JEG BARE MÅÅÅ HA......



Dette kan jeg rett og slett ikke ha i hus. Det er verre enn sjokolade og kaker tilsammen. Tror kanskje produsentene har puttet noe mystisk oppi? For det finnes jo så mange sorter å velge mellom, så hvorfor akkurat denne? Hjelper ikke om jeg gjemmer den høyt eller lavt ,eller i kalde-kroken på soverommet. Jeg har den på netthinnen. Og de bør bare ikke ha den på tilbud......., for det er ikke bare chips eller chips, det er sørlandschips- spansk paprika, må vite. Den med den sorte streken. Akkurat den...

Min datter" fyser på " is, men hun er gravid og har lov å "fyse" på alt.... 

Har du noe mat, snop eller drikke som du bare mååå ha ?



"EG TROR DU HAR BLITT TIL EN FUGL"...

I dag da jeg satt på terassen alene,- med Tara-blad- ,og ante "fred og ingen fare", hørte jeg gjengen komme dettende inn døren: mine tre yngste og mitt barnebarn. Det var egentlig ok, klokken var vel passert 13, og jeg hadde fått morgenkaffen i meg. Jeg lovet småen at vi skulle gå oss en tur etterat mormor hadde spist litt frokost. Min gravide datter trenger en pust i bakken(bildet), og vi rigger henne til på terassen.

Så dro vi ut på noen lekepasser en stund. Her er også mye skogsområde rundt i nærområdet, så jeg spurte om vi skulle gå i skogen og se om vi fant noen dyr, kunne jo hende vi traff på hjorten, den har vist seg helt inn til husene her før.  Vi gikk på stien vi fant,  og traff på en fuglekasse som var plassert helt nede på et tre.  Kanskje så man skulle se hvordan den så ut i stedet for å klatre opp i trær for å se?, for vi fant andre fuglekasser senere som hang høyt oppe.

Jeg fikk øye på et perfekt klatretre (jeg klatret alltid mye i trær da jeg var barn), så meg godt rundt at ingen så hva jeg gjorde, for jeg fallt for fristelsen og klatret "lett som en plett" opp i treet. Ikke så veldig høyt da....Småen løp avgårde. "Hei, du må ikke løpe fra meg, mormor sitter oppe i et tre". Så kom han tilbake og glodde opp i treet på meg.


"Mormor, eg tror du har blitt til en fugl", sa han.   "Jeg kommer snart ned igjen , og da kan vi  gå videre."  Så går vi et stykke til og hva ser vi. Jo, hjortespor. Da snur vi , for jeg har egentlig ikke lyst å treffe hjorten nå, alene med småen, og vi går opp på en høyde, så vi kan se hvor vi er.


HJORTESPOR

 

"Det fjellet der heter Lyderhorn, og det kan vi gå opp på, når du har blitt litt større", sier jeg. Og dessuten er her mye blåbær -tuer akkurat her , registrerer jeg, så skal nok gå tilbake hit, når blåbærene dukker frem... Her er forresten nydelig her, og jeg har ikke vært her før. Jeg har bare ikke vært så flink å gå tur i nærområdet mitt .


Så går vi hjem til mormor igjen og lager middag sammen med resten av gjengen. Senere på kvelden drar jeg på trening, kanskje det var treklatringen som hadde           inspirert meg ?....:)

EN NYDELIG SKULPTUR




Denne synes jeg er så nydelig. Tok bildet i går da vi besøkte min far på sykehjemmet, den står utenfor hovedinngangen der. Så skjønt å plassere en slik skulptur utenfor et sykehjem. Jeg synes det er fint både utenfor og inni og har ro i sjelen av at far bor der...





EN TRAVEL , MEN FIN LØRDAG




Ikke så lett å se det , men på bildet holder min datter en liten krabbe som hun vil at "småen" skal ta i sin hånd. Han er ikke så glad i å ta på krabber enda, men det kommer seg vel med tiden, han er jo nesten ikke redd å "pille" på noenting annet levende.....

Mine to døtre , barnebarn og jeg avtalte å treffes på sykehjemmet hos min far i dag. En liten tur på besøk til han, så han fikk "erte" oss litt og bli like forbauset hver gang han så den "store magen" til min gravide datter. Kanskje det er kjekt med en god nyhet hvert femte minutt :)  (Alzheimer = korttidsminne).

Etterpå kjørte vi fem minutter til mitt barndomshjem der mor hadde hatt besøk av to unge damer noen dager. Vi tok de med oss og for på "markatur", og til sjøen, så mor fikk tatt seg en hvil.



Tilbake igjen lagde vi pizza,både vegetar og for kjøttspisere- grei lørdagsmat når vi er en liten flokk. Litt senere tok vi turen ned en trapp og opp en trapp ( min mor bor i tomannsbolig) og tilbrakte en stund med min onkel og tante på terassen. Hun lager de beste svelene jeg vet....

Tidlig kveld dro vi tilbake til Bergen igjen, tok med oss de unge damene som vi fikk levert på veien, og de gamle ble igjen alene. 

Etter å ha kjørt min datter til noen venner, er jeg og pus alene. Og jeg synes i grunnen det er deilig. Passe tid sammen med andre  og passe tid alene. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KATTELUKE stengt til sommeren er over.....


bilde er lånt 

 

Dette kunne like godt vært min datter, som holdt en fugl i hånden , for det var nettopp det hun gjorde i dag. Vi hadde stengt døren til kattelukerommet siden vi ikke ville ha pus helt inn i huset med levende eller døde fugler og mus. Så kikket vi inn på rommet i ettermiddag, og så pus holdt på å "jakte" på noe, samt litt blod og noe vi trodde var pels. Vi tenkte det var en mus og at vi skulle gå inn og rydde opp etter en stund. Eller vi og vi, verste er at jeg ikke hadde greid å gjort noenting alene....

Etter en stund lukker vi opp døren igjen, pus har gått ut katteluken og min sønn og datter går inn for å inspisere. Jeg holder meg klokelig i etasjen over. De finner en levende fugl under skapet og greier få den frem. Den har litt blod på seg , men når de går ut med den så flyr den! 

Dette er tredje gang de redder en fugl som pus har tatt med seg inn. Og nå er det mer enn nok for meg...Så katteluken er fra i dag av stengt helt til sommeren er over. Naboen har noen bærbusker som der vrimler med fugler i , og det er her pus jakter...Så tenker at til vinteren skal den få bruke luken igjen, før den tid skal den få komme inn og ut hoveddøren. 

Er det noen som har katteluke, som opplever dette, eller som har annen måte å bruke den på, så tar jeg gjerne i mot tips.

Sommermiddag: lakseburger





Her kommer oppskrift på en deilig lakseburger, perfekt sommermiddag både til grilling og steking.

Ingredienser til 2-3 personer:

300 gram laks (to fileter)

1 egg

2 SS creme freiche eller melk

2 SS mel (jeg brukte glutenfritt mel)

Salt og pepper

Mix med stavmixer eller mixmaster

Form deigen til karbonader i ønsket størrelse og legg på et bakebrett. Stek i ovnen ca 10 min på 150 grader til de er faste. Nå er de klare til å stekes eller grilles!

Hjemmelaget dressing (som er helt super til fisk):

En halv boks rømme

5 biter sylteagurk hakket i små terninger

Saften fra en halv sitron og pepper. 

Kan fint serveres uten brød eller med hamburgerbrød, jeg brukte vanlig glutenfritt brød fra frysedisken.

Ketchup ble byttet ut med pesto og øvrig tilbehør var hjertesalat og rå løk.

 

Håper det smaker!

 

// Anneli

 

INGEN SKAL være alene......



Jeg synes det er viktig at ingen skal være alene, når de føder eller når de dør......om ikke de har ytret ønske om akkurat det.

Jeg sov dårlig i natt, og noe av det skyldes at tankene mine var opptatt med noe som skjedde samme natt for mange år siden.

Jeg var 19 år, og ingen moden 19-åring. Alene og høygravid. Men jeg synes selv at jeg var MODIG. , som valgte å få barnet mitt, selv om det var mye som talte mot akkurat det...

Jeg hadde noen måneder i forveien greid å få leie meg en leilighet , så jeg hadde mitt eget hjem. På Sankthanskvelden var fødselen i gang , og jeg dro avgårde for å få fatt i min kusine , som skulle være med meg. Dette var før mobiltelefonens tid, og hun var ikke hjemme. Jeg fikk klistret en lapp på døren hennes, det var tross alt sankthansfeiringens kveld, og hun kom vel hjem senere. Så dro jeg til fødeavdelingen. De neste timene ble et mareritt. Jeg ble innlagt ved Betanien (en diakonal institusjon), og kanskje var jeg uheldig med de som var på vakt?. I allefall , så følte jeg veldig den nedlatende holdningen til meg, -ung jente, enslig..- Jeg lå mange timer alene, bare avbrutt av at de stakk hodet inn til meg. Jeg var redd, følte meg liten og hjelpeløs. Ingen trøstende ord, men langt om lenge var det en som instruerte meg "å puste". Jeg kan ikke huske annet enn strenge beskjeder og en forakt som var til å ta og føle på. Hadde jeg kunne , skulle jeg stått opp av sengen, slitt av de både kors og de spesielle klærne de gikk med, og gitt de et spark bak

Heldigvis kom min kusine og var hos meg de siste timene, og min sønn som i dag er en staut kar på 33 år , ble født.

For noen uker siden , var jeg den som holdt en døende i hånden, og som for siste gang strøk henne over håret og sa at hun kunne slippe nå...Det var en fin opplevelse å være der når hun døde, siden de pårørende ikke kunne det akkurat da.....Jeg vet at det betyr mye for de pårørende at deres kjære ikke er alene

Jeg mener at ingen skal behøve å være alene når de føder eller dør, såfremt de ikke har ytret ønske om det, og så langt man greier å unngå det.

 

 

 

EN KAAALD fornøyelse...



Sankthans kvelden i Bergen ble en kald fornøyelse. Vi gjennomførte likevel den planlagte grillingen på terassen til min datter, og "lurte" også min eldste sønn til å ta turen til Askøy ved å si at det faktisk var litt finere vær der ute. Varme oss måtte vi gjøre på bålpannen eller i teltet til mitt barnebarn. Det ble i allefall grillet og spist ute før vi trakk oss innendørs. Merkverdig dette været i år, vi som satt og solte oss og svettet på terassen dagen i forveien...

Etterpå måtte guttene hvile middag , mens småen , mine to døtre og jeg begynte å sortere babyklær. Tiden går så fort at her er best å gjøre klart det man kan, selv om det ikke kommer noen baby før i september.... Treåringen fulgte med på sorteringen av klær en stund, og forstod tydeligvis hva vi holdt på med. Han legger øret inn til magen til min datter og snakker av og til med lillebroren sin, men etter en stund synes han det blir kjedelig og finner på andre ting...

Utpå kvelden dro vi hjemover igjen, min datter og jeg, -om ikke det begynner å regne for mye, så blir hun vel en uke til før hun drar til Stockholm igjen,- og satt oss rett og slett til å drikke noen glass rosevin , med jordbær og melon til. Jeg var egentlig glad at jeg ikke hadde småbarn som ville avgårde på bålbrenning, for det gjorde vi alltid før...Alt til sin tid ...:)

FAMILIETREFF på fjellet


TJØRN heter dette stedet

 

Vi skulle til fjells i helgen som var. Det skulle være et heidundrendes familietreff. Vi skulle feire sølvbryllupsdagen til en av mine søstre og mann, og 60 årsdagen til den samme mann. Vi gledet oss til å treffe de aller fleste av den etterhvert så tallrike familien vår ,og å ha  en hel helg å være sammen på. Vi kom fra ulike kanter, og jeg dro sammen med tre av mine barn. Etter ca. fem timer med bilkjøring og mye dårlig musikk ( det var tre mot en. :), to ferjer , og noen softis , kom vi frem utpå ettermiddagen.

To av mine fem søstre kom ikke. Den ene søsterfamilien hadde en vanskelig bil som stoppet opp på halvveien, en annen søster hadde en vanskelig rygg.Hun skulle plante humleblomster og "forbærte" seg på blomsterjord. (Lærdommen her får være at har du et mannebein i nærheten , så la han få hjelpe deg...)

Vi hadde en vidunderlig helg. Til og med solen var på plass, så vi kunne dekke langbord ute. Lørdagen for noen på fjelltur, andre badet i fjellvann, de minste lekte i nærheten-her var tumleplass nok. Min søster og jeg laget mat. Det går litt i matlaging når her er 30 personer som skal spise og drikke! 

Det var godt å få tid til å være sammen. Fettere og kusiner , noen med sine partnere, trivdes i hverandres selskap, spesielt kjekt var det å se de sitte rundt bålpannen å kose seg om kveldene....



Helgen forløp uten noen stor dramatikk. Det mest dramatiske som skjedde  var 1. En haug med myggestikk (eller knott heter det vel og)  2. Min eldste sønn ( 33 år om etpar dager), bare "måtte" låne en av de yngre sitt rullebrett ,og selvsagt uten noen form for beskyttelse. Det gikk som det måtte, han "trynet", og fikk seg et digert sår på kneet og leggen. 3. Leteaksjon etter dvergpuddelhunden til min søster og mann som eide hytten, -noen hadde gått på tur uten å gi ordentlig beskjed. 4. Og doen :) Et kapittel for seg selv, som jeg her bare hopper over.

Alt i alt en flott helg med mye skravling, latter, samhold,vennskap, og mye god mat. Og det var helt sikkert noen historier jeg ikke fikk med meg....

All honnør til min søster og hennes familie, som turte å be så mange med til fjells en hel helg......


Min gravide datter trengte seg en stille og myggfri stund. 

 

JEG ØNSKER MEG......

Bildet er fra hagen til min datter

TRor du jeg kan få en slik dukke, sa mitt barnebarn og pekte på en jentedukke med lyst langt hår. Dette var da han til min overraskelse hadde funnet frem en bok han hadde fått, som handlet om den situasjonen han var i nå. Den handlet om en jente på 3 år som skulle bli storesøster. Han som skal bli storebror i september er egentlig IKKE interessert i å snakke så mye om dette, han finner lett et annet tema når jeg prøver å snakke med han om det. Jeg aner at det kan bli noen sjalusikvaler utover høsten, og det blir interessant, for jeg hadde aldri det med mine barn . Den eldste var nesten 6 år da jeg fikk nr. 2 . Og de tre minste fikk jeg på tre år. Defor var jeg spart for det med sjalusi. Men en babydukke med lyst hår kjøper mormor gjerne om han ønsker seg det.....

Jeg , jeg ønsker meg en "ny" katt, eller kanskje ingen katt. For i dag, da jeg hadde hentet svensken (min yngste datter) på flyplassen, vi hadde spist middag sammen med min eldste sønn, og min yngste sønn hadde akkurat ankommet, da skjedde det igjen , det samme som for noen uker siden. Pus kom inn med en levende fugl og her ble et voldsomt liv. Mor selv fant det best å sitte under et pledd i sofaen- jeg innrømmer det, jeg klarer ikke fugler som flakser rundt, er litt "traumatisert" fra barndommen der...

Pus ble kastet ut ,og så var det å finne fuglen et eller annet sted i stuen. Vi åpnet vinduer og dører og etter en liten stund, ved litt hjelp fra min datter, så fløy den til stor lykke ut. Den katten kan ikke være riktig... Jeg som trodde det var et engangstilfelle sist, og hadde vært litt lempelig med å holde døren åpen til rommet med katteluken. Jeg mener bestemt det er fordi min datter kom hjem og den så at hun var der, og ville forære henne noe. De andre ler bare av denne teorien. Nå blir det i allefall strengt katteregime igjen...

Og helgen, den både håper, tror og ønsker jeg veldig, at skal bli finfin. Vi skal samles på to fjellhytter et sted mellom  Stavanger og Egersund. Det er heldigvis min eldste som skal kjøre så han finner nok frem ...:) Den ene hytten tilhører min søster sin familie, men siden vi blir over 30 stk, så har de måtte leie en til. Vi skal feire 60 årsdag og sølvbryllupsdag, men mest av alt skal vi samles, alle 6 søstre med sine familier. Samt en onkel og tante og mor vår. Det kommer garantert ikke til å bli noen rolig helg, det blir usannsynlig mye snakking og latter. Jeg gleder meg veldig...

Håper alle får en fin helg, og kanskje litt sol i "trynet"....:)

 

LEVER JEG? JA, DESVERRE.......



Kommunikasjon mellom mennesker kan være  så mye. Man kommuniserer på ulike måter alt etter hvem man kommuniserer med, hvor man befinner seg, man kommuniserer mye non-verbalt når man står over for hverandre  (signaler formidlet gjennom kroppsholdning, bevegelser, ansiktsuttrykk, stemmebruk, og berøring) , og mye av kommunikasjonen vår er tillært både gjennom oppvekst, erfaring , omgangskrets og f.eks yrke man velger.  Man kan si svært mye om kommunikasjon . Det skal jeg ikke gjøre , men gjennom lang arbeidserfaring og videreutdanning i psykisk helsearbeid, har jeg  lært endel om profesjonell kommunikasjon i yrkesrollen som hjelper.

På min jobb, selv om det er en lukket demenspost, så har brukerne svært ulikt nivå av  hvor mye de kan kommunisere verbalt , og hvor mye de forstår. 

Kommunikasjonen blir deretter, det er ikke alltid nyttig å realitetsorientere, man må på en måte "være der " brukeren er. 

Jeg har lyst til å fortelle om noen episoder fra på-jobb-i-natt. Det var siste nattevakten min på over en uke og jeg så frem til morgenen. Når man er nesten besvimt av trøtthet på morgenkvisten , så er det lett å bli-jeg snakker for meg selv - litt lite profesjonell. Men vi er bare mennesker...

Det første som møtte meg var tidlig på kvelden -kl.22 : jeg gikk inn på et rom fordi jeg hørte noen rope på hjelp. Da jeg kom inn lå en mann på gulvet, fullt påkledt, uten alarm på seg, kunne ikke komme seg noe sted, fordi kroppen svikter , og hadde tisset seg ut. Han er en stor mann på godt over 100 kg. Denne mannen både forstår godt og husker godt og man kan kommunisere som normalt. Det er atferden hans som gjør at han er hos oss, noe jeg ikke skal komme nærmere innpå. Etter mye slit og møye greide vi sammen og få ordnet han i seng. Jeg hadde imens dette stod på, bitt tennene sammen og tenkte jeg skulle ikke si "ett vondt ord", for her var flere som ikke hadde gjort jobben sin...Vi var ganske fornøyde begge to, jeg fordi jeg greide "holde kjeft" og han fordi han kom i seng uten å "tape ansikt". Det er forøvrig noe av det viktigste for denne pasientgruppen.

Så over til en dame som også har et godt språk. Vi kan holde en "normal" samtale gående lenge , men den avsluttes ofte med, -før hun legger seg- ,  at hun spør : "skal jeg på skolen i morgen" , og jeg svarer hver gang: "Nei, det er lørdag, du har fri" .Hun er like lettet hver gang, og jeg "lyver" hver gang, fordi noe annet har så liten hensikt.

Så har vi en dame som ikke alltid er så blid, hun kan snakke og oppføre seg ganske så voldsomt. Men i dag tidlig opplevde jeg noe nytt. Jeg hadde hatt min vanlige runde inn til henne om morgenen, satt på musikk og gitt henne noe å drikke. Da jeg var på vaktrommet like etterpå kom hun inn til meg med alle smykkene sine i en pose . " se her, dette er til deg, ta alt sammen". Hun var tydelig glad for å forære meg det. "jeg låner de hos deg så får du de igjen etterpå". Og selv om hun mange ganger har "gitt bort " smykkene sine, så var det min første gang, og jeg kjente at det varmet....

Den siste pasienten min på listen til å se inn til, før jeg skulle på min lille miniferie , var han som lå på gulvet i går kveld. Han hadde hatt en god natt søvn, litt uvanlig, men i alle fall, så spurte han meg : "Lever eg"?. Han synes nok han hadde sovet svært så godt etter all dramatikken i går kveld. Og da bare datt det ut av meg: "Ja, desverre"

Ikke særlig profesjonelt, og jeg kunne nesten bitt tungen av meg, men han har galgenhumor , som jeg, så vi flirte godt begge to.

Nå har jeg en uke fri, og skal prøve så godt jeg kan å være våken om dagen og sove om natten.....

TELEPATI og underlige hendelser

Lar du deg forundre?

Telepati, eller tankekraft er når vi sender og mottar informasjon uten fysiske begrensninger,- og utover de  sansene vi har. Om du tenker etter, så har du kanskje opplevd noe du ikke helt kan forklare, med fysiske lover.......?

I vår familie, storfamilie, -og vi er mange-, er det "høyt under taket" både for telepati, åndelige opplevelser og forunderlige hendelser. Jeg tror gjerne det også er snakk om å legge merke til at det skjer....

Det skjer ganske ofte at jeg får sms eller telefon fra en jeg ikke har snakket med på en stund, akkurat i det øyeblikk jeg driver og tenker på vedkommende. Tenker gjerne høyt at nå skal jeg ringe , jeg skal bare...Dette skjer mest oss jenter i familien imellom...

En dag ,for en stund tilbake, var jeg på vei til min datter, og sa høyt mens vi kjørte utover: " lurer på om jeg skal kjøpe med...(det var noe med mat, husker ikke hva).Akkurat i det jeg sier det får jeg en sms om å kjøpe med den bestemte tingen.

Men av og til har jeg en overdreven tro på mine "evner". Jeg skulle ha middagsbesøk og manglet noe, (det var nok ikke noe viktig, for da hadde jeg  nok ringt.) Jeg sa i alle fall til de som hadde kommet mens vi ventet på min eldste sønn:" Nå skal jeg tenke sterkt på at F skal gå innom butikken og kjøpe det jeg mangler, så skal dere se at han gjør nettopp det". Og jeg tenkte så det knaket...Da min sønn ankom en stund senere spurte jeg om han hadde kjøpt det jeg manglet, og forklarte han at jeg hadde tenkt så sterkt på det bare for å teste tankekraften min..Han bare så dumt på meg og spurte om jeg ikke var riktig klok.........ha, ha, sånn kan det også gå......

Men tilbake til alvoret med underlige hendelser. For jeg tillater meg å forundre meg...

For ikke så lenge siden kom jeg i kontakt med en mann mens vi ventet...og selv om Bergen ikke har mer enn 275000 innbyggere, så" arkiverte" jeg dette under underlige hendelser. Mannen hadde ikke bare bodd i samme bydel som meg , ei heller ikke bare i samme blokk, men i akkurat samme leilighet som jeg engang bodde i...

Har du opplevd telepati eller  forunderlige hendelser ?

 

 

HUSKET Å KJØPE HUMLEBLOMSTER?

Bildet er lånt av moseplassen

 

Humler trenger hjelp nå for tiden. "Vi er avhengige av at humlene bestøver blomstene på frukt og grønnsaker, for uten bestøvning kan de ikke sette frø og frukt, og dermed får vi ikke noe mat å spise" (moseplassen).

