JULETID OG JULETANKER

 

Vi er inne i en tid for omtanke og ettertanke.  Det blir litt mer synlig hvem som bryr seg om hverandre, og hvem som slett ikke gjør det . Vi snakker jo om det,- hvor skal du være i år, og med hvem. Noen er alene uten å velge det selv, eller er alene fordi de har valgt det.

 

De fleste vil være sammen med andre som betyr noe for dem, de man kjenner godt, er glad i ,de aller  nærmeste. Noen har dårlig råd og strever med det, andre har nok med penger men kanskje ingen å være med i år. Noen er ensomme for valg de har gjort, eller andre har gjort for dem?

 

 Noen reiser bort fra Jul og julefeiring. Andre betyr ikke julen noen ting som helst for.

 

Media tar opp omtrent det samme hvert år, Og noe er vel litt sant for mange av oss.  Vi bruker for mye penger, vi gir for mye og for store gaver, vi gir ikke nok til de som trenger det, vi spiser for mye, drikker for mye, vi er ikke inkluderende nok osv.

 

Når man har voksne barn, og spesielt når man får barnebarn, blir Julen annerledes. Det er ingen selvfølge at vi skal være allemannsamlet lenger. Det blir kanskje annenhver jul med noen. Det skjedde oss i fjor, at min nærmeste kjernefamilie var splittet, siden rettferdigheten sa annenhver jul med barnebarn.

 

Min datter skrev et nydelig brev til oss på Julaften:

 

«Hei og god Jul i huset.  Det blir en annerledes Jul i år, spesielt for meg. Jeg kommer til å savne alle. Savne til å le i kirken med A, og få halvhjertet kjeft av mamma for det. Jeg kommer til å savne når mormor ler høyt av lett dårlig humor, og F sine ikke helt seriøse kommentarer til morfar. Morfars blikk når det kommer noe ekstra i kaffen. Og vårt alvorlige fjes når mormor leser bibelvers. Jeg kommer til å savne når J blir litt plaget bare for at vi er glad i han, og ikke minst mammas stress. Og når mamma senker skuldrene og kan le med mormor. Regner med maten på T er cirka lik, og håper på hjemmelaget riskrem. Uansett så må nye tradisjoner skapes enten man vil eller ei. Og E (mitt barnebarn) er uansett verdt såpass. Kos dere masse i Julen. Jeg kommer til å tenke på dere hele tiden. Glad i dere.

 

Klem fra årets outsider»

 

I år samles vi hjemme her på selve Julaften, mor og barn pluss barnebarn og en annen «outsider».

 

 « svensken» i familien har allerede gjort entre, vi har hatt besøk og skal i besøk, Og  lever noen uker  med fare for høyt blodsukker og for høyt  kolesterol.

 

For meg blir det viktigere med årene at klanen samles, har tid til å treffes, være sammen og snakke sammen. Og selvsagt god mat er en viktig ingrediens her.

 

Siden vi er inne i denne tiden for omtanke og ettertanke, la oss i det minste gjøre det så godt vi kan, for dem som på en eller annen måte angår oss, og for dem som vi bryr oss ekstra mye om. La oss være snille med hverandre!

 

Om det er noen vi ikke bryr oss om- la oss gi dem fred .Ønsker alle en GOD  JULETID OG JULEFRED

Blir denne ferdig til jul kanskje?

 

Hilser også fra min firebeinte og kameravennlige samboer




 

Mandeloperasjon og helvetesdager

Min voksne og fremdeles hjemmeboende sønn , som alltid har ting på gang og sjelden befinner seg på hjemmebane,- og derfor er ok å bo med-, har nå tatt mors plass i sofaen samt kontroll over tv`n.

Vi snakker MANDELOPERASJON.

Jeg forstår at han gjennomgår et lite Helvete. Mor var svært god å ha da han for første gang skulle få narkose, og slett ikke var sikker på å våkne igjen..mor tilbød seg selvsagt å holde han i hånden mens han gled inn i narkosen og være den første til å holde rundt han når han våknet igjen som en skjelvende bylt.

 

Da han etter en stund kom til hektene og fikk tilbud om smertestillende i stikkpilleform av legen-her var snakk om mandler store som fotballer må vite- , var han litt kjekkere :» å, nei, ikke denne gutten nei, der går  grensen, stikkpiller øh nehei. Alt skulle gå peroralt for seg. «ta stikkpillene dine du gutt», sa legen, som visste hva han snakket om.

 Da han senere på dag kastet inn håndkleet og bønnfalt mor om å komme seg på apotek etter stikkpiller, var det ikke mye tøffe toner igjen.

Slik gikk dagene:

Dag 1: stikkpiller og saftis. 

Dag 2: stikkpiller og saftis.

Dag 3: Litt lunken havresuppe, saftis, milkshake. Snart avmagret nå..

Dag 4: Litt mer avansert i dag: Tynn potetstappe, rett i koppen suppe, og saftis?

Dag 5: Kjæresten kommer med energidrikker, men vi måtte sende henne hjem fordi hun begynte å kaste opp, og forhåpentligvis er det en bivirkning av en penicillinkur hun tar nå, men om det er oppkastsyke , guhjelpe meg  , det  er det det siste han trenger nå?

Dag 6: Paralginforte supp er hentet på apotek, fremdeles tyntflytende føde, han drømmer om hamburgere, pommes frites og annen søppelmat, for ikke å snakke om yoghurtnøtter som er det beste han vet, og han får løfte om at mor skal lage himmelsk god mat når han bare kan spise igjen.

Og når kan han begynne å snuse igjen? Det er for øvrig den eneste fordelen med mandeloperasjon?

Slik går nå dagene?

