktig å kunne bruke litt humor :)..og slike bemerkninger som den du kom med er jo bare artige…bare de ikke sies i en ondskapsfull tone så tåler folk/pasienter det meste tror jeg :)) Fortsatt fin dag…her regner det jevnt :))

    3. annebe: Ja, man må bruke litt humor av og til på jobb også, er faktisk noen av pasientene som skjønner det enda….regner jevnt og trutt her også…:)

    4. Det høres så sjarmerende ut, samtidig som det er vemodig. Jeg er så glad hver gang jeg hører om personale som virkelig bryr seg, og gjør det beste de kan <3 Det fortjener de eldre å oppleve 🙂
      Min mamma må vi også "lyve" til. Eller egentlig, "jatte med". Det opplevde jeg veldig sterkt i går da jeg var innom henne for å hjelpe henne å pakke. Så nå har vi kommet så langt. Og det kjenner jeg at sliter meg ut litt. Men hun er min mamma, og jeg elsker henne <3 Jeg gleder meg til turen vår. Vi reiser om en times tid fra nå 🙂
      Ønsker deg en flott ferie <3

    5. Eva: Det er sant, det er ganske mange følelser å jobbe med demente.jeg tenker også på at jeg er der så mye, 86% fast natt på den samme avdelingen . Og det er riktig det, man skal “jatte” med, ikke realitetsorientere, om ikke noe taler for akkurat det da. Men de fleste av mine pas. er kommet for langt i sin demens til at det er noe vits i å realitetsorientere.. Håper dere får en finfin tur!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg