I år må jeg takke for oktober. I alle fall de siste ukene.
Mange og fine solrike dager, men dessverre har jeg ikke fått benyttet det å være ute så mye som jeg har villet…
Ett kne har begynt å tulle seg, og jeg vet ikke hvorfor.
Egentlig vil jeg ikke tenke så mye på det heller, for det blir sakte men sikkert bedre, men jeg beholder støttebandasje på en stund til.
I går prøvde jeg å gå en liten tur, for bare andre gang på to uker,
for å se rundt meg på all fargeprakten som høsten kan gi…
og som er mulig å se her hjemme også når vind og regn er fraværende en stund.
Oktoberrosen utenfor, som blir altfor stor, er det siste stedet jeg ser sommerfugl hvert år.
Her for noen dager siden. Søster og jeg var bitte litt for sen til målet for ettermiddagens solnedgang…
Håper for alle som kan, at de kommer seg ut i lyset som ER om dagene.
For min del er det i alle fall viktig for min mentale helse på denne årstiden vi har foran oss nå.
Og jeg føler meg ikke i sutregjengen av den grunn…
Dagene blir mørkere, og JEG trenger hvertfall alt lys jeg kan få…
spesielt siden jeg så mange dager ikke står opp før utpå ettermiddagen.
Beundrer alle som” klorer seg fast” oppe i nord.
Om det hadde vært meg så tror jeg kanskje de måtte ha sperret meg inne og gitt meg lysbehandling.
Nyte dagene og ut i lyset!
Takk for påminninga, ja jeg må det. I dag greidde jeg å stå opp med lyset, sjøl om jeg ikke skulle noe. Vi trenger lyset, det er sikkert. Veldig fine bilder. <3
Stå opp med lyset håper jeg at jeg også kan gjøre noen ganger i mørketiden…
Tusen takk