MIN FAR og Mr. Alzheimer Del 1

 

 

 

 

«Skriv at du har vore på besøk hjå din demente far», sier min far, når jeg tar frem dagboken hans for å skrive litt i . Jeg besøker han på sykehjemmet, eller forresten sjukeheimen som det heter der ute i havgapet.

 

Min far har hatt diagnosen Alzheimer i ca. 7 år, og har lang fartstid i å irritere på seg andre mennesker. Først og fremst min mor, deretter andre i familien, naboer, og andre mennesker som kommer i hans vei.

 

Han har galgenhumor så det holder, det skal han ha, men han kan av og til bli for mye av alt.

 

Spesielt dette med å få folk til å bli lei seg, fornærmet og sint. Må han virkelig si alt han tenker? Det virker som han ikke har sperrer for noen ting lenger. Og akkurat det er et trekk med denne sykdommen . Man mister hemninger.  For dette er ikke min far, ikke slik jeg kjenner han, og som hans datter greier jeg å skille mellom min snille, gode og omsorgsfulle far, og det Alzheimer gjør han til.

 

MEN: Hvor mye skal man respektere hans rett til å «lire av seg» det han måtte finne for godt? For det er langt fra akseptabelt alt han kan få seg til å si. Å more seg på andres bekostning synes jeg er et dårlig trekk. Man kan unnskylde , dekke over, eller rett og slett vise at dette finner man seg ikke i at han sier. Og innimellom går det opp for han at han har gått over streken. En dag mor vår var ordentlig lei av han, hadde han skrevet til seg selv på en lapp:

 

 » Magnus. Du må frå i dag  ikkje snakke og spørje så mykje. Det er mange som ikkje likar det.                                               Snakk lite og helst berre når folk spør.»

 

Alt har blitt så mye bedre etter han fikk fast plass på sjukeheimen. Jeg må likevel si at jeg , selv om jeg synes det er   interessant å følge hans siste reise her i livet, med Alzheimer som følgesvenn, så gruer jeg meg til den dagen kommer da han ikke lenger kan uttrykke seg .

 

For sannsynligheten er stor for at det kommer til å skje. Mange mister språket, og evnen til i det hele tatt å kommunisere. Det synes jeg er det aller verste, når ordene ikke har noen som helst verdi lenger og man ikke kan kommunisere verbalt .

 

 Ofte er det da aggresjonen kommer. Og dette håper jeg vi alle slipper å oppleve .Og at han kan dø engang med verdigheten i behold.

 

Før min far kom på heimen prøvde han seg, som så mange andre i hans situasjon, å gi oss dårlig samvittighet for at vi ville sende han fra oss . «ja, ja, sa han. Ein far kan ta seg av mange  barn , men mange barn kan ikkje ta seg av ein far.» I dagboken sin den siste dagen han var hjemme hadde han skrevet en liten avskjedshilsen:

 

«I dag køyrer kona mi meg til sjukeheimen . Stakkars Magnus»

 

Gjett om min mor fikk dårlig samvittighet?.

 

 På sjukeheimen ser vi at han har det godt, og han beundrer ofte de mange rosene han får.

 

«ja, ja, eg kan sjå at det er mange som er glad i meg.»

 

Min far kommuniserer fremdeles godt, både muntlig og også litt skriftlig ved at han fremdeles skriver i dagboka si?

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg