I dag da jeg satt på terassen alene,- med Tara-blad- ,og ante “fred og ingen fare”, hørte jeg gjengen komme dettende inn døren: mine tre yngste og mitt barnebarn. Det var egentlig ok, klokken var vel passert 13, og jeg hadde fått morgenkaffen i meg. Jeg lovet småen at vi skulle gå oss en tur etterat mormor hadde spist litt frokost. Min gravide datter trenger en pust i bakken(bildet), og vi rigger henne til på terassen.
Så dro vi ut på noen lekepasser en stund. Her er også mye skogsområde rundt i nærområdet, så jeg spurte om vi skulle gå i skogen og se om vi fant noen dyr, kunne jo hende vi traff på hjorten, den har vist seg helt inn til husene her før. Vi gikk på stien vi fant, og traff på en fuglekasse som var plassert helt nede på et tre. Kanskje så man skulle se hvordan den så ut i stedet for å klatre opp i trær for å se?, for vi fant andre fuglekasser senere som hang høyt oppe.
Jeg fikk øye på et perfekt klatretre (jeg klatret alltid mye i trær da jeg var barn), så meg godt rundt at ingen så hva jeg gjorde, for jeg fallt for fristelsen og klatret “lett som en plett” opp i treet. Ikke så veldig høyt da….Småen løp avgårde. “Hei, du må ikke løpe fra meg, mormor sitter oppe i et tre”. Så kom han tilbake og glodde opp i treet på meg.
“Mormor, eg tror du har blitt til en fugl”, sa han. “Jeg kommer snart ned igjen , og da kan vi gå videre.” Så går vi et stykke til og hva ser vi. Jo, hjortespor. Da snur vi , for jeg har egentlig ikke lyst å treffe hjorten nå, alene med småen, og vi går opp på en høyde, så vi kan se hvor vi er.
HJORTESPOR
“Det fjellet der heter Lyderhorn, og det kan vi gå opp på, når du har blitt litt større”, sier jeg. Og dessuten er her mye blåbær -tuer akkurat her , registrerer jeg, så skal nok gå tilbake hit, når blåbærene dukker frem… Her er forresten nydelig her, og jeg har ikke vært her før. Jeg har bare ikke vært så flink å gå tur i nærområdet mitt .
Så går vi hjem til mormor igjen og lager middag sammen med resten av gjengen. Senere på kvelden drar jeg på trening, kanskje det var treklatringen som hadde inspirert meg ?….:)
Så moro å klatre litt i trær…må jeg prøve litt igjen også 😀 Og for en herlig kommentar fra gutten:- D Hi-hi du er en fugl du 🙂
Det er kjekt å gå på oppdagelsesferd med de små. De har ofte så mange kommentarer og undrende spørsmål, som setter ting i et annet perspektiv for oss voksne 🙂
Kjekk tur dere to hadde da. Og ja, tror jeg ville tenkt det samme om hjorten 🙂 Fine på avstand, men kan hende litt skumle på nært hold 🙂 Datteren din satte nok pris på å få litt hvile 🙂
frodith: Ja, det var bare en gylen anledning 🙂 mange små gullkorn fra barnemunner, synes det er like artig hver gang det kommer noe uventet.:)
Eva: Man blir både undrende og lattermild av disse små gullkornene til de minste, og de blir så fort store, så man må ta seg tid når den er der.