Så vær med på å berge humla, kjøp humleblomster. Det skal jeg love å gjøre, -kjøpe i allefall  noen humleblomster-, når jeg drar til et hagesenter i kommende uke.

Det var forøvrig   karidansen     som minnet meg på det i en kommentar for litt siden. Og her en nattevakt ,det var så fredelig ,satt jeg meg ned og laget en liten liste over humleblomster å se etter på hagesenteret.  Så herved oppfordres alle til det samme......

 

LITT SOMMERMAT, og hva gjør jeg med alt dette grønne?

LItt sommer mat tåler man selv om det ikke er sommervarmt. En god pastasalat som foruten glutenfri pasta har salatingredienser som crispysalat, perletomat, agurk, paprikasnack, vårløk, mais, og fetaost. Picknickskinke ved siden av for kjøttspisere.  cashewnøtter er også godt tilbehør.

Focaccia-brød ved siden av. Det finnes litt ulike oppskrifter men denne fikk jeg hos min søster og hadde i soltørkede tomater som jeg fikk tips om i kjersti sandnes sin blogg.

OPPSKRIFT FOCACCIA-BRØD:  350 gr. hvetemel, 2 ss olivenolje, 1/2 ts. salt , 1 pk tørrgjær, 2,5 dl fingervarmt vann. Bland alt og la heve 1-1,5 time.

Elt deigen noen minutter. Ha i timian og basilikum. Krydder eller friske ,(jeg foretrekkker krydder)(og i dag også soltørkede tomater.) Legg i form . Lag små groper i deigen og tøm litt olivenolje i /på. Dryss maldon havsalt over.

Stekes 190 grader i ca. 25 min.

Focaccia-brøder godt til "alt".

Dette var maten i dag når min datter og barnebarn kom på besøk. Min datter har begynt å få stor mage nå-er 6 mnd. på vei og  jeg forstår ikke at hun skal gå tre mnd. til. :)

Dette treet står rett foran terassen min , huset ligger på en haug,og det skygger ikke noe for solen, men tar litt utsikt. Men jeg greier ikke bestemme meg for om jeg skalfå saget det vekk, for det luner litt når det blåser og er kaldt, jeg innbiller meg i allefall det. Og så blir det ltt mer innsyn.

Her er rett til høyre for treet. Og som du ser ser ikke naboen og jeg noe særlig til hverandre  på denne årstiden. :) Skal jeg rett og slett sage ned hele "skiten", eller beholde. Jeg greier ikke bestemme meg , og i mellomtiden gror jeg inne.....:)

OVERNATTE PÅ HOTELL ALENE ?


Dette bildet er av en flott orange ryggsekk, mens min veldig gamle, men enda "i live" orange ryggsekk, ligger på loftet hos min mor. Jeg hadde den med på turen jeg vil fortelle om. 

Det har seg slik at jeg i år for første år på svært lenge har over fire uker ferie der jeg ikke har noen planer. Jeg har reist sammen med noen nesten alltid,-i juni i fjor var jeg i Tyrkia sammen med tre av mine barn-,men det virker til å skjære seg litt i år. Min guide de siste årene (min yngste datter), skal jobbe akkurat de samme ukene jeg har fri. Hadde jeg opplevd å ha sommervær her hjemme i ferien, så hadde ikke valget vært vanskelig, da hadde jeg blitt værende hjemme, for her finnes så mange fantastiske steder i passe avstand  fra meg, som jeg kan dra til. Men å gå her i drittvær i flere uker , det gjør jeg IKKE, da er jeg tilbøyelig til å ta første fly jeg får plass på, til et sted med sol. 

MEN , tør jeg bo på hotell alene? Jeg er ikke særlig lysten til det, for jeg hadde en skremmende opplevelse for lenge siden, men den sitter i kroppen enda...,jeg har aldri likt å overnatte alene på hotell etter den opplevelsen.

HISTORIEN er: Jeg hadde aldri vært utenlands før, annet enn en danmarkstur, og hadde blitt overtalt av en veninne til å dra på loffen alene = Interrail. Aner ikke om det finnes det samme i dag. Man kunne i allefall komme seg nesten til verdens ende for en billig penge, ved å reise med tog. 

Jeg pakket den orange ryggsekken og en sovepose og dro i vei. Jeg var vel 21 år den gangen. Jeg tok toget nesten non stop til Athen og hadde mange rare opplevelser , og traff selvsagt mange artige mennesker underveis, som var ute i samme ærend. Da jeg kom til Athen sent på kvelden var jeg utslitt og hadde bare lyst til å finne meg et hotell i stedet for et vandrehjem, å overnatte på. Så jeg tok en taxi og ba han finne et ok hotell for en natt. 

Hotellet var et ganske fint hotell, og jeg husker jeg synes det var dyrt da jeg betalte på forhånd. Rommet var i øverste etasje, helt inne i en gang , og etter å ha dusjet hadde jeg bare tanke om å få meg litt søvn. MEN, etter eller annet i underbevisstheten min forstyrret meg, eller kall det intuisjon. Jeg følte meg slett ikke trygg. Jeg stod opp , satte en stol foran døren, så ikke noen kunne ta ned dørhåndtaket, la meg igjen og sovnet etter det.

Så våknet jeg plutselig av at noen prøvde å komme seg inn til meg ved hjelp av nøkkel, men ikke greide det pga. stolen jeg hadde satt foran. Rett etter ringte telefonen på rommet , jeg tok den uten å svare, og hørte bare noen som snakket på et språk jeg ikke forstod. Jeg bare følte at jeg var i fare, og hoppet i klær, løp ut av rommet og ned i resepsjonen, Der oppførte jeg meg ikke særlig hyggelig. Men jeg var livredd! 

Jeg er helt sikker på at noen som jobbet på hotellet hadde tenkt å komme seg inn på rommet mitt denne natten. Jeg turte ikke være der mer,men  fikk ikke pengene mine igjen, gikk bare ut i natten og hang meg på en annen interrailer jeg møtte. Så satt vi i en park resten av natten.

Man kunne være borte en hel måned på samme biletten den gangen ,men jeg dro hjem etter ca. en uke, da var jeg vel fornøyd. Jeg hadde mange sprø opplevelser og har aldri hverken før eller siden møtt så mange og ulike menn som ville utnytte meg. Om det var den naive utstrålingen min, eller det var den orange ryggsekken vites ikke....:)

I alle fall så er det det verste med å reise alene , det å ligge alene på hotell , for jeg trives i eget selskap og lar ikke være å reise av den grunn.

Kanskje jeg skal gå på loftet til min mor å finne frem den orange ryggsekken igjen, er ikke godt å vite hva jeg kan finne på.....:)

ELSKER DEG FOR ALLTID......

Har du barn, barnebarn eller andre du leser for, eller har lyst å gi en barnebok til ,så anbefaler jeg denne på det varmeste. Den har stor tekst på sidene, passelig  mye tekst på hver side, mange fine illustrasjoner og har en fin historie man kan kjenne seg litt igjen i.

En enkel og samtidig rørende fortelling. Jeg har alltid problemer med "en klump i halsen ", når jeg leser den, så det er i grunnen en utfordring å lese til barnebarnet mitt...:)

Handler om en mor og sønn, det er bare de to hovedpersonene i boken. De bor alene og vi får være delaktig i morsomme små og store opplevelser til gutten blir voksen og flytter for seg selv.

Boken slutter med at mor blir gammel og da er det sønnen som må holde rundt den gamle moren sin:

" sønnen gikk bort til moren , klemte henne og vugget henne fram og tilbake, tilbake og fram, fram og tilbake og sang:

Jeg er glad i deg for alltid og vil alltid like deg.

Så lenge som jeg lever, vil jeg alltid elske deg...




"Da sønnen kom hjem den kvelden, stod han lenge og så ut vinduet.

Så gikk han inn på rommet hvor den nyfødte datteren hans sov. Han løftet henne opp og vugget henne fram og tilbake, tilbake og fram, fram og tilbake mens han sang:

Jeg er glad i deg for alltid og vil alltid like deg.

Så lenge som jeg lever ,vil jeg alltid elske deg.

 

Tekst av Robert Munsch, illustrert av Anthony Lewis

 

HAVREGRØT OG croissanter

Dette var det jeg hadde lyst på til frokost i dag. Helst flere stykker og en med sjokolade på. NAM Det er det beste man kan servere meg til frokost, jeg spiser det helst hver dag når jeg drar til syden...

Men i dag er jeg ikke i syden, her er det tåkevær og regn og jeg har bestemt meg for å få på treningsskoene etter frokost, som i stedet for croissanter ble dette

Havregrøt med mandler og eple. Ikke særlig godt men magen vil takke meg. Dessuten, hvem kan spise frokost klokken 14 om dagen og gå på trening etterpå? jeg er en av de heldige. (slik driver jeg og kjefter på meg selv, når jeg egentlig ikke har lyst på hverken havregrøt eller trening.:)

Så skal jeg jobbe de tre neste nettene, "heldige meg", kjefter jeg videre. Og , ja , jeg er heldig som både har en jobb og kan jobbe, jeg vet da det...

Dessuten kan jeg sove bort de neste tre dagene, som jeg jo bare må når jeg jobber om natten, og det er bare drittvær her så det gjør jo ingenting, for meg da...

Men snart er det sommerferie og da får jeg " kjefte oppover", for er egentlig sugen på både sommerferie og sommervær nå.

God dag til dere alle, husk å spise havregrøt...)

TRENING OG SJELEVRENGING

Jeg vant over meg selv i dag, selv om det holdt hardt. Hadde absolutt ikke lyst å gå på trening, men hadde bestemt meg da jeg satt og spiste  stekte raspeballer klokken 02 i natt ,at i morgen, da er det avgårde. Og det gjør jo så godt etterpå! Den gode følelsen holder resten av dagen. Jeg går aldri på oppsatte timer, liker apparattrening når jeg bare kommer meg innforbi dørene. Da har jeg selvdisiplin nok til alenetrening. 

Det er omtrent som å sitte på buss eller bane når man trener. Det er lett å høre hva andre som samtaler snakker om. Av og til synes jeg synd på de personlige trenerne , som også fungerer som "psykolog", da det foregår en del "sjelevrenging" fra den som trener. Jeg har hørt noen historier om grusomme ekser osv. :) 

Men jeg har spurt en PT før, og de blir kurset i dette også, hvordan forholde seg til den de er PT for. Jeg beundrer de i alle fall, for de fleste,- i alle fall der jeg går -er unge mennesker som naturligvis ikke har så mye livserfaring. I alle yrker der man kommer tett på mennesker, det gjelder også i mitt yrke, skal man være bevisst sine egne grenser og også den man skal hjelpe.

"HØST MIDDAG"

 

Raspeballer ble middagen i dag når jeg fikk besøk av min eldste sønn, min eldste datter, samboer og barnebarn. Sist jeg laget raspeballer ble de rett og slett ikke god . Derfor kikket jeg på ulike oppskrifter og laget de på to litt ulike måter. Den ene med litt kokte poteter i røren , den andre "vanlig". Den fant jeg frem til oppskrift på bloggen til matmors  

Viktigste tenker jeg, det er å bruke en til tre deler med mel. tre deler byggmel og en del hvetemel. Det er greit med raspeballer for man kan ha tilbehør både til kjøttspisere og vegetar. Jeg hadde både bacon og svineknoke og pølser til gjengen, mens jeg fant soyapølser til meg selv. Og kålrabistapp som er noe av det bestejeg får.

Gjengen synes middagen var god , og da er jeg fornøyd. Is etterpå, for dette er tung mat.

KJÆRE dykk Spanjoler.....

 

Det var engang noen værsyke Bergensere som bestemte seg for å overvintre i Spania. Vi var to veninner med tilsammen 5 barn som hadde planlagt dette lenge, og nå var tiden kommet.  

De to eldste guttene våre ble værende igjen hjemme og passe hus og hjem. Jeg solgte en bil og hadde ved siden av, barnetrygd og bidrag å leve på. Permisjon fra jobben var ordnet og vi hadde bestemt oss for å være i alle fall et halvt år, til våren kom. Jeg var dessuten lei av alt og alle , og var svært motivert for å komme meg bort en stund.

Barna våre gikk på 5 ulike klassetrinn og det var jeg som skulle ha ansvaret for å være lærer, med god hjelp fra min veninne. Det var forøvrig en oppgave som jeg synes var kjekk å ha. 5 av barna gikk i barneskolen og 1 på ungdomsskolen. 

Den yngste min, som er svært hjemmekjær, var mest opptatt av om vi hadde penger nok til biletten hjem igjen. :) Og var vel den av alle som var gladest da vi satte "snutene" hjemover etter bare tre måneder. 

Vi bodde i to leiligheter rett ved siden av hverandre, hadde badebasseng i hagen og bodde i et strøk som var mest befolket av engelske, noen norske og ellers spanske. Dette var i Torrevieja. Forøvrig en by jeg ikke kunne tenke meg å dra tilbake til. Vi hadde mange opplevelser der, reiste bl.a til Benidorm noen dager. Og fikk besøk hjemmefra av min mor og sønn . 

Når man har vært på et sted mer enn noen uker får man mer følelse av hvordan det er å bo der. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt på at jeg skulle lengte slik hjem. Den gangen , dette var i 2001, skrev man brev. Det kjekkeste var å hente post i byen - vi bodde et stykke utenfor-, og få brev hjemmefra. Det hadde så mye å si for oss. Min far sendte ofte brev og de begynte med : KJÆRE DYKK SPANJOLER... Han henviste oss til å komme hjem igjen og skrev ellers på en så humoristisk måte at jeg lo hele veien tilbake til leiligheten, så ungene var like flau over meg hver gang. 

Av ulike grunner så ble vi der i bare tre måneder. Vi hadde også i vår familie fått et nytt medlem og dro rett på klinikken når vi kom hjem. Etter denne historien så har jeg egentlig ikke vært ordentlig værsyk, og jeg vet at jeg aldri kunne tenke meg å bo i et annet land. Jeg ønsker å tilbringe mer tid i solen jo eldre jeg blir, og det tror jeg at jeg skal få til, men bo , det gjør jeg bare her. I drittværsbyen.Det handler for meg om tilhørighet, familien min , trygghet og alt jeg er glad i . Så får det heller bare bli som det vil , dette været.....

EN KALD CORONA OG TILBEHØR...

Jeg innrømmer at jeg synes jeg har det utrolig godt her jeg sitter en fredag kveld. Alene?, ja, med en iskald Corona, og ser på Sex og singelliv, og innrømmer at jeg liker de damene der. De er fornøyelige, kommer med ordentlige sannhetskorn innimellom og man kan kjenne seg igjen i mye .....og flire av mye....   



og så har jeg jo selskap da, noen cm fra meg...

Later til å kose seg i mitt selskap også.     Savner jeg kanskje en armkrok av og til?  Kanskje, men som karidansen sa i et av sine innlegg, da må man ta med alt det andre også, og der er jeg ikke sikker på om jeg er enda...... Godnatt med dere, drøm noe kjekt :)

EN FIN DAG Å DRA UT MOT HAVET



I dag stod jeg opp tidlig etter nattevakt for å benytte dagen, vi var blitt lovet litt varme og sol. Det er 40 minutter å kjøre fra der jeg bor til barndomshjemmet mitt og flotte "autostradoer" utover så jeg tråkket litt ekstra på gassen selv om jeg ikke skulle rekke noe, bare fordi det er så fristende, ellers pleier jeg å holde fartsgrensene. (FY skam meg..) Så  skrudde jeg opp musikken ,-de fineste av Elvis, litt for høyt siden jeg skulle synge med :) , og synes livet var herlig. 

Min mor hadde hentet far tidligere på dagen,-på sykehjemmet-, så han kunne få kose seg sammen med oss i dag. Han har gått litt rundt fra vindu til vindu og snakket om hvor fint alt ser ut, Rhodendendrontrær og mye annet står i full blomst og det er virkelig vakkert her ute.Og det er så kjekt at min far enda kan legge merke til og gi tilbakemelding på, alt han ser og synes om.  Enda.  Mr. Alzheimer har ikke helt tatt over.

Jeg pleier alltid få lyst å flytte "på landet" på denne årstiden, men det går over når høsten kommer. Men jeg får litt ro i sjelen hver gang jeg kommer ut til sjøen. Bildet over er fra en av flere broer jeg kjører over på veien hjem. 

Siden det var denne ene dagen foreløpig det ikke skulle regne så fant min mor ut at hun skulle slå plenen. Min far og jeg stod i vinduet og kommenterte sprekingen der ute. Men etter en stund så var det tv som var det viktigste. "Kan du slå på tv apparatet".  "ja da", sier jeg og blar gjennom de få kanalene som finnes her i huset. Det blir Nrk 1 som vanlig, men jeg skrur av lyden for det er nyheter på samisk.   "Må ha på lyden", sier min far.  " Javel, men det er nyheter på samisk".    " Det er nå rart at det alltid skal være nyheter på samisk når du slår på tv apparatet".  "Ja, ja , sier jeg , jeg går ut på trappen og slår av en prat med onkel , så får du sitte her og høre imens."


Her er utsikten fra trappen.

Når det er tid for å dra tilbake på sjukeheimen er det den alltid kviefulle trappen som venter.  Det går slett ikke verst  denne gangen, og vi klapper når du kommer deg ned og sier "dette er ny rekord, du skal snart få komme hjem igjen så flink som du er til å gå i trapper". Min far er med på notene, og tøyser med oss på veien ut. 

Oppi all elendigheten med Alzheimer er det godt for oss at min far er enkel å få med seg hjem og enkel å få med seg tilbake til sjukeheimen. Han trives begge steder, og får bekreftelse på før jeg forlater han der, at vi kommer og henter han hjem igjen en dag om ikke så lenge....

 

 

 

 

KVEITE- Dyrt, men godt!

Jeg har vært  litt bortskjemt med å få gratis fisk, men siden det var tilbud på kveite på Obs, og det er en av fiskesortene jeg synes er aller best å spise, så kjøpte jeg noen stykker i dag. Min sønn som bor hjemme vet jeg aldri om kommer eller går, og min eldste var opptatt med andre ting, så jeg laget meg et herremåltid alene.

Pus ble kastet ut, for hun får ikke fisk som koster 150 kr. for tre biter. Og alle "luker" skalket, for den katten blir gal når hun lukter fisk.

Jeg synes den blir best når den stekes på pannen, i dag stekte jeg med både olje og smør, men tenker at bare smør er best til neste gang. 

P.S Jeg gjemte et bittelite stykke til den katten likevel.... :)

NATT-MIDDAG

Mens de fleste er opptatt med å drømme, eller i det minste sove, så lager jeg middag. Som det nattmenneske jeg er. Så sent blir det noe lettvint. Jeg deler opp gulrøtter og løk, surrer det i litt olje og krydder-( i dag gurkemeie og paprika) , heller oppi ris og vann og lar det koke til risen er ferdig. 



I mellomtiden tar jeg scampi i hvitløksmarinade (kjøpt i frysedisken på Rema-den sausen er utrolig god), og har over i en liten ildfast form som jeg har i ovnen på ca.200 grader 10-15 min. Jeg slenger også inni litt broccoli oppi sausen. Enkel og god nattmiddag!

MAKK I JORDEN OG JORDBÆR I STØVLENE



I dag har det vært et lite streif av sommerfølelse. Jeg har passet barnebarnet mitt noen timer siden min datter som jobber skift har kveldsvakter hele uken.  Pappaen ville på fisketur og mormor hadde anledning til å komme en tur. Det var  fint noen timer  med været ,så det gikk bra å være ute og finne på ting. De har en stor tumleplass rundt huset og mange frodige vekster , både spisende og andre blomstrende .Mens småen var opptatt med å grave etter makk, -noe mormor ville ha seg fritatt for å være med på-, tok jeg heller noen bilder. Her har de plantet noen jordbærplanter utenfor drivhuset , ganske kreativt synes jeg. 

og gressløk er vel dette her. De er så heldige at det ikke har funnet vei noen brunsnegl på område der ( enda), og jeg tar med meg en klatrehortensia  som jeg skal prøve å få til , samt en annen staudeblomst. Man skal visst stjele avleggere, men jeg spør og får beskjed om å ta med det jeg vil. De har rikelig , og mye er plantet fra før de kjøpte huset for noen år siden.

Når det er tid for kveldsmat  går vi inn igjen, og jeg får "det vanlige" spørsmålet: " Liker du kaptein sabeltann mormor? ".  "Nei, det gjør jeg ikke , han bare kjefter".

"ja, men han har diamanter".  " Ja, da kan du si til han når du treffer han i sommer at om han har diamanter til meg , så liker jeg han "     :)

Småen sovner nesten før han treffer puten i kveld, pappaen kommer hjem ,og mormor drar hjem igjen til seg selv . Nå skal jeg skynde meg å plante de "stjålne" avleggerne mine, så kanskje de vokser litt i løpet av sommeren. Klatrehortensia er fin å ha på terassen også.

EN SOMMERBOK-ANMELDELSE



Denne boken leste jeg for noen år tilbake, da jeg var "vel forsynt" med alt som hadde med menn å gjøre. Det var både det artige bildet på bokomslaget og tittelen på boken som appellerte til meg. Og litt "felles skjebne-felles trøst tenking.... :) ,(selv om jeg heldigvis ikke har vært gift med noen i 30 år)

 

"Når mannen du har vært gift med i 30 år plutselig en dag forteller at han trenger pause, og pausen viser seg å være en ung, fransk kollega, reagerer du da med å: 

- Tenke at det sikkert er et innfall som snart går over?

-Bli rasende og forlange skilsmisse?

-Få sammenbrudd?

-Trekke deg tilbake til et trygt sted og tenke deg om?

 

Mia Fredricksen får først sammenbrudd, så reiser hun hjem til mors varme favn hvor hun kan rase ut og forbanne sin skjebne. Noe motvillig dras hun inn i livene til menneskene rundt seg: moren og hennes frodige vennekrets på gamlehjemmet, småbarnsmoren med den høyrøstede, voldelige ektemannen, de djevelsk utspekulerte tenåringsjentene hun underviser i poesi. 

Når sommeren uten menn nærmer seg slutten, er Mia ikke tristere, snarere klokere, for hun vet hva hun vil kjempe for og på hvilke premisser."

Boken er som omslaget full av humor. Den tar også med samspillet generasjoner i mellom, samspillet mellom kvinner /jenter i ulike aldre

HUSK: Det er mange lydbøker på markedet, så om du ikke ,- av en eller annen grunn-, orker å lese, så er det likevel en fin mulighet.

 

maiken

maiken

55, Bergen

Voksen dame, voksne barn, barnebarn, hjelpepleier med videreutdanning i psykiatri for helsefagarbeidere, nattmenneske, selvstendig, tøff og fryktløs vil noen si. Små-nevrotisk, pysete, distrè vil andre si. Jeg er vel litt av alt, tenker jeg. Som nattevakt og B-menneske trives jeg best på den sene delen av døgnet, derav navnet maikensnattblogg. Det betyr ikke at dere morgenfulger og A-mennesker ikke er velkomne til å dele tanker og historier med meg, her er det plass for alle

Kategorier

Arkiv

hits