Å MISTE minnene…..

Jeg kommer til å ha i minne den strenge kulden som kom over oss i februar og mars 2018.  

Ikke det at det er så veldig viktig å ha i minne, men det er nå litt uvanlig med solskinn og mange kuldegrader dag etter dag……

Jeg kjenner mange som har mistet det som er verdt å minnes….

Levd liv , mennesker man har hatt sterke og lange bånd til , som de aller nærmeste , de man er aller mest glad i.

Tenk å ikke huske partneren din du har hatt et langt liv med, dine søsken, barna du har fått, barnebarn…

Å miste minnene du har fra et helt liv….

bare huske fragmenter, korte klare øyeblikk da “gardinen ” blir trukket fra….

Jeg kjenner ganske godt de jeg jobber med og for. Jeg har lest historien deres og jeg er såpass mye sammen med de at jeg kjenner mange av de ganske godt.

De kjenner meg igjen når jeg kommer småløpende inn døren, de vet i hvert fall at de kjenner meg, selv om de ikke vet at det er nattevakten som kommer….

 

En jeg kjenner fra jobben min blir takknemlig når vi ser tv sammen og det gjerne er et dyreprogram på tv. Jeg sier at jeg forstår hvorfor hun blir så glad når hun ser katter på tv. Det er fordi du alltid  har vært veldig glad i katter,  og du har jobbet frivillig i feriene dine med dyr.

“Takk for at du forteller meg det”, sier hun ofte da “for jeg visste det ikke…..”

En annen av pasientene “mine” venter et barnebarn. jeg forteller henne det ofte, for selv om språket hennes er godt, så er det ikke alltid hun husker at hun har voksne barn. Jeg håper så inderlig at ikke alt er borte når barnebarnet kommer, men at hun kan glede seg over det…. 

En natt en av natteranglerne ikke kunne finne ro, han bare ville avgårde, ville vite når vi skulle dra, hva vi egentlig ventet på, og forresten,  den som hadde fått oss her på plass, måtte bare se å få oss tilbake igjen. Jeg var litt usikker på om han var på jobb eller han reiste privat, eller hvilken tid han befant seg i. 

Jeg sier “vi må vente til May kommer i morgen”, for det er natt nå (det er hans kone gjennom mer enn 50 år), og forresten , hva var det som gjorde at du havnet  her i Bergen, var det kanskje May det? “

Den store sterke mannen, som i sine sinte stunder prøver å knekke både armer og bein på oss, brister sammen i gråt der han sitter, og jeg føler at gardinen et øyeblikk ble trukket fra og han forsto situasjonen sin…..

Jeg snur meg så han ikke skal se at jeg gråter jeg også ….

Natten fortsetter og du kommer deg ikke avgårde i natt heller……

Det er dette som jeg synes er aller vondest med Alzheimer, at du mister deg selv så totalt, du har ikke lenger minnene dine, de som er så viktig når man blir eldre

Å miste minnene sine må være noe av det verste å miste…..

 

 

13 kommentarer
    1. Godt skrevet om et sårt og vondt tema. Kanskje er det med å miste minnene aller verst for den sjuke i den perioden da han/hun fortsatt har klare øyeblikk. Den perioden kan vel i mange tilfelle vare ganske lenge. For de pårørende blir det vel som å miste den samme personen flere ganger. Å lete etter tegn til gjenkjennelse og at det fortsatt er NOE der, DET må være usigelig vondt. Godt å ha deg som nattevakt. Du bryr deg på en god måte tror jeg. Prøver å møte de sjuke der de er virkelig lytte – i stedet for å overkjøre dem. Det er så viktig å få beholde litt av verdigheten sin – i alle fall så langt det er mulig.

    2. karidansen: Du har så utrolig rett i det med å få beholde verdigheten sin, det er det viktigste for alle som lever med en demenssykdom. Er bare så utrolig lite verdt de er i spesialisthelsetjenesten , men det er en annen historie….

    3. Når jeg leser historien din her så tenker jeg at jeg ikke hadde klart å jobbe sånn. Jeg hadde blitt så lei meg… Tenker på hvor vondt det må være å ikke huske alle disse daglige tingene som var livet før… Menneskene rundt en, som man er glad i. Det er likevel utrolig godt å høre hvor godt du tar deg av dem, at du bryr deg og lyser opp dagen deres litt med å gi dem minnene tilbake for en stund i alle fall 🙂

    4. margarites: Jeg tar meg fremdeles i å undres, det er en av grunnene til at jeg vil ha den jobben jeg har, for å undres er en god egenskap å bruke på nattevaktene. Og ja, jeg bryr meg, kanskje en del fordi jeg har hatt min far med Alzheimer.

    5. Veldig levende og veldig nært 🙂 Særlig for oss som har brukt mye av de siste årene på sykehjemmet sammen med min mor. Og før henne så var det mora til min kjære og faren min. Siste året har vært helt spesielt, men nå har min kjære mor fred 🙂 Takk for du delte dine minner 🙂

    6. Rørende og fint ..og viktig jobb du gjør <3 Mormor blir jo 99 dette året..hun har jo vært klar til over 90..men glemskheten går stadig på nå.. og hun merker det jo selv også.. Trist, men enda verre med folk som blir slik i forholdsvis ung alder... <3<3

    7. annebe: Helt sant, jeg synes det er verst med de yngste .stor forskjell. Selv om det er trist uansett… Tenk 99 år i år! og at du som er så voksen har en bestemor….:)

    8. Jeg har jo min litt spesielle innfallavinkel til dette ettersom jeg lever sammen med en som hver eneste morgen må se på ei spesiell tattooering for å sjekke meg inn i livet sitt. Da forstår hun at jeg hører hjemme her selv om hun ikke alltid husker navnet. Dette med at minner er borte er nok verre for meg enn Eli for hun finner ikke igjen meg i sin historie og jeg har aldri sett henne bli fortvilet av den grunn. Demens må oppleves for å forstå hvor vondt det er og jeg har som du snudd meg vekk mange ganger når tårene kommer.

    9. Atle: Er det ikke til å undre seg over, at hun greier å sjekke deg inn i livet sitt pga. en tatoo. Er bare facinerende….
      Du har nok rett i at det er verre for de pårørende, annet enn de øyeblikkene det kan virke som de får et klarsyn de som er bærere av denne denne sykdommen. Og de har nok mer enn nok med å holde seg samlet så godt de kan i nåtiden. Ja, det må oppleves….

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg