Det er nesten ikke til å forstå at man gleder seg til å legge ut på en lang vandring med alt man trenger for 14 dager bærende i en sekk på ryggen…
Vi har vært utslitt etter lange vandredager , både i solsteiken og i thunderstorm…,
men mest av alt har vi vært ute hele dagen, i bevegelse, i perfekt vandrevær…
Stien med de gule pilene har lagt der klar foran oss hver eneste dag, akkurat som den har gjort for hundretusener som har gått der i årene før ,
og forhåpentligvis ligger den åpen for alle vandrere i all tid fremover, og uansett hva det er som gjør at man ønsker å vandre. Stå opp, kle på seg, sekken på ryggen, ut og gjøre dagens gjøremål. Være i bevegelse.
Jeg lover, det gjør noe med deg…
Vi har vandret langs asfaltveier, gjennom gårder, mest gjennom flott natur og store skogsområder med fuglesang i ørene…
Vi har “klatret” i høyden, spist medbrakt i veikanten og spist på fine restauranter…
Vi har sovet på varme tremannsrom og i store leiligheter der ingenting manglet, på hotellrom av alle slag, i suite ved verdens ende…
Vi har oppholdt oss ute fra morgen til kveld…
Langs leden har det vært stille kvelder og netter. Vi er jo så mange reisende som er ute i samme ærend…
På vandring til et mål, med opplevelser på innsiden og utsiden som man ikke vet om på forhånd…
Det var vemodig å komme til verdens ende i år, samtidig som jeg kjente på en lykkefølelse som handlet om å mestre…
Jeg anbefaler å lese boken “Stiens historie”, en reise til fots, av Torbjørn Ekelund. Om du er i tenkeboksen å foreta en vandring, vil denne boken gi deg noe. Han skriver både historien om seg selv , og etter at han pådro seg plutselig sykdom som gjorde at han ikke kunne kjøre bil mer, men måtte begynne å bruke føttene…
Han skriver også om andre som har vandret langt av ulike grunner, og brukt stier som har lagt der fordi noen før har brukt de…,
og andre som har funnet sine egne stier…
Jeg henger meg på det som han har skrevet fra en dagbok til to vandrende veninner på veien til Santiago:
“Jeg fikk en sterk følelse av å være ett med meg selv, jeg visste at jeg kunne tilbakelegge enorme avstander uten problem, stå opp om morgenen og gå til verdens ende. Vi gikk og vi trengte ikke noe annet. Det var ikke bare en følelse av frihet, de var også en følelse av trygghet.”
“..Jeg ønsker meg ingenting annet enn det jeg har her. Bena, solen, luften, sekken, livet, fuglene, blomstene, veien og målet.”
For meg var følelsen av trygghet viktig. Jeg slapp å bekymre meg over hvor jeg skulle sove om natten-alt var bestilt på forhånd,
jeg hadde søstrene mine rundt meg dag og natt, to jeg kjenner så godt og er så trygg på. Vi kunne vandre mens vi pratet sammen, om alt eller ingenting … eller gå mange km uten å si noe.
Jeg kunne hvertfall det…:)
For meg var turen verdt på alle måter å bruke tid og krefter på. Det var som andre år, en opplevelse av mestring, mer i år enn andre år, fordi begrensningene har blitt flere jo eldre jeg har blitt…
Veien er et mål i seg selv.
Nydelig skrevet, og tankevekkende. Rart det med å være på «reise» i livet, på bena eller med bil. Man finner en egen ro, vil videre, vil også stoppe, bruke tid til å tenke og bearbeide følelsene. Sikkert et minne du vil ta med deg videre. Godt å dele minner med sine. Nyt søndagen. Klemsiklem
Tusen takk. Ja, er en egen ro ved å vandre slik i alle fall…,og godt å ha med noen å skape gode minner med
Det er sikkert er veldig fint kunne tenke meg. På grunn av helsa og jeg har ingen å vandre lange turer, er slike turer ikke for meg. Men jeg er superglad for din vegne Du er inspirasjon for mange:)
Vel, det går an med små vandring her hjemme også:)
Takk for fin kommentar. Og jeg håper jeg kan være til inspirasjon for noen. Helt klart er det både korte og lange vandreturer her hjemme