Det var engang noen værsyke Bergensere som bestemte seg for å overvintre i Spania. Vi var to veninner med tilsammen 5 barn som hadde planlagt dette lenge, og nå var tiden kommet.
De to eldste guttene våre ble værende igjen hjemme og passe hus og hjem. Jeg solgte en bil og hadde ved siden av, barnetrygd og bidrag å leve på. Permisjon fra jobben var ordnet og vi hadde bestemt oss for å være i alle fall et halvt år, til våren kom. Jeg var dessuten lei av alt og alle , og var svært motivert for å komme meg bort en stund.
Barna våre gikk på 5 ulike klassetrinn og det var jeg som skulle ha ansvaret for å være lærer, med god hjelp fra min veninne. Det var forøvrig en oppgave som jeg synes var kjekk å ha. 5 av barna gikk i barneskolen og 1 på ungdomsskolen.
Den yngste min, som er svært hjemmekjær, var mest opptatt av om vi hadde penger nok til biletten hjem igjen. 🙂 Og var vel den av alle som var gladest da vi satte “snutene” hjemover etter bare tre måneder.
Vi bodde i to leiligheter rett ved siden av hverandre, hadde badebasseng i hagen og bodde i et strøk som var mest befolket av engelske, noen norske og ellers spanske. Dette var i Torrevieja. Forøvrig en by jeg ikke kunne tenke meg å dra tilbake til. Vi hadde mange opplevelser der, reiste bl.a til Benidorm noen dager. Og fikk besøk hjemmefra av min mor og sønn .
Når man har vært på et sted mer enn noen uker får man mer følelse av hvordan det er å bo der. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt på at jeg skulle lengte slik hjem. Den gangen , dette var i 2001, skrev man brev. Det kjekkeste var å hente post i byen – vi bodde et stykke utenfor-, og få brev hjemmefra. Det hadde så mye å si for oss. Min far sendte ofte brev og de begynte med : KJÆRE DYKK SPANJOLER… Han henviste oss til å komme hjem igjen og skrev ellers på en så humoristisk måte at jeg lo hele veien tilbake til leiligheten, så ungene var like flau over meg hver gang.
Av ulike grunner så ble vi der i bare tre måneder. Vi hadde også i vår familie fått et nytt medlem og dro rett på klinikken når vi kom hjem. Etter denne historien så har jeg egentlig ikke vært ordentlig værsyk, og jeg vet at jeg aldri kunne tenke meg å bo i et annet land. Jeg ønsker å tilbringe mer tid i solen jo eldre jeg blir, og det tror jeg at jeg skal få til, men bo , det gjør jeg bare her. I drittværsbyen.Det handler for meg om tilhørighet, familien min , trygghet og alt jeg er glad i . Så får det heller bare bli som det vil , dette været…..
Kjenner meg virkelig igjen i det å ville bo hjemme. Jeg bor selv i Brasil for tiden, og tror aldri jeg har likt drittvær så mye som jeg gjør nå! Ikke minst så savner jeg tingene jeg hater mest i Norge noe som er veldig ulikt meg! Uansett hvor mye vi snur å venner på det så er Norge alltid best! Det er bedre å være på ferie enn å bo vekke! 🙂
Nora Piscopo: Ja, man må nesten oppleve det for å forstå hva man har hjemme. Må være spennende å bo i Brasil da, det kunne jeg tenke meg , for noen uker…:)
Litt spennende og greit å ha prøvd likevel sikkert. Erfaringer gjør en klokere og man lærer alltid noe 🙂
Kjenner på det samme! Bodd i Tsjekkia i 3 år nå, og de første 6 mnd gikk jeg bare å ventet på regn (bodde i Bergen før) 😛 Man merker virkelig hvor godt det er å bo i Norge, og hvilke bagateller folk henger seg opp i der hjemme 🙂
frodith: Ja, jeg angrer ikke på at vi dro, selv om det kostet meg mye. Erfaringer er alltid godt å ta med seg, i alle fall nesten alltid. og denne anledningen, ja
veterinærstudent i Tsjekkia: Sikkert spennende å bo der, men bare kom hjem når du kan. Og man må oppleve det, jeg fikk i allefall mange aha-opplevelder dengang.
kjempe fin blogg! 😀
Camilla: Tusen takk
Tøft gjort å gjøre slikt! Hadde du ikke gjort det, så hadde du kanskje fortsatt lengtet etter det. Derfor var det BRA at du gjorde det. Du viser at det meste er mulig å få til hvis man vil. Selge bilen og leve på bidrag og barnetrygd. Hvorfor ikke? Jeg har også lyst til å ta meg noen lengre opphold i varmere strøk, men ikke bosette meg. Kanskje to-tre uker av gangen…og så hjem til Norge og familie og venner! 😀
karidansen: Ja, jeg er redd for at jeg fortsatt hadde vært værsyk i alle fall 🙂 og to-tre uker er nett passelig å være utenlands.
Det lengste jeg har vært borte hjemmefra, er 3 og en halv uke. Og da lengtet jeg hjem igjen, for da var jeg lei av å være der jeg var. Borte bra, men hjemme best.
Men utrolig tøft gjort da, å ta med seg barna og bare flytte for en periode. Tror ikke helt jeg hadde fått til det. Da jeg var gift var det litt snakk om at mannen min den gangen skulle få et år i Saudi Arabia eller noe lignende. Og da kunne han ha familien med seg. Men jeg husker at jeg tenkte det kunne bli litt vel tøft, så han takket nei til det. Men det hadde sikkert vært en opplevelse også. Selv om jeg nok hadde vært lei etter 3 uker.
Jeg er så stedbunden, at jeg omtrent ikke orker tanken på å flytte til en annen del av byen engang 😛 Da er det ille da. Men jeg elsker å reise på ferie rundt om i verden likevel 🙂
Eva: Man har helt klart behov for å komme seg bort litt i blant, men det holder med noen uker ja…