JEG SER DEG....., men jeg vet



Jeg ser deg

der du vandrer bortover korridoren, med dynen slepende etter deg, 

samtidig som du bærer på en verdifull ting du selv har laget.

Med tålmodighet,

for lenge siden.....

Du minner meg om en liten gutt når jeg ser deg slik....

Du går mot ytterdøren, kjenner på dørhåndtaket , som du pleier.

 Døren er låst....

Jeg ser deg nå, men jeg vet at du engang var en familieforsørger , en god mann og far, du likte fiske-og friluftsliv og hadde et godt liv...

Det var før ...

Før Alzheimer kom.....

Jeg sier navnet ditt, du snur deg og møter blikket mitt.

Du har mistet ordene du engang hadde, men du lar meg få lov til å lede deg inn igjen til sengen din,

mens jeg nevner navnene til de du er glad i , og forteller deg at de sover nå.......

 

Jeg ser deg

der du sitter og holder en bylt i armene dine, 

Du er fremdeles en flott dame, og det er akkurat som om du holder et lite barn...

Kroppen din og bevegelsene dine er enda i stand til å holde et lite barn på den mest perfekte måte.

Du smiler til demensdukken, og du smiler til meg.

Jeg smiler igjen og viser deg at alt er i orden....

vi går sammen mot  rommet ditt,  det er på tide å legge seg nå.

Jeg ser deg , men jeg vet at du for ikke så langt tilbake, hadde en av de skarpeste hjernene i denne byen, med en utdannelse og faglig arbeid  bare noen få personer har....

Men Alzheimer gjør ingen forskjell , den tar for seg av alle slags hjerner.....

 

Jeg ser deg

der du vandrer rundt,  du bøyer deg ned innimellom 

som om du leter etter noen.

Du roper et navn, litt forsiktig, som om du roper og leter etter et barn som har gjemt seg bort....

Men det er ditt eget navn du roper....

Er det deg selv du leter etter?

Jeg ser deg, og jeg vet at ingen i familien din heter det samme som deg.

Du er mor, bestemor og oldemor. Du har mange som du har hatt et godt liv sammen med. Litt av det kan jeg se på de fine bildene du har.....

"Kan du være litt med meg?"

Du spør meg så forsiktig når jeg har bredd dynen på deg, og jeg sier at jeg skal sitter her ved sengen din en stund.

Men du må prøve å sove nå, det er natt....

 

 

 

 

16 kommentarer

annebe

16.06.2017 kl.16:59

Det var vakkert og rørende skrevet... God med noen som ser og støtter en med et smil ig trygghet når livet har blitt slik... <3<3

maiken

16.06.2017 kl.17:18

annebe: Takk. Trygghet blir det aller viktigste når man befinner seg i en slik situasjon, at noen vet hvem man er og kan skape tillit.

stavangerinmyheart

16.06.2017 kl.17:14

rørende.....

Torunn

16.06.2017 kl.17:31

Vemodig vakkert...

due

16.06.2017 kl.17:33

Meget rørende <3

margarites

16.06.2017 kl.17:58

Så flott. Jeg tror du må være en fantastisk person for alle dem du jobber med. Det er så viktig å ha noen som viser ro og trygghet. De pårørende må være glad for å ha sine kjære der du jobber :-)

maiken

16.06.2017 kl.18:35

margarites: Tusen takk for flott kommentar! Det er mange fantastiske mennesker i demensomsorgen, men det er vel også slik som i det vanlige livet, at noen "kryper litt mer under huden din" enn andre.... Men jeg prøver så godt jeg kan....

suttung

16.06.2017 kl.19:22

Det var vakkert skrevet og det er godt å vite at det er noen som passer på våre svakeste. For meg var det også veldig vondt for jeg vet at det er også vår framtid, Eli og meg.

maiken

16.06.2017 kl.19:31

suttung: Takk. Husk på at selv med samme diagnose er forløpet helt individuelt for alle. Min far beholdt språket og forstod mye helt til det siste.

ann sissel

16.06.2017 kl.19:25

flott skreve og sånn er jo kvardagen

suttung

16.06.2017 kl.20:35

Det vet jeg jo, men det blir jo også ofte værre når sykdommen starter opp så tidlig.

Ei_heks

16.06.2017 kl.22:06

Det var klump-i-halsen-vakkert skrevet. <3

BforB

17.06.2017 kl.16:27

Nå fikk du meg til å gråte.......

Trist fortelling, vakkert skrevet.

dinematvaner

18.06.2017 kl.17:08

Dette var rørende. Som en annen skrev klump i halsen vakkert skrevet..

Marianne Kaspersen Dignes

20.06.2017 kl.23:21

<3 nå begynte jeg å gråte.... Har ei mamma som starta for 7 år siden og vi fikk diagnosen nå i starten av Mai. Dritt sykdom! Men vondt å lese hvordan mamma fort kan bli, men samtidig viktig. Takk og klem <3

maiken

20.06.2017 kl.23:55

Marianne Kaspersen Dignes: Klemmer igjen. Vet godt hvordan det er . Far døde i fjor etter nærmere 10 år med Alzheimer, og jeg jobber jo også med disse som har vært så uheldig...

Skriv en ny kommentar

maiken

maiken

54, Bergen

Voksen dame, voksne barn, barnebarn, hjelpepleier med videreutdanning i psykiatri for helsefagarbeidere, nattmenneske, selvstendig, tøff og fryktløs vil noen si. Små-nevrotisk, pysete, distrè vil andre si. Jeg er vel litt av alt, tenker jeg. Som nattevakt og B-menneske trives jeg best på den sene delen av døgnet, derav navnet maikensnattblogg. Det betyr ikke at dere morgenfulger og A-mennesker ikke er velkomne til å dele tanker og historier med meg, her er det plass for alle

Kategorier

Arkiv

hits