Alle kjenner noen som må passes på….
På den ene eller andre måten, og i alle aldre….
Jeg har god erfaring i å være den som passer på. Små og store mennesker…..
Denne små tassen må passes på hele tiden. Her er hans første tur med mormor til utsiktsplassen en dag.
Til daglig blir han passet på av flere voksne, og som mange andre to-åringer har han mange å forholde seg til i løpet av uken.
Jeg føler meg trygg på at han har det godt og blir riktig passet på i barnehagen han er i. For velge kan han jo slett ikke…
En dag jeg var og hentet han og storebror i barnehagen og lurte på hvor skoene hans var, sa han noe med smokk i munnen som jeg tolket som “de gule” og pekte.
Mormor kunne ikke se noen gule sko og han gjentok, fremdeles med smokk i munnen: “Det er de kuule”……:)
Ja, da så….:)
Andre som blir passet på, av bl.a meg, når jeg er på nattevakt, slumper jeg innimellom å få øye på på dagtid.
En av dagene jeg skulle på et kurs, og kommer kjørende, ser jeg en jeg kjenner. Hun småløper over fotgjengerfeltet som jeg stanser ved, og jeg tenker:
uff! nå har hun rømt igjen….
Men så snur hun seg når hun har gått over veien, og jeg ser hun er oppspilt og glad i fjeset. Hun ser etter to som kommer gående etter og som hun er i følge med. En av de er en som passer på og jeg ser vedkommende gir “tommel opp”.
Hun fikk tommel opp fordi hun brukte fortgjengerfeltet og ikke bare løp ut i veien, og jeg ser at bekreftelsen gjør henne glad…
Det varmer å se at hun tross Alzheimer har fine og glade dager…..
” Dere som er ansatte må være snille med oss som er innsatte….” Det var gullkorn fra en av pasientene en gang…..
En natt forleden slumpet jeg til å sitte å se på et program om fangene i kjelleren på ILA. Jeg har ikke greid å slippe det helt fra meg for det gjorde et veldig sterkt inntrykk å se. Det er fordi de har gjort noe forferdelig de sitter der, og man vet ikke hva man skal gjøre med de….
Psykiatrien vil slett ikke ha de, selv om det er der de egentlig hører hjemme. Men så er det ressurser da, hvem og hva man skal bruke ressursene til…
De er jo dømt til fengsel og ikke til behandling, så da kan de jo bare sitte der og råtne da….?
De MÅ passes på, for de er altfor farlige til å være en del av samfunnet , både innenfor og utenfor murene.
Det var fire eller fem personer med når den innsatte skulle ut av hullet sitt, for det er jo det det er.
Den håpløsheten som ble formidlet gjennom programmet, fra alle parter….
Jeg synes ikke noen mennesker skal sitte slik alene, på ubestemt tid, uansett hva de har gjort. Det er så uverdig og umenneskelig…..
Det må være andre måter å sone på, også for disse. Kan man ikke dømme de til hardt arbeid i det fri?
Det å kjenne at man er et menneske, puste frisk luft og se lys….
Jeg håper at det finnes en løsning…..
En dag
Sterkt innlegg som favner mye. Ingen blir vel til bedre eller friskere mennesker av å sitte på Ila, men andre må jo beskyttes mot dem.
Når det gjelder dokumentaren om de forvaring dømte, så sa Randi Rosenquist at dette er mennesker som har store utfordringer, men det gir ikke samfunnet rett til å fra ta de et verdig liv. Å hjelpe de er svært vanskelig med at dette er mennesker som har flere sammen vevde psykiske utfordringer. Og med nødvendighet vil de ble forbli innesperret – men måten de skal sikres på, må ikke være den totale isolasjon de nå blir utsatt for – dette gjør de bare sykere.
Randi Rosenquist sa det i dokumentaren, Per Isdal og Thore Langfeldt sa det i 1986/87 – man må ikke bare se handlingen (den grufulle gjerningen) man må se mennesket også.
Selv hadde jeg en dyst opp i mot politikerne alt i 1989, om nettopp denne typen av innsatte, men også de med andre psykiske utfordringer – som den gangen av Bøsterud, Syse og Gro H. Brundtland alle ville nekte adekvat behandling. Det ble også kontaktet folk i EMD den gangen, Norge som stat ble ikke dømt eller slikt, men fikk en påtegning – som det het, om å bedre forholdene.
Det ble gjort litt på 1990 tallet, men frem til ca. 2014 var det så stille intet mer ble gjort. Så i 2016 ble det satt inn noen flere tiltak, etter 2 års press. Men nå er man faktisk tilbake til 1990 tilstander igjen.
Og dette er nok noe som politikerne ikke ønsker å prioritere umiddelbart, enda det er snakk om relativt få fanger som har så store psykiske utfordringer, i forhold til den totale gruppen av innsatte – det er flere fanger som har noen mindre psykiske utfordringer, enkelte får heldigvis hjelp.
Hilsen
Mr. Black Rubber Duck
Ja er enig i det du sier her at alle innsatte bør behandles med respekt. Jeg er veldig glad jeg ikke jobber på Ihla, må være veldig tungt å jobbe med de innsatte “nedi kjelleren”….
Flotte bilder <3
Ja, en blir jo ikke et bedre menneske av å bli isolert fra omverdenen i årevis. Men om de er en fare for omgivelsene så er det kanskje ikke noen annen mulighet? Ikke alle med demens og alzheimer har det så bra de heller. Ikke alle får lufta seg ukentlig en gang. De sitter der på rommet sitt og blir hentet ut til måltidene … hva slags avslutning er det på et liv? La oss håpe det kan bli bedre både for den ene og den andre. Etterhvert.
karidansen: Ja, men vi må greie å gjøre det på en bedre måte, med alle de ressursene vi har
Mr. Black Rubber Duck: Takk for kommentar. Jeg synes det var fornedrende å se og ikke en rettstat verdig å behandle mennesker slik uansett hva de har gjort. Som en av de sa: “bare skyt meg”. Hadde vært mye mer humant…..
spisogspar: Ja, det tenkte jeg også når jeg så dokumentaren, ikke for alle å jobbe der….
Marit: Det er akkurat det. Vi MÅ ha andre muligheter enn den uverdige oppbevaringen.
Det er nok stor forskjell fra sykehjem til sykehjem , men jeg ser at mange har det bra.
Omsorg er et viktig yrke, enten det er innen barnehage, eldre og syke, eller andre institusjoner. Hadde det ikke vært for alle som faktisk gjør en utrolig god jobb der, ville det vært veldig mange svært ulykkelige mennesker rundtom. Det er alltid noe som kan gjøres bedre. Det er alltid noe som burde prioriteres. Og det er alltid noen som ikke er enige og motarbeider forbedringer. Dessverre.
Godt reflektert innlegg <3
Som jeg da besvarte en kommentar i et av mine blogg innlegg (som da omhandler sammen vevde psykiske utfordringer)
http://blackrubberduck.blogg.no/1524475955_multi_psykopater__snille_og_gode.html#comment-117466111
Å behandle psykopater/narsissister eller andre for den saken skyld, er noe samfunnet er forpliktet til å gjøre. Men måten det kan gjøres på er noe som bør kunne diskuteres – om det skal skje på institusjoner (lukkede eller åpne), men også formen på en evt. behandling. At enkelte aldri vil være mulig å hjelpe, og så ledes må skjermes fra omverden, sier seg selv. For det finnes da ulike grader av den psykiske utfordringen enkelte har, og således også mulighet for behandling. Mange av de har gjort grufulle handlinger, det kan man ikke se bort i fra – men man må likevel også se mennesket, som trenger hjelp og skjermes fra samfunnet. Mange av disse individene med store psykiske utfordringer, og da spesielt de som nevnt her – har det man kan kalle “manglende empati”, og det er noe som kan gies mange av de – selv om det vil ta lang tid, og enkelte aldri vil klare å utvikle den empati som kreves for en “normal tilstand”. Men vi må ikke fra stå å prøve å hjelpe de. De fleste av disse menneskene, som da har sammen vevde store psykiske utfordringer, blir på institusjon hele livet – nettopp fordi de ikke kan klare seg i det normale samfunn. Men med at de da tilbringer et liv på institusjon – må ikke medføre total isolasjon (lås de inne og kast nøkkelen). Det må forsøkes å legges tilrette også et “verdig” liv for disse også, mange av de skjønner faktisk ikke selv hvilke utfordringer de selv har – eller at de faktisk har gjort noe galt.
Ingenting må bli uverdig, det er jeg helt enig i – vi får håpe – en dag……:-)