(høstbilde fra nærområdet hvor jeg bor)
Visste dere at Alzheimer er på fremmarsj her i landet? Som jeg ønsker at disse fantastiske forskerne som har fått så mye penger nå skal greie å knekke en kode.
Mr. Alzheimer har fått et godt tak i far nå etter flere år , men språket ser han ut til å få beholde. Jeg besøker han på omsorgssenteret, som det så fint heter her, for det er det , et omsorgssenter.
Han sitter på “hybelen” sin, -han kaller det det, – og blar i en bok. Vet ikke hvor mye han leser lenger, tror ikke det er stort….men det er godt å sitte med en bok i hendene for den som er vant til det…
Som vanlig kjenner han meg ikke før etter en stund. Men da nevner han meg med navn, og prøver å sirkle meg inn…
Vi holder på med litt fakta-samtale i dag. Hvem som lever , hvem som er død, hvor mange vi er og hvor gammel han er.
“Men da har jeg ikke så lenge igjen da”, sier han. Det vet vi ikke , men det er høst i livet ditt far. “og B (mor vår) er død” , sier han .
“Nei, da , hun var her hos deg i går, og i dag pakker hun kofferten , for hun skal til syden i morgen,” sier jeg.
“Ja, ja, eg veit vel det”….
Jeg viser han en filmsnutt jeg har på mobilen min av hans helt nye oldebarn, og forteller han at jeg nå er bestemor til to flotte gutter. ” Du er en heldig mann far, som har så mange etter deg. 6 barn, 20 barnebarn og 2 oldebarn”
Jeg ser han blir rørt, får tårer i øynene, og blir tykk i stemmen. “Skriv det opp i boka mi”.
“Nei, det kan du gjøre”. Han skriver, mens jeg formulerer . Etterpå greier vi ikke se hva han har skrevet, så jeg skriver det for sikkerhets skyld en gang til.
Jeg får han med bort til vinduet og ser på eplene på treet utenfor vinduet som er røde og fine nå. “Jeg går ut og stjeler et før jeg går”
“Nei, nei, du må for alldel ikke det, det er ikke mitt”. Jo, da, det står rett utenfor vinduet ditt, sier jeg. Jeg gjør meg klar til å gå og sier at jeg kommer igjen om noen dager. For mor lever og har reist sydover……
Noen høstblomster i hagen.
Så vakkert du skriver om faren din. Du virker veldig sterk synes jeg. Det er vondt når ting blir sånn som hos dere, men du ser ut til å ta det på en fin måte 🙂 De lyser kjærlighet til din far og mor fra bloggen din <3 klemmer <3
Ååå, nå fikk jeg tårer her. For dette var vemodig og vakkert.
Og gratulerer til deg som har blitt bestemor igjen :).
En rørende beskrivelse….:)Visst er det trist, men det virker som om dere er gode til å ta vare på det som er ….og gjøre det beste ut av det. Lurer på hvorfor Alzheimer er på fremmarsj. VI skulle jo ha det enklere og bedre enn noen gang,(sett ut fra materiell velstand) i alle fall.
Nydelig bilde ..og vakkert skrevet,,fint og trist på en gang…vondt det der når de man er glad i blir slik..men de har det vel bra på mange måter da også håper jeg 🙂 Mormor er 96 og har vel ikke Alzheimer men glemmer mer og mer og hun er klar over det …så det er litt vondt det også… Ønsker deg en fin kommende uke :))
frodith: Tusen takk! At vi er mange gjør oss sterke sammen. Jeg fascineres heller enn å bli lei meg, den hjernen vår er forunderlig….
Jeg beundrer hvor fint du håndterer samværet med din far <3 Min pappa hadde også Alzheimer, men det nådde ikke å utvikle seg merkbart innen han døde. På en måte er jeg takknemlig for det, selv om jeg gjerne ville hatt han her med oss mye lenger enn sånn som det ble. Nå må jeg lære meg å være sammen med mamma på en annen måte enn før. Og det synes jeg er utrolig vanskelig, og ikke minst ufattelig trist.
Men det som er bra, er at selv om de blir demente, får Alzheimer, Huntington eller andre vanskelige sykdommer, så har vi dem jo fortsatt blant oss, og vi gjør det beste ut av situasjonen <3
BforB: Takk for det… Og jeg er lykkelig over å ha blitt bestemor igjen:)
karidansen: Ja, jeg synes vi er heldige tross alt, for far har en “fin Alzheimers”, for den kan ha så mange uttrykk……
Det er rart at flere og flere blir syke, og finner de noe som kan forebygge og kurere her, så vil det bli litt av en sensasjon…
annebe: Tusen takk! Far har det i alle fall bra, det er jeg rimelig trygg på, og det har gått sakte på frem med sykdommen så vi har fått tid å ta det inn… Din mormor er heller “unnskyldt” for å glemme litt i den alderen er lov….men forstår at hun synes det er vondt når hun er så klar over det. Fin uke til deg også.
Eva: Det har gått sakte men sikkert med min far, og det er det som gjør det lettere å håndtere. Også at han ikke har mistet språket.
Jeg tenker at så lenge de kan ha en viss verdighet igjen, og at de kan ha det bra i sykdommen sin , så blir det lettere for oss pårørende. Men det er triste sykdommer og vi lærer oss nye måter å være sammen med dem på. Minnene fra slik de engang var ,har vi nå heldigvis tross alt.
Helt nydelig skrevet! Det er høst….. <3
Jeg håper jeg får holde meg klar i toppen, men ingen av oss har jo noen garanti for noe. Vi må bare leve så godt vi kan og glede oss over nuet! 🙂
karidansen: Ja, helt sant, vi kan ikke gå rundt å være redd for å bli syke….
Margrethe: Takk, ja det er høst i mer enn en forstand..
Ja, kjenner til dette. Og så de store gledene over å bli gjenkjent eller noen forståelige ord, det var fine opplevelser oppi det såre, når vi besøkte svigermor. Når hun plutselig løftet hånda og strøk meg over kinnet, en hånd som hadde sluttet å putte maten i munnen. <3
Mariann Sæther Tokle: Ja, sant, det er så lite som skal til for at man blir glad og det er mange slike små , men fine opplevelser. tror man må oppleve det for å forstå det…
Et annet fint øyeblikk var når hun som ikke hadde språk lenger, plutselig bøyde seg mot meg, tok i smykket mitt og sa: Så fint det var 🙂 Det er da man liksom forstår at det er den samme personen inni der likevel som plutselig kan få ordene frem helt riktig. Tenk hadde de fått trening på språk og stimulering, istedetfor bare å sitter der med hendene i fanget. 🙂