Jeg vet om et sted…

der man kan skrike så høyt man kan uten at noen hører det…

Og om noen skulle høre det…

så betyr det ikke så mye…

for hører de den som skriker så ser de at man ikke skriker fordi at man er i fysisk nød…

Alle kan vel ha behov for å skrike noen ganger i livet…

Kanskje jeg trenger å gå der og skrike en an gang…

for nå er jeg fortsatt litt nummen…

Mor døde i går. Matriarken vår.

Hun sovnet. Hun reiste.

Hun hadde lengtet lenge etter akkurat det.

Alle fine, gode ord som finnes kan man bruke om mor…

Og selv om noen tenker “hun er jo gammel og syk…”

Vel, hun var mor min som jeg elsket , og hun var 80 år.

Hun kommer til å bli savnet av svært mange…

Mor hadde mange som hun var glad i, og som var glad i henne…,

mange hun betydde noe for utenom den aller nærmeste familien…

Hun etterlater seg en stor flokk

6 døtre, 20 barnebarn, og 8 oldebarn.

Jeg vet jeg kommer til å kjenne på savnet når den første sorgen er over.

Jeg var så heldig å få bo med henne i voksen alder siden jeg kjøpte barndomshjemmet mitt…

og hun og jeg bodde der sammen i 3 år,  til hun fikk sin egen leilighet.

En av mors bønner, for mor var et bønnemenneske:

Kjære Gud

om eg vaknar i morgon så er du hjå meg

om eg ikkje vaknar

så er eg hjå deg

I går våknet hun ikke mer.