 

I dag ville han «gjøre noe». Han fant frem finskoene og ville pusse sko, for her var fest i luften om en uke. Jeg plager han litt, tar snapchat og sender rundt til øvrige familiemedlemmer og sier at det er ikke sikkert han får bruk for de skoene lenger, Hihi, mor har jobbet for mange netter nå, det er omtrent som å være litt fyllesyk.




Når nettene blir lange..

Som voksen singel nattarbeider kan jeg, når jeg har fri, sitte oppe så lenge jeg vil uten at noen arresterer meg av den grunn. jeg har ikke lenger barn som må følges opp om morgenen, jeg har ingen mann som vil legge seg klokken 22.00 og ha middag på bordet dagen etter , jeg har fjernkontrollen for meg selv-slipper å se på krigen eller ,for meg, uinteressante «fiske tuna» programmer , og jeg har funnet noen favorittprogrammer jeg liker å se på kanalen TLC.

 24 timer på legevakten-reality program fra ett akuttmottak i London-,  er ett av mine favorittprogram om natten. Da jeg reflekterte over hvorfor jeg liker akkurat dette programmet, tenker jeg  det er fordi det er et reality program, spennende, uforutsigbart-her er mennesker som overlever mot alle odds, og mennesker som dør.

 

Jeg liker dette programmet mest fordi man får høre historien til menneskene som man først starter bekjentskap med i en svær sårbar situasjon- på vei inn til akuttmottaket-, man får høre livshistoriene deres, og hvordan det gikk med dem i ettertid. Jeg liker livshistorier. Dette programmet blir man også kjent med mange av de fantastiske menneskene som jobber her på akuttmottaket.

En av dem sier: «Når man er på vei inn til akuttmottaket og noe alvorlig har skjedd, glemmer man ubetydelige ting og  innser at  det eneste som betyr noe er om man  overlever eller dør : Det som som virkelig betyr noe da , er om du er elsket og at du ikke er alene?»

 

 I sårbare situasjoner i livet, noe vi alle vil oppleve, blir det mer tydelig . Har jeg noen som bryr seg om meg, er noen her for meg?, er jeg elsket av noen?, er det noen som tenker på meg?, noen som vil meg vel? Noen jeg kan stole på?

 

Gode relasjoner er viktige hele livet , og spesielt blir det viktig  når vi trenger trøst og hjelp med  livet..

 

Long Island Medium: Det handler om et medium, en voksen dame  som  snakker med de døde. Hun hjelper mange til å få det bedre på vår side av livet , og overbringer viktige beskjeder fra de som har gått bort. Mange kan få det bedre i dette livet når de snakker med et medium, det være seg ting man lurer på, noe uforklarlig man har opplevd? jeg tror på at skytsengler finnes, de er der for å ta vare på oss og hjelpe oss når livet er vanskelig.  Det kan også være noen som opplever  det frustrerende og føler seg hjemsøkt og utrygg i eget hjem. Det åndelige finnes i så mange ulike former. Jeg kjenner et dyktig medium , så om det er noen som føler for det så ta kontakt

 




 

Litt om meg

voksen dame med mye livserfaring, har voksne barn og ett barnebarn, utdannet Hjelpepleier - av den gamle sorten - i dag kalles det Helsefagarbeider. 2 år videreutdanning i psykiatri for helsefagarbeidere. Jobber ca. 100 % natt og er et utpreget nattmenneske. Lite familievennlig vil vel mange si. Ja, det er det.  Lite kjærestevennlig og kanskje. Ja, det er kanskje det.

Det er vel, - i tillegg til at jeg er et nattmenneske ? min vei å tjene til livets opphold på. Som alle vet blir man ikke rik i mitt yrke, ikke på penger, men på mye annet. Det er ett av mine livs valg.

Jeg beklager meg av og til, spesielt når bilutgiftene blir skyhøye, og regningene tar for mye av min sårt tiltrengte hjelpepleierlønn, «Finn deg en mann å dele utgiftene med», sier en av mine mange søstre.» «Det blir som å velge mellom pest eller kolera», sier jeg.  Pr. i dag er valget mitt enkelt.

Gift-jeg har vært der, Samboer med mine, dine barn? Vært der også, alene (liker ikke ordet enslig forsørger) med flere barn. vært der i mange år, og voksen singel dame, der er jeg fortsatt.

Selvstendig, tøff og fryktløs vil noen si.  Små-nevrotisk, pysete, distrè vil andre si.

Jeg mener selv jeg er et nysgjerrig menneske, er omsorgsfull, svært familiekjær-som mange andre foreldre sier jeg: Har familien min det bra, har jeg det bra.

Jeg er åpen for at det finnes mye rundt oss mennesker som vi ikke kan se, jeg tror at det finnes ånder rundt oss, det er mange som opplever det, mange flere enn vi tror. Jeg tror at engler finnes, jeg tror at det finnes UFO` er.  Det handler om å tro på det som ikke er håndgripelig, og for meg er det en berikelse. Så får heller noen kalle meg naiv, godtroende eller hva de vil?

 

Jeg er vel litt av alt, tenker jeg.  Men en ting er sikkert. Om natten er jeg for det meste våken, kom innom og vær med meg av og til, om du også er våken. 

maiken

maiken

55, Bergen

Voksen dame, voksne barn, barnebarn, hjelpepleier med videreutdanning i psykiatri for helsefagarbeidere, nattmenneske, selvstendig, tøff og fryktløs vil noen si. Små-nevrotisk, pysete, distrè vil andre si. Jeg er vel litt av alt, tenker jeg. Som nattevakt og B-menneske trives jeg best på den sene delen av døgnet, derav navnet maikensnattblogg. Det betyr ikke at dere morgenfulger og A-mennesker ikke er velkomne til å dele tanker og historier med meg, her er det plass for alle

Kategorier

Arkiv

hits