Dette bildet heter optimistenes seiersdans , og er malt av Marianne Auli . Hun sier om bildet: ” Optimistenes seiersdans har en dans som handler om å aldri gi opp….”
Da jeg fikk vite at jeg skulle bli mormor for første gang, måtte min sønn ta bilde av meg,- sittende under dette bildet -, som jeg har på veggen min i “lillestuen”.
Jeg synes selv at jeg er en optimist. Selv om jeg har vært ute mer enn “en vinternatt”, har livet alltid ordnet seg underveis….
Da jeg valgte yrket mitt- for det var et bevisst valg-, så handlet det likevel om tilfeldigheter fra begynnelsen av. Jeg hadde det jeg vil si en streng oppdragelse. Det hadde vel noe med både tiden , stedet og familien å gjøre. Jeg hadde ikke mange valg så lenge jeg bodde hjemme, men da jeg var omtrent 17 år oppdaget jeg at jeg var fri. Men fri til hva? Jeg var “høy” på alt livet hadde å tilby, og tok både små og store valg i en rasende fart. Ingenting var umulig, her skulle det leves! Det var jobb i hver busk og hus i hver busk…
Jeg hadde blant mange jobber en assistentjobb, dvs. jeg vasket , på et sykehus. En dag jeg kom inn på et pasientrom, satt en dame i sengen med et matbrett foran seg, men hun var ikke i stand til å spise selv. Jeg slapp vaskebøtten og gikk bort og matet henne. Da kom en av pleierne og sa at dette hadde jeg ikke lov til. Hun hadde rett , jeg hadde ikke lov. Det var da den første virkelige interessen min for å jobbe med mennesker kom til meg.
Det tok enda noen år før jeg fikk summet meg til å ta Hjelpepleierskolen. Da var jeg alenemor , og ville bare ha meg en rask utdannelse så jeg kunne forsørge meg selv. Mye Senere tok jeg psykisk helsearbeid, og følte meg litt bedre rustet i jobbsammenheng. Jeg har jobbet med litt ulik omsorg, – mye på sykehjem, men har også vært innom ressurssterke utviklingshemmede og Huntington pasienter. Jeg har jobbet mest med mennesker med demens, og de fleste av årene på natt. For meg er dette perfekt.
jeg føler meg heldig fordi jeg føler jeg har funnet min plass når det gjelder jobb, men egentlig så er jeg en ” kremmer”, hmm…jeg tror jeg kan selge hva som helst bare jeg har tro på det. …..
Jeg tror du passer i den jobben du har! At du gikk bort til damen og matet henne, vitner om omsorg, sjøl om du ikke “Hadde lov”. Dessverre er det ikke alle som møter klienter med respekt. Ingen er perfekte, men det er enkelte episoder jeg har vært vitne til, som jeg synes har vært ille.
Fint det bildet..og selv om ting er tøft innimellom er det viktig å se alt det som er bra også ..og som du sier det meste går seg til 🙂
Artig å høre hvordan og hvorfor du valgte ditt yrke..jeg har alltid villet jobbe med barn jeg ,selv om jeg ikke har utdannelsen..(bortsett fra barnehagelinja på folkehøyskole)..valgte jeg helt rett ..har stortrivdes med den jobben..og synes det er koselig å høre andre som også trives med sin jobb :)))
karidansen: Ja, har alltid følt jeg passet til jobben min. Jeg er også ekstra “var “på nye medarbeidere fordi vi jobber med en slik sårbar gruppe, det første jeg prøver legge merke til er om de “bryr seg”.
annebe: Ja, det er så mye å velge mellom og lett å velge feil. Og kanskje man ikke vet sikkert før man blir ganske voksen. Jeg ser det på mine egne barn som har valgt helt annerledes enn de i utgangspunktet hadde tenkt.
Jeg ønsket å bli fotograf, men endte opp med å jobbe med barn 🙂 Nå er dagene med omsorgsarbeid over for meg. Jeg har nok med omsorgen for meg selv og mine.
Og jeg bet meg merke i at du har vært borti mennesker med Huntington. Min mamma har Huntington. Og det er veldig tungt å se utviklingen akkurat nå i den perioden vi er inne i. Det går så fort sånn helt plutselig. Og jeg kjenner nesten jeg får litt panikk. Jeg synes det er så uendelig trist :/ Men vi passer på å glede oss over hver dag vi har med henne, og bevare alle gode minner. Vi (min bror og jeg) tar henne med en helg til Praha i juni. Det blir antakelig siste gang vi kan gjøre noe sånt. Og vi har begynt å få det litt travelt. Vi gjør det jo mest for henne, men også for oss selv, sånn at vi kan ha noe å minnes i årene fremover, selv om hun skulle være borte.
Jeg beundrer deg for å kunne jobbe natt. Jeg tenker at det må være litt tungt. Men vi er jo alle forskjellige, og jammen godt er det, for da vil det alltid være noen som kan stille opp når det trengs 🙂
Eva: Det kan ofte være nok, å ha omsorgen for seg selv og sine,men du har nå likevel en fotograf “innabords”.
Jeg må si jeg fikk gåsehud når du fortalte om din mor.Det er ingen vanlig sykdom som du vet, men der jeg jobbet , på Olaviken på Askøy, er det en fantastisk avdeling for bare Huntingtonpasienter. Og pleierne der er helt utrolige. Det kommer pasienter fra hele landet dit. Det er virkelig et flott sted.Det er noen år siden jeg jobbet der,både på dag og natt. Huntigton er en helt spesiell lidelse og trenger mye oppfølging. Jeg er glad dere tar den turen nå…..håper og tror dere får det fint sammen. Unnskyld om du synes jeg er for nysgjerrig og du trenger ikke svare, men har du tatt testen?
Jeg har faktisk enda et håp om at jeg kanskje kan bli fotograf, når helsa og alt kommer på rette plassen 🙂
Jeg vet det finnes en avdeling på et hjem her i distriktet også, som har en avdeling kun for Huntington pasienter. Vi har snakket litt med dem, og ønsker jo at moren vår skal få komme dit etterhvert. Men glad det finnes andre alternativ også.
Ja, det er jo ikke en vanlig sykdom. Den er jo ganske sjelden, og den får jo et ganske spesielt “ansikt”. Jeg gruer meg veldig, kan man trygt si. Og akkurat nå føler vi forverring fra uke til uke. Så det er ganske skummelt. Hun har nemlig vært stabil veldig lenge.
Ja, jeg har tatt testen, for litt over et år siden. Både jeg og broren min har gjort det, og vi har ikke genet 🙂 Og vi fikk vite at vi har vært med å utrydde sykdommen, i alle fall i vår familie 🙂
Jeg synes det var godt på en måte, å komme i kontakt med noen som faktisk vet hva det er og kjenner sykdommen. For det er ikke noen av dem jeg kjenner som faktisk VET eller har hørt om sykdommen. Man føler seg litt alene 🙂
Tusen takk for responsen. Skal ha i minne Olaviken på Askøy 🙂
Eva: Å, nå ble jeg virkelig glad, dere er utrolig heldige….