Vi har i det siste blitt klar over at far sin tid er her snart……, og da jeg dro på besøk til han i går, hadde jeg på forhånd fått med meg julegaven fra min datter og familie.
Hun har fått laget et fotoalbum av hans to oldebarn (hennes barn) sammen med mine barn og meg på noen bilder. Under bildene står det navnet på oss og hvem vi er.
Jeg hadde så lyst at han skulle få det nå ,og håpte at han kunne se på bildene sammen med meg , for han er så glad i bilder….
Han sitter i stolen på rommet sitt ,som vanlig, når jeg kommer. Han bærer preg av å være syk, men han sitter nå oppe….
“Eg er så trøytt”, sier han når jeg hilser på….”ja, men det er helt greit, bare sitt helt i ro (som om han kan annet…) ,så skal jeg vise deg noe.
Jeg forteller ikke hvem jeg er , han skal få slippe i dag….
Jeg trekker frem den lille sofaen han har og setter meg helt inn til han. Jeg pakker opp gaven ,mens han ser på, og sammen begynner vi å se i fotoalbumet. Jeg peker på teksten som sier hvem det er på bildene. Han mumler og virker ganske fraværende.
Plutselig ser jeg at han ikke har brillene på seg, og begynner å lete. Jeg kommer på hvor jeg fant fjernkontrollen sist jeg leitet etter den, og ser etter samme sted. Jo, da, i stolen han sitter i . Vi prøver igjen…
Vi kommer til et bilde av deg, der du sitter og holder den aller minste i flokken, det er bare noen uker siden…Jeg ser at du blir emosjonell. Så fint, tenker jeg, at du føler så mye enda, det er ikke tomt der inne…., du evner å ta inn det du ser….
“Hvem er det som bor hjemme nå”, spør han plutselig. “Hjemme hvor”, spør jeg og nevner stedsnavnet på hans barndomshjem og mitt barndomshjem.
Det er fars barndomshjem han vil vite om, og jeg forteller han hvem som bor der av og til, og steller godt med huset, og at han var der sammen med oss for tre år siden…
Jeg skal lese litt til deg fra boka di, sier jeg og finner frem boken. Jeg leser for han så tydelig og klart som jeg kan. Det er et kapittel i hans liv , da han gikk på jordbrukskule og samlet på planter sammen med far sin, ute i naturen på hans hjemmetrakter…..
Jeg ser du følger med og blir rørt når jeg leser, og håper du greier å gjenkalle bildene klart i erindringen dine…
Når jeg har vært hos deg en stund til , registrerer jeg at du flere ganger underveis har duppet litt av. Det er helt greit far, du har hatt et meningsfylt liv sammen med mange som er glad i deg. Om du sover bort siste rest av livet ditt, så er det også greit…. Bare du er fri fra angst og smerte , så ber jeg ikke om mer….
“Eg er så trøytt”, sier du når jeg tar farvel for denne gang.
“Det forstår jeg, bare hvil deg du”……….
<3
Så fint og rørende. Fikk frysninger.
Klem <3
Ble rørt av å lese.. Stor klem fra meg.
Vemodig…og samtidig vakkert…..Jeg har ikke opplevd demens i nær familie. Far døde da han var 57 og mor (85) er veldig oppegående…….Det må være rart. Sjøl om du jobber med det, så blir det noe annet når det er en av de aller nærmeste.
Janne: Takk
Nydelig skrevet – så varmt…. <3
BforB: Tusen takk, det er det jeg vil det skal være….
tepausen.blogg.no: Fint det …Takk
karidansen: Ja, vemodig er det, og selv om jeg jobber med demente, og far har vært dement lenge, så er han likevel ikke diagnosen sin. Men det er noe med denne siste fasen…
Må være vondt å miste far sin så tidlig, men så flott at din mor er der og er oppegående tross sin høye alder…
Margrethe: Tusen takk, klemmer igjen…
Det er trist at det blir sånn. Men jeg ser også at du har godtatt det for lenge siden, og lever med han sånn som han er når du besøker. Og det er fine stunder likevel skjønner jeg, som gir han noe, og også deg 🙂 En god klem til deg <3
frodith: Ja, far har hatt Alzheimer i rundt 10 år, og vi har hatt tid på oss til å akseptere. Men vi holder litt pusten nå, og lurer på hvor lenge denne siste fasen skal vare…Far har hele tiden i sin Alzheimer hatt et verdig og fint liv , og det gjør godt…
Så rørende og fint skrevet <3
JaKa: Takk for det, klemmer igjen..
Tåren triller. Så tøft det må være for deg. Det er jammen ikke lett å bli gammel og gå mot slutten, men jammen ikke lett å se det for de helt nærmeste også. Håper den siste tiden blir god og fredfull og at når den tid kommer kan dere sitte med masse gode minner igjen <3
Ramona2010: Ja, og vi er heldigvis mange som kan dele på, både å være hos han og støtte i hverandre. Jeg tror at denne siste tiden også blir en god tid, og mye gode minner har vi…
Takk for kommentar.
nå ble jeg utrolig rørt, kjempe bra skrevet maiken! 🙂
ønsker deg en fin lørdagskveld videre! <3
Beauty by Hermine: Så fint da, og tusen takk!
Fin kveld til deg ogå, jeg pakker julegaver…
Om det går an å si det sånn, det høres ut som god siste tid. Akkurat slik jeg skulle ønske den dagen det er min tur 😉 Han er heldig som har dere. <3
Du skriver så godt at eg både ser det for meg, og kjenner litt av følelsene som ligger i det.
Selv om dette er trist, så synes eg det er fint at det er mange som kan være der og fortelle ham om de gode historiene som han selv har glemt 🙂
Gisle: Takk for kommentar!
Ja, selv om det er trist denne siste perioden, så føler jeg mest godhet og fred…
Nydelig skrevet!
Monica: Takk, må legge deg nå!