DET SPØKER FOR HUGH GRANT OG MR.BIG


Hvorfor sover hun så godt?, er det fordi hun sover alene? eller har hun fått seg bittskinne?

 

 

Jeg har vært på min årlige sjekk hos tannpleier, og som vanlig er jeg like overrasket over at det ikke er noen hull denne gangen heller.

MEN, "det har skjedd nokka". Jeg har over en lang periode nå hatt vondt i kjeven , og her en dag våknet jeg med en følelse av at noen hadde gitt meg en på trynet." Det er fordi du biter så hardt når du sover ", sier tannpleier og gjentar det hun før har sagt. Vi kvinner har en tendens til å samle på tanker om alt vi MÅ gjøre, problemer og bekymringer , for oss selv , for barna våre, resten av flokken osv. Så hender det vi tar det ut i ubevisst tilstand , om natten mens vi sover. Vi biter kjeven hardt sammen og våkner med vond kjeve og hodepine.  Vedder på at det er aller flest kvinner som trenger en bittskinne....

I alle fall, jeg kastet inn håndkleet og har bestilt  time hos tannlege for å skaffe meg en skikkelig en, skal de være så skal de være...

Jeg må innrømme at livet mitt er for min egen del ganske bekymringsløst for tiden, men så var det den store flokken min, alltid noen å bekymre seg for, og det er jeg i grunnen glad for, at vi er så mange. Og du , snart så blir vi flere.......

Men dere, det spøker for Hugh Grant og Mr. Big altså, for ikke nok med at jeg må ha minusgrader på soverommet , nå får jeg bittskinne også...:)

MIN LILLE « HJEMMESTALKER»

Mor ser på TLC

 

 

Denne samboeren min har jeg et ambivalent forhold til.  På den ene siden er den selskap i hverdagen, hun møter meg hver gang jeg kommer sliten hjem fra nattevakt-da slår vi av en liten prat og jeg formaner henne om å ikke vekke meg. Jeg vet nesten alltid hvor hun befinner seg-ca en halvmeter fra meg. Når jeg sover så legger hun seg utenfor døren min på en matte, og venter på at jeg skal stå opp. For hun slipper faktisk ikke inn på soverommet. 

Uansett når på døgnet jeg står opp ?for morgen for meg er til vidt forskjellige tider, så er hun der nesten alltid.  Og ,ja , jeg må innrømme at jeg er glad i denne skapningen.

Men når hun vekker meg rett etter jeg har sovnet , skraper  på døren fordi hun vil gå ut hoveddøren i stedet for katteluken som hun har, da  er det ikke mye glede for min del, jeg blir rasende? og når jeg må dekke til  min nyinnkjøpte flotte stol, og resten av møblene hun har klort opp enda hun har klorebrett tilgjengelig, da er det ikke noe kjære?

Da tenker jeg ofte på å kvitte meg med henne . Men hun har levd lenger enn andre katter jeg har hatt, og hun er mest til selskap og glede, så får vi se hvor lenge vi holder ut med hverandre...

Mor er på¨nett

 

``er det noe godt her?``

 

 

VET DU OM NOEN??

 




 

         




 

 

Jeg ønsker meg en mann, helst en som er en krysning mellom Hugh Grant og Mr. Big i Sex og singelliv, noen som vet om noen?:)

 

 

Men aller mest ønsker, eller la meg nå heller si-jeg trenger. Jeg trenger en rørlegger, som selvsagt skal få ta seg betalt, men som ikke koster mer enn jeg orker tanken på, når det gjelder å få nytt bad. For det er dyre investeringer dette her, med nytt bad. Det gjelder å ha litt is i magen og forhøre seg litt rundt , og kanskje ender jeg opp med å beholde mitt gamle bad. En av mine barn mener bestemt at jeg kan selge hele « skiten», og kjøpe meg et nytt sted å bo. Men det ligger langt inn i fremtiden. Jeg trenger dette huset noen år til. Jeg og pus trives her, og det er godt å ha nok plass, når jeg enda synes det er like spennende for hvert år som går: hvem av mine barn skal bo hjemme i år?

 

 Jeg vet om mange som ikke har plass til å huse voksne barn lenger , det er blitt vanlig å kjøpe seg mindre boenheter når barna har flyttet ut. Og man har kanskje flyttet sammen med en ny partner, og har ikke plass? Ofte  trenger noen å flytte hjem igjen en periode, og da er det det jeg kan hjelpe mine barn med: et sted å bo?, en stund til ?

 

Men jeg skulle hatt et ordentlig bad også da, så om du kjenner en rørlegger?Det kan godt være en som ligner på Hugh Grant og Mr. Big altså?.

 

Eller kanskje jeg heller skulle ringe «Tid for hjem»?

 

MIN FAR OG MR. ALZHEIMER (del 3)

Min far befinner seg på rommet sitt, som er både koselig, møblert og innredet med hans personlige eiendeler. Her har han utsikt til både hage og sjø. Han har funnet trygghet og ro her, og sitter på sin vante plass under pleddet når jeg kommer. Den siste tiden har det vært viktig for han å få bekreftet mange ganger for dagen, at han har fast plass her og at personalet vet om det.

 

Kjenner han meg igjen?-Det er en stund siden sist nå.

 

 Han kjenner meg på stemmen før han ser meg. Tid for han har ikke så mye verdi lenger, men han skriver fremdeles i kalender boken sin-«svarteboka»,  hvem som har vært på «vitjing». Det er når han skal finne ut hvilken dag og dato, måned og år det er, at det stokker seg. Men jeg vet at det betyr mye for han å se familien sin, følelsen når noen har vært hos han sitter i en stund.

 

Vi ser på bilder, prater litt om løst og fast og så er det spørsmålsrunde. Hvor gammel er du? Vi må regne oss frem til det. Hvor gammel er jeg? Jeg forteller han det.

 

Hvor mange barn har du? Han svarer 6, og jeg sier «det stemmer»,    hvor mange barnebarn har du? Han vrir seg litt i stolen, liker egentlig ikke å få spørsmål . Han svarer 20, og jeg sier»det stemmer». Hvor mange oldebarn har du? «nei, no må du gje deg «-sier han. Du har ett oldebarn, svarer jeg.» Skriv det opp i boka mi».   Du sier alltid at det stemmer sier han og humrer.

 

Jeg skriver i boken hans.: M er 78 år, 6 barn, 20 barnebarn, 1 oldebarn.

En nydelig bok om Alzheimer

NÅR MORMOR ER EN GAMMEL DAME

 

Mitt barnebarn på 2,5 år har så vidt begynt å snakke i telefonen med meg. Kunsten å snakke har han lært seg for en god stund siden, snakker rent, og har et ordforråd som en konfirmant.

En dag han skulle snakke med mormor i telefonen sier han ganske bestemt :»mormor er en gammel dame».HVA ER DET DU SIER? ? Å, neida , mormor er slett ingen gammel dame! Jobber om natten , og trener om dagen (av og til da) og noen «krøller» må man få ha i fjeset uten å være gammel av den grunn.

 

 Men mormor er så forferdelig redd for deg. Ikke kan jeg ha deg alene på overnatting-tenk om du sluttet å puste, eller ble syk, eller jeg ble syk. Vi skal nok ta det igjen senere når du har lært deg å ringe 113, bare sånn i tilfelle? Ikke tør jeg ta deg med i bilen, det kunne jo hende noe? Noe nærmere forklaring fikk jeg ikke av mormor er en gammel dame utbruddet , helt til jeg kom på at det er meg selv som sier det til deg  når vi er utendørs , og du løper fra meg, eller du er uforsiktig på annen måte, det er da jeg bruker det for alt det er verdt: « Du må huske på at mormor er en gammel dame». Man skal jammen akte seg for hva man sier til barnebarn?

 

Den gamle damen tar den gamle treningsbagen sin , og skal prøve å gjøre en innsats?

MIN FAR OG MR. ALZHEIMER (del 2)

En dag spurte jeg min far om han kunne lese noe for meg, jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men har hørt det er skrevet av en som har jobbet med demente mennesker  gjennom mange år.

 

Jo da, det kunne han nå gjøre. Parentesene er min far sine ord og uttrykk.

 

NÅR  JEG  BLIR  DEMENT

Når jeg blir dement(men eg e ikkje dement) så vil jeg at livet mitt skal være enkelt, overskuelig og forutsigbart, slik at jeg kan gjøre det samme hver dag på samme tidspunkt, fordi det vil ta tid for meg å lære nye ting og akseptere det nye.

 

Når jeg blir dement, så vil jeg at du snakker rolig til meg, ellers blir jeg redd og føler at du kan bli sint på meg. Du skal fortelle meg hva du gjør , og hvorfor, og du skal gi meg enkle valg og respektere hva jeg velger.

 

Når jeg blir dement(men eg e vel ikkje  så veldig dement?)ville det være godt om du tenkte på at jeg skulle ha gode opplevelser, især er det viktig at du forteller meg om det som skal skje før det skjer.

 

Når jeg blir dement har jeg bruk for å sove og hvile, (jau,jau, men eg e vel ikkje så  veldig dement, e eg vel Marie? ) ofte mer enn det jeg selv kan, og du kan, akseptere. Det verste er at når jeg skal sove er jeg redd for at jeg ikke skal våkne igjen.

 

Når jeg blir dement kan jeg kanskje ikke spise med kniv og gaffel, men jeg spiser godt med fingrene, så la meg få lov til å gjøre det-og sove med hatt på om jeg vil (ja, då e eg dement..)

 

Når jeg blir dement kan jeg ikke lenger huske hva jeg vil-så lær meg å peke på det jeg ønsker.

 

Når jeg blir dement hender det at jeg blir ondskapsfull og får humørsvingninger. Dette gjør at jeg føler meg avmektig og hjelpesløs.

 

Når jeg blir dement og sier at jeg vil hjem, er det godt om du setter deg ned ved siden av meg og snakker om hjemmet mitt, og min  mor og mine søsken,-fordi du vet at når jeg sier jeg vil hjem er det fordi jeg føler meg utrygg akkurat da.

 

 

MIN FAR og Mr. Alzheimer Del 1

 



 

 

 

«Skriv at du har vore på besøk hjå din demente far», sier min far, når jeg tar frem dagboken hans for å skrive litt i . Jeg besøker han på sykehjemmet, eller forresten sjukeheimen som det heter der ute i havgapet.

 

Min far har hatt diagnosen Alzheimer i ca. 7 år, og har lang fartstid i å irritere på seg andre mennesker. Først og fremst min mor, deretter andre i familien, naboer, og andre mennesker som kommer i hans vei.

 

Han har galgenhumor så det holder, det skal han ha, men han kan av og til bli for mye av alt.

 

Spesielt dette med å få folk til å bli lei seg, fornærmet og sint. Må han virkelig si alt han tenker? Det virker som han ikke har sperrer for noen ting lenger. Og akkurat det er et trekk med denne sykdommen . Man mister hemninger.  For dette er ikke min far, ikke slik jeg kjenner han, og som hans datter greier jeg å skille mellom min snille, gode og omsorgsfulle far, og det Alzheimer gjør han til.

 

MEN: Hvor mye skal man respektere hans rett til å «lire av seg» det han måtte finne for godt? For det er langt fra akseptabelt alt han kan få seg til å si. Å more seg på andres bekostning synes jeg er et dårlig trekk. Man kan unnskylde , dekke over, eller rett og slett vise at dette finner man seg ikke i at han sier. Og innimellom går det opp for han at han har gått over streken. En dag mor vår var ordentlig lei av han, hadde han skrevet til seg selv på en lapp:

 

 » Magnus. Du må frå i dag  ikkje snakke og spørje så mykje. Det er mange som ikkje likar det.                                               Snakk lite og helst berre når folk spør.»

 

Alt har blitt så mye bedre etter han fikk fast plass på sjukeheimen. Jeg må likevel si at jeg , selv om jeg synes det er   interessant å følge hans siste reise her i livet, med Alzheimer som følgesvenn, så gruer jeg meg til den dagen kommer da han ikke lenger kan uttrykke seg .

 

For sannsynligheten er stor for at det kommer til å skje. Mange mister språket, og evnen til i det hele tatt å kommunisere. Det synes jeg er det aller verste, når ordene ikke har noen som helst verdi lenger og man ikke kan kommunisere verbalt .

 

 Ofte er det da aggresjonen kommer. Og dette håper jeg vi alle slipper å oppleve .Og at han kan dø engang med verdigheten i behold.

 

Før min far kom på heimen prøvde han seg, som så mange andre i hans situasjon, å gi oss dårlig samvittighet for at vi ville sende han fra oss . «ja, ja, sa han. Ein far kan ta seg av mange  barn , men mange barn kan ikkje ta seg av ein far.» I dagboken sin den siste dagen han var hjemme hadde han skrevet en liten avskjedshilsen:

 

«I dag køyrer kona mi meg til sjukeheimen . Stakkars Magnus»

 

Gjett om min mor fikk dårlig samvittighet?.

 

 På sjukeheimen ser vi at han har det godt, og han beundrer ofte de mange rosene han får.

 

«ja, ja, eg kan sjå at det er mange som er glad i meg.»

 

Min far kommuniserer fremdeles godt, både muntlig og også litt skriftlig ved at han fremdeles skriver i dagboka si?

 

KJÆRLIGHET , OVERGANGSALDER OG SÅNN..

 



 

Jeg har igjen sett på TLC-24 timer på legevakten.  En av pasientene er en gammel enkemann som savner sin kone, og forteller om en av sine kjærlighetsgester til henne : «Jeg  la  meg alltid 10 minutter før hun la seg, og da på hennes halvdel av sengen , så når hun kom, hadde jeg varmet sengen til henne, og lagt meg over på min egen kalde  halvdel?»  Noe så skjønt!

 

Men det sier jeg, håper hun ikke hadde problemer med overgangsalderen, for da hadde det vært bedre med en stor ispose i sengen. Når hun kom for å legge seg, hadde det vært fint om mannen satte på en vifte ved hodeputen på kald luft , så  en vifte ved fotenden på kald luft. Deretter kunne han finne frem den tykke dundynen sin og holde seg under den så bare nesetippen synes, og det hjelper ikke be om nåde, for damer i overgangsalderen er mektige og vet hvordan de må ha det?.

 

En av godene med overgangsalder (ja, jeg innrømmer det), er å være singel og ha sin egen 1,80 seng i det kaldeste soverommet i huset?Her inne er så kaldt at  ungene, når de  skal hente  sjokolade og brus (her er oppbevaringsrom for disse sortene her så det  holder seg kaldt og ute av syne..)lurer på om noen har dødd her .

 

Det finnes  en lang rekke midler for overgangsalder, fra de mest harmløse sakene til mer farlige saker, les: hormoner, som man kan proppe seg full av , men også kan dø av?

 

Så var det dette med pest eller kolera da?

MAN KAN IKKE VELGE SIN FAMILIE

Julaften var på hell, nissen hadde vært her, og den aller minste var oppvartet på alle mulige og tenkelige måter, og hadde omsider kapitulert til drømmenes land. Gavene var åpnet, ingenting måtte byttes, og vi var en svært fornøyd gjeng.  jeg har,- av en eller annen grunn-, barn som alltid har vært glad i spill. Noe jeg aldri har likt. Husker med gru Ludospillingen som barn, jeg tapte alltid og var en sur og dårlig taper?

 

I alle fall , her skulle spilles, de unge benket seg i ene enden av stuen og mor ble høflig spurt om å være med enda de visste svaret. Jeg befant meg heller i sofaen, med føttene høyt hevet og god vin i glasset, klokken var tross alt godt over midnatt. Men her var en annen gjest her, som for første gang skulle sove her, og ikke gikk med på noe annet (dvs. eierne gikk ikke med på noe annet) enn å være med i det gode selskap. Han er av en litt annen rase enn meg og vi satt der og skulte på hverandre. Jeg tør aldri være alene med han, selv om det skulle være interessant å vite hvordan vi hadde reagert, begge to?. Men han satt i min nyervervede stol som ikke engang katten får sitte i, og jeg fortalte han at jeg egentlig ikke var så fornøyd med det, men siden det tross alt var Jul? og siden han har så nydelige øyne?, og siden det blir lenge til neste gang?

 

Gjesten er hunden til min datter og hennes familie og er en Husky med noen vakre blå øyne, det er forresten en hun?vi holder ut med hverandre når vi må, for man kan ikke velge sin familie ?

 

Og min skjønne pusekatt , den var henvist til et annet soverom i huset , men den hadde det ikke så verst, god mat hadde den, og egen katteluke til å komme seg ut og inn i huset, og den greide selvsagt å klore den blåøyde Huskyen før den ble plassert på rom for seg selv?..


 

maiken

maiken

55, Bergen

Voksen dame, voksne barn, barnebarn, hjelpepleier med videreutdanning i psykiatri for helsefagarbeidere, nattmenneske, selvstendig, tøff og fryktløs vil noen si. Små-nevrotisk, pysete, distrè vil andre si. Jeg er vel litt av alt, tenker jeg. Som nattevakt og B-menneske trives jeg best på den sene delen av døgnet, derav navnet maikensnattblogg. Det betyr ikke at dere morgenfulger og A-mennesker ikke er velkomne til å dele tanker og historier med meg, her er det plass for alle

Kategorier

Arkiv

